venner, bekjente og de vennlige.

Venn. Det er et enkelt ord, lett å si, men det er sabla vanskelig å være en. Det krever noe av oss, som vi ikke er villige til å gi hvem som helst. Men, selv om vi ikke alltid er venner, er det viktig å være vennlig. Det er en stor forskjell på å være venner, og å være vennlig. Men vennlige mennesker er viktigere enn vi tror. Når et fremmed menneske smiler til meg, så kjennes det... godt. Virkelig. Når det er et oppriktig smil, altså; ikke sånne skeive flåsete smil som får deg til å lure på om hva som er galt.

Å være vennlig, gi et lite uforpliktende smil, kan redde noens ellers forferdelige dag, rett og slett fordi du viser du aksepterer et annet menneske for den han eller hun er der og da. Den aksepten er så viktig. Vi vet aldri om det smilet vi gir er det eneste den andre får hele dagen.

De aller fleste av oss har mange venner; eller… kanskje det bare er noe jeg tror, fordi jeg hører folk snakke om venner her og der… Venner de er på fest med, venner de reiser på ferie med, venner de går på kino med, venner de går på jazzersize med, venner de går i forening med, venner de ser nesten daglig, venner de ikke ser så ofte og andre venner de deler forskjellige interesser med.

Det er skikkelig fint det, med mange venner. At man har venner som hver på sitt vis utfyller ens person, personlighet og ens interesser. Man samler seg på en måte en krets, der hver enkelt representerer forskjellige situasjoner og aktiviteter slik at man til enhver tid vet hvem som vil være interessert å være med. Noen venner liker ikke å trene i det hele tatt, da spør man ikke dem om å bli med på en joggetur (selv om det kanskje burde være nettopp dem man spurte).

Men de virkelige vennene; de man ikke trenger å gjøre så mye sammen med, de som slår an en streng av oppriktig samhørighet dypt inne i deg, de er sjelden vare.

Jeg pleier å si at en virkelig venn er noen jeg kan være stille sammen med, uten at det blir pinlig. Så er det en skikkelig vidunderlig motsetning at stille meg har venner, som snakker som et maskingevær på både innpust og utpust...; men så, så er det de øyeblikkene da de lytter, slår seg til ro med å bare lytte og forstå hva jeg vil si. De er venner som aldri svarer «Nei,…»

De protesterer ikke på alt jeg sier. Det er noen som gjør det. Jeg vet ikke om det er fordi det er en uvane eller fordi de er uenige av prinsipp. Uansett gir det ikke inntrykk av et ønske om å forstå. Når man sier til noen at «jeg er lei meg», så ønsker man ikke at svaret skal være «Nei, men du har jo ingenting å være lei deg for!» Beklager, men mine følelser er virkelige og sanne. Det nytter ikke å diskutere dem. Gråter jeg, så er det en realitet.

Man trenger ikke være enig for å forstå, det er ikke det jeg sier, men det er noe med det ordet «nei» som setter en barriere mellom to mennesker.

Mine kjæreste venner snakker heller ikke om andre på en slik måte at de setter andre i et dårlig lys. Man kan stole på dem fordi der er en grunnleggende tillit. De finner det gode i andre. Sånn sett er det velsignet godt å være sammen med dem; man trenger ikke være på alerten, man behøver ikke å lure på om de sladrer om deg, bruker alt du har sagt eller gjort imot deg, når du ikke er der selv.

Der er ingen sjalusi blant slike venner. Du vet de tilbringer tid sammen med andre langt oftere enn de gjør sammen med deg, og likevel ligger tryggheten der om at de er der.

Jeg har "venner" som snakker om andre med snert i stemmen. De er underholdende, og kan gi meg en god latter, men de gir meg ikke nødvendigvis støtten jeg av og til trenger... når jeg føler meg nedfor.

Det kan gå flere uker mellom hver gang jeg treffer mine beste venner, ikke er vi flinke til å sende tekstmeldinger eller ringe heller. Mye fordi vi setter pris på at den andre ikke vil ha noe av oss. Det er jo slik at vi gir tid, energi, penger, oppmerksomhet og omtanke til alle rundt oss. Vennskap er gjensidig mellom likeverdige.

For all del, jeg sier ikke at de beste vennskapene alltid er slik, dette er jo bare et eksempel på hvordan ulike personligheter finner en gjenklang seg imellom.

Bekjentskaper er noe annet.

Bekjentskaper er befriende selskap, og ofte sitter latteren løst. Du hilser på dem i butikken, og når du ser dem raser tankene gjennom hodet for å finne hva dere har av felles interesser, og du holder samtalen på trygg grunn. Det er som lett underholdning: lett å forholde seg til, muntert og uten forpliktelser. Av og til tenker jeg på at bekjentskaper kanskje er de viktigste menneskene jeg har i min krets, rett og slett fordi de er den ene faktoren i livet mitt som ikke krever noen form for forpliktelse fra min side, og jeg forventer heller ikke noe fra dem... men det betyr ikke at jeg lar være å trå til, om de skulle trenge det... og jeg selv føler det riktig.

Vanskelig den der. Hvor går egentlig grensene mellom venner, bekjente og de vennlige?

Det er langt mellom venner

Av Kolbein Falkeid

Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

Og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

Langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.