Feil kø.

Jeg står bakerst i kassakøen på Rimi. Foran meg står det 5 kunder med handlevognene sine. Siden jeg står her bakerst vurderer jeg sjansen for at det skal gå kjapt. Ser på personene, tar et overblikk over varene de har plukket med seg… Jeg har dårlig tid: steder jeg skal være og ting å gjøre.

Det er ikke like mange varer i alle disse handlevognene, men jeg ser at der er et par med veldig mye smått. Småting som tannkrem, flere pakker kjøttpålegg, sikkert 7 pakker nudler, gjær, og andre varer som det vil ta en evighet å få opp på samlebåndet. Det lover ikke så veldig godt.

Selv står jeg «andige» og småtripper med en tyggispakke i handa: tannpussen ble glemt, og det er ikke så utrolig kult å gå rundt med dårlig ånde hele dagen, særlig ikke siden jeg underviser… jeg husker selv hvordan lærere fikk rykte på seg for å ha lærerånde: kaffe og kaviar, eller en annen rar odør som kjentes helt ned i magen når de kom for tett på. Jeg trenger virkelig denne tyggisen.

Først i køa står ei eldre dame som skal til å betale med tre pantelapper. To av dem er fra Rimi, men den tredje har Kiwi sin logo. Hun skjønner visst ikke at den bare kan brukes på Kiwi. Tankene mine vandrer til USA der de har rabattkuponger. Jeg har sett på «Rik på rabatt», heldigvis har vi det ikke slik, det er jo en trøst.

Det tar en evighet å forklare at hun ikke kan betale med Kiwi-lappen når hun er på Rimi. Til slutt leter hun fram de siste 18 kronene i kronestykker og putter dem på kontant mynt automaten. Flere i køa blir litt utålmodige når hun bommer med ene krona og må plukke den opp fra gulvet.

Tyggispakken begynner å bli varm og litt myk i handa mi.

Den neste kunden er visst ei som skal ha et selskap av et eller annet slag. Hun har halvliterskartonger med fløte, eksotiske bær og sjokolade. Bare snadder og godsaker. Jeg tenker med lettelse at hun ser kvikk og travel ut, så dette kommer til å gå fort. Helt til lokket på plastbegeret med blåbær spretter av og bærene triller nedover båndet. Bærene ruller innimellom de allerede scannede varene, og blir klemt til en klissete masse som kliner seg fast i alt det andre hun har kjøpt.

Litt fortvilet ser jeg på at hun får lettere panikk; prøver å plukke opp bærene, samle dem opp i begeret igjen, men det er nytteløst. Båndet fortsetter å gå, og bærene triller hit og dit… de som ikke allerede har blitt syltetøy.

Unggutten i kassa skjønner visst ikke helt hva som skjer, for han fortsetter å scanne varer. Sender bare flere og flere pakker og poser ned i katastrofen. Til slutt ser han opp og bare venter på betalingen. Ikke mye hjelp å få fra den kanten.­­­­­­­­­ Jeg tror kanskje han er ny, for jeg ser han blir litt usikker på hva han skal gjøre.

Det er smertefullt å se på, kjenner igjen den hjelpeløse følelsen av å ha det travelt mens unødvendige ting stjeler tiden din. Jeg nøler før jeg tar et skritt til siden og tar affære; sier at hun må betale, hente seg en ny pakke bær, så skal jeg ta meg av varene. Jeg jobber jo ikke her, men jeg handler her ganske ofte, og jeg har det travelt! Dette blir bare for dumt å kaste vekk tiden på. Så får jeg heller betale de blåbærene om det blir noe styr.

Tyggispakken havner i bukselomma mi, mens jeg pakker varene hennes. Tørker bort de verste blåbærflekkene med pekefingeren og samler gørra i et hjørne på disken. Det er så mange av dem! Hvem skulle trodd at de små begerene kunne romme så mange bær? Bak meg hører jeg urolig mumling fra de andre kundene i køa. Utenfor vinduet ser vi sola skinner.

Hun kommer tilbake med et nytt beger bær, sier ikke noe, men smiler litt, før hun tar handleposene sine og går.

Jeg tusler tilbake til plassen min i køa, mens nestemann; den velkledde unge mannen, betaler for spylervæske, en pakke Paracet og ei pocketbok.

Ei ung mor med to små barn er neste kunde. Treåringen hyler som ei sirene, begynner å bli mørkerød i ansiktet, og vil ha «bom-bom». Jeg smiler litt lettet fordi det ikke er jeg som har en hylende unge med meg i dag. Hun er oppkavet og ser sliten ut der hun skjenner på ungen, hiver varene på samlebåndet og avslutter med å trive «bom-bomen» fra stativet og hive den på båndet. Plutselig blir det helt stille, og jeg ser det fornøyde smilet som brer seg over ansiktet til ungen. Viljenes kamp ble vunnet av mesteren denne gangen også. Jeg kjenner meg så igjen, jeg har vært der selv, mange ganger, men jeg vet også at den ungen vet at neste gang vil hun også få premie for å være umulig.

Det tar så lang tid! Hvorfor er der ikke betjening i den andre kassen? Jeg ser flere ansatte som rydder i hyller og supplerer varer bak meg i butikken. De enser ikke køen engang. De holder på med sitt. De er sikkert effektive, men for meg ser det ut som om at de tar det bedagelig. Jeg tapper med foten, kjenner jeg blir en anelse irritert.

Nå, endelig, er det snart min tur. Jeg kjenner på meg at nå må det bli en ende på denne ventinga…

Det er bare dama i fargerike, flagrende gevanter i flere lag og bleket hår, som skal få unna handelen først, men så er det endelig min tur.

Hun kaver med klærne, dytter dem unna der de vikler seg inn i armene, mens hun plukker opp varene og legger dem på båndet. Det går raskt… helt til hun skal betale!

Hun finner ikke lommeboka. Klapper seg over kroppen og begynner å diskutere med gutten i kassa om hvor lommeboka kan være hen, som om han vet hvor hun har lagt den. Hun forlater butikken; småjogger i høye hæler ut og skal se etter i bilen om lommeboka kan være der.

De åpner den andre kassa ved siden av. Køen fyller seg opp før jeg får sukk for meg... kunne egentlig tenke meg å bytte kø, for der forsvinner den ene etter den andre ut døra, etter å ha betalt. Men jeg vet jo ikke hvor lenge det vil ta å finne lommeboka, og med min flaks stopper nok den køa opp også, når jeg stiller meg der. Bak meg står det flere kunder og venter nå.

Jeg står der og venter… gutten i kassa unnskylder at det tar litt tid, men han har slått inn varene, og siden han er ny vet han ikke hvordan han skal sette betalingen på vent.

Jeg er så lettet over at det er min tur etterpå at jeg bare smiler litt og sier det er greit. Egentlig syns jeg litt synd på ham også, det er jo ikke hans skyld at kundene er så trege.

Hun kommer tilbake med lommeboka, den lå i lomma hele tiden, hun bare fant den ikke.

Plutselig er det min tur. Jeg står der foran kassa og lurer på hva jeg egentlig gjør her. Hva var det jeg skulle kjøpe? Barnet bak meg i køa stanger handlevogna i leggen min, dunker den irriterende hardt i leggen min, gang etter gang, mens faren blar fraværende i et ukeblad han ikke har tenkt å kjøpe.

Køen ved siden av flyter fremover og forbi.

Så husker jeg det: Tyggien! Jeg fisker den fram fra lomma og legger den nå litt slitte pakken på disken. Gutten i kassa ser stygt på meg, og lurer på om jeg har mer i lommene jeg ikke har tenkt å betale for. Nei, sier jeg. Det er bare den. Han ser stygt på meg mens han slår den inn, og sukker når jeg drar fram visakortet. Jeg har aldri kontanter på meg, så jeg betaler med kortet.

Ute skinner sola, det er vår i lufta og jeg har helt glemt at jeg kom på feil tid og sto i feil kø og at jeg egentlig hadde det fryktelig travelt da jeg kom.