Når læreren må lære.

Jeg er litt usikker på om jeg skal se på det som et stort personlig nederlag, eller om jeg skal se på det som en seier, og benytte anledningen til å være megastolt av flinke elever. En kombinasjon, kanskje, det er nok det beste. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så lærte jeg noe, og det er jo en bra ting, uansett hvordan man ser på det.
Hva det handler om? Statistikk.

Realfagene har liksom aldri vært min sterke side. Biologi er unntaket. Jeg elsket å tegne illustrasjoner i biologi. Jeg har bøkene fremdeles; tegnebøker med sirlige streker og figurer, etiketter, forklaringer og farger.
Jeg ser på dem, og tenker litt vemodig på den tilfredsheten jeg husker jeg følte når jeg satt og jobbet med faget.
Nå var ikke illustrasjoner en vesentlig del av faget, men jeg gjorde det til min tilnærming til faget, og lærte en masse av det. Fotosyntese, blodomløpet, og en mengde andre sykluser i naturen og levende organismer har blitt designet og lært.

Kjemi og fysikk var for likt matematikk, og matematikk har jeg aldri vært flink til. Karakterene har helt siden ungdomsskolen vært heller triste greier. Jeg hadde nesten aldri feil svar, men... jeg ser liksom hva svaret blir, og så klarer jeg ikke å sette ned på papiret hva som skjer oppi hodet mitt når jeg "ser" svaret. Med andre ord: utregningene manglet alltid. Og det må man vel nesten si er helt grunnleggende kunnskap og ferdighet i faget.
Matematikklæreren min sa alltid til meg: "Veien fram er like viktig som svaret!"

Datamaskiner, derimot, har jeg litt peiling på. Det vil si: Jeg kunne aldri ha bygget min egen datamaskin, jeg aner nesten ikke hva rom, ram og grafikk-kort er for noe, men jeg er veldig flink til å bruke dem.
Office-pakken har jeg stålkontroll på.... trodde jeg.

Det var derfor en skikkelig nedtur når jeg ga klassen min en oppgave i engelsk som handlet om "working with numbers".
Oppgaven handler om hvor mange indianere som bodde, og bor, i USA, befolkningsvekst og prognose for fremtidig antall indianere.
Oppgave d) lyder: Draw a graph on your computer using Excel, showing the projected growth of the Native American population. Show population figures for 1990, 2000, 2010, 2020, 2030, 2040 and 2050.

Dette er en oppgave som er et ledd i å lære elevene å bruke pc som verktøy, og ikke bare en kilde til underholdning. Den skal introdusere Excel, og gi elevene innblikk i hvordan de med enkle funksjoner kan gjøre sitt eget arbeid både enklere og mer visualisert.

Year	Population
1980	1420000
1990	2073000
2000	2402000
2010	2754000
2020	3129000
2030	3515000
2040	3932000
2050	4371000

 Så langt gikk det bra... så var det grafen da:

Det gikk ganske smertefritt og fort (du bare merker dataen du har skrevet ned og finner en graf du syns er hensiktsmessig, klikker, og så lager den seg helt selv), men så begynte problemet.

Her skulle jeg gi elevene mine den aller første innføring i Excel, og så kunne jeg ikke få det til selv! Fy filler'n, så irritert jeg ble. Jeg husket neimen ikke hvordan jeg skulle få til årstallene nederst, isteden for tall.

Jeg klikket på alle kommandoer jeg kunne tenke meg skulle utføre mirakelet, men ikke tale om det ble riktig.

Mitt vanlige, sindige meg blir nesten like gjenstridig og sta som en Pitbull, når det er noe jeg mener jeg burde få til, og så får jeg det ikke til å bli slik det skal.

Jeg er egentlig en ganske rolig person; er selv i de mest hektiske perioder tilsynelatende avslappet og kontrollert, men når jeg blir fortvilet over min egen utilstrekkelighet: da slipper jeg frustrasjonen ut i form av et rimelig tydelig kroppsspråk.

Det var sikkert underholdende en stund, men etterhvert kom en helt rolig og avslappet elev frem til kateteret. han sto der litt og så på meg og det jeg holdt på med før han sa: "Se her, du gjør bare slik." Og med et par tastetrykk fikset han biffen, før han gikk ned på plassen sin igjen.

Det var liksom ikke mer som skulle til.

Litt hjelp fra en elev, og plutselig kunne læreren også litt grunnleggende bruk av Excel! 

Etterlengtet trøst i KK: Kosematen som brenner fett

De aller fleste som kjenner meg vet at jeg er aldeles tussete etter sjokolade. Alle typer sjokolade: Hvit, lys, mørk, fylt, ren, med og uten nøtter, frukt eller kjeks.Da er det trist, i januar, å bli møtt overalt med den sunne livsstilen og det håpløse totalavholdet som "alle" sverger til, for å få bort julefettet.

Jeg aner ikke når folk får tid til å spise alt de sier de spiser i julen. Kanskje det bare handler om et tyngre kosthold enn ellers i året. For noen handler det kanskje om "uskyldige" krus med dampende gløgg og stettglass med mentalhygiene etter lange dager med mye familetid.

Uansett er det slik at de fleste merker kiloene smyger seg på hoftene, og setter seg ekstra fast i julesesongen.

Midt i alle kurer og god råd som alle media flyter over med fant jeg trøst:

Kosematen som brenner fett

Skrevet av: Linda Stølen


VARM SJOKOLADE. Kakaoen i seg selv inneholder stoffer som hindrer fett i å legge seg på sidebena. Litt chili og kanel gir ekstra effekt. Foto:Colourbox

Her er den. Nyt med god samvittighet.

Faktisk kan det være at disse matvarene bidrar til å flytte vektnålen i riktig retning igjen, sjekk bare her:
Varm sjokolade

Søt drikk, ja visst. Men du bestemmer selv hvor mye sukker du tilsetter. Kakao er proppet med antioksidanter som reduserer kroppens nivå av kortisol - et stresshormon som får fett til å legge seg på magen.

I en studie utført ved Cornell universitet i New York fant forskerne ut at konsentrasjonen av antioksidanter i varm sjokolade er fem ganger høyere enn i svart te.

SUNT OG GODT: Ja, varm sjokolade kan faktisk være både sunt og godt!Den fine kombinasjonen av karbohydrater og proteiner kan også hjelpe musklene dine til raskere restitusjon etter en hard treningsøkt, ifølge forskning publisert i tidsskriftet The International Journal of Sport Nutrition and Exercise Metabolism.

En dæsj kanel i sjokoladen gjør drikken enda sunnere. Kanel inneholder stoffer som bidrar til å holde insulinet i sjakk og kroppen fra å lagre fett (husk bare å ikke bruke mer enn en halv teskje).

Med et lite chilikick i tillegg har du rene festdrikken.

Prøv denne oppskriften:

Sjoko med chili og kanel

Cirka 100 gram usøtet sjokolade
1 liter melk
1 desiliter sukker
3/4 teskje kanel
1/4 teskje chilipulver
1 rød fersk chilipepper, fjern frø og skjær i strimler

Varm melken i en kjele (den skal ikke koke). Hakk sjokoladen i biter og ha den i melken sammen med sukkeret. Rør til det hele er jevnt blandet.Tilsett chilipulver og chilipepper og varm opp til rett under kokepunktet. Hell kakaoen i en mugge via en sil, slik at du får ut chilibitene. Nyt!

Å ikke behøve være alene.

I år fikk vi ha far i huset hjemme hele romjulen. det er lenge siden sist... selv om jeg må innrømme jeg ikke klarer å holde orden på hvor mange år, eller hvilket år det var sånn eller slik.
Nyttårsaften, klokken 05:15 sto drosjen klar til å kjøre ham til Heliporten. Det betyr i bunn og grunn at han ikke fikk feiret Nyttårsaften sammen med oss. Ingen av oss klager på det, altså. Han var her tross alt hele julen!

Å være alene med barna er egentlig ikke like mye stas, hverken for meg eller barna, så det var med lettet takknemlighet vi takket ja til å komme og feire kvelden sammen med min aller beste venninne. Hun har egentlig huset fullt selv, med egne barn og lånte barn, men hun har alltid plass til noen ekstra.

I fjor var vi her hos meg og feiret. Hun var alene, med barn vel å merke, jeg var alene, med barna, og så inviterte vi en singel venninne som ikke hadde noe mer spennende å gjøre. Det er bare en ting som er mer stusselig enn å feire noe og du er eneste voksne, og det er å være mutters alene. (Jeg har prøvd begge deler, så det vet jeg litt om.)

Barna har så mye de finner på, og de vil gjerne gjøre ting på egen hånd, så da sitter du der, da. Man kan jo alltids strikke, men det er jo ikke all verdens festlig en Nyttårsaften.

I alle fall. For ett år siden var vi tre damer og tre barn, og vi hadde en skikkelig fin kveld. Mye god mat, snacks og finsligt fyrverkeri.

I år (eller, strengt tatt i fjor, men du skjønner hva jeg mener) var vi invitert hjem til hennes familie.
Det vil si... helt til hun kom og sa at hun hadde lånt bort huset sitt til sønnen, som hadde invitert så mange gjester med babyer, at de ikke hadde plass til alle når babyene skulle sove.
MEN vi kunne være i hans leilighet.

Tja, det er jo ikke akkurat det samme som å være på et kjent og hjemmevant sted, så jeg sa at vi kan være hos meg.
Siden hun hadde invitert oss, og så gitt bort "lokalet" til noen andre, insisterte hun på å holde maten. Hun er så gavmild og generøs at det av og til blir et ork, men det er alltid godt ment... og det gjør egentlig inderlig godt, også, å bli tatt vare på sånn.

Hun kom med kalkun, rosenkål, ferdig skrelte poteter... en gryte med litt gulrøtter i (resten lå i oppkjørselen hennes, men hun hadde med en pakke gulrøtter jeg skulle skrelle), en herlig kålrabistappe og saus.
Waldorfsalaten skulle en singel venninne (en annen enn den før omtalte... men hun kom også, altså) lage og ta med.

Jeg reiste på butikken for å kjøpe melk, og traff på ei jeg kjenner  som sa de ikke hadde noen planer, så jeg inviterte dem til å komme til oss, også.

Like før middag fikk jeg vite at en nabofamilie skulle være alene i år, så jeg sendte en tekstmelding og ba dem over etter middag. De kunne gjerne kommet til middag, men jeg visste at de hadde laget noe godt allerede.

Til middag ble vi en sunn gjeng på 14 personer. Herlig! Alle ble mette og drøsen gikk livlig. Så kom flere gjester, og det var på tide med barnas første runde med snilt fyrverkeri. Vi kjøper aldri store greier, men der er mye smått som lager lyd og som barna liker.

Hunden oppførte seg fint, med bare noen få, frustrerte bjeff, men han fikk så mye oppmerksomhet at han helt glemte av alle smell, hyl og fres.

Vi fikk inn barna og det ble kaffe... barna forsvant fort ned i kjelleren for å spille spill og vi voksne fikk stua for oss selv... og TV'n var av, Bare det var helt herlig.

Vi hadde knapt svelget unna første supen av kaffen før en utbryter "Hei! Se på klokka, bare 5 minutter til midnatt! Vi må ut! Hent ungene!"

Jakker, sko, vernebriller, stjerneskudd og lightere som lå i en stor haug, og utgjorde et salig kaos på gangen, ble hurtig sortert, tatt på og puttet i lommer... og plutselig var gangen tom.

Vi voksne diltet etter i et mer bedagelig tempo, og vi rakk å gå ut, rope "Godt Nyttår!", gi og ta en masse gode og varme klemmer, før vi gikk inn til kaffen igjen. Mennene, og de som trengte litt ekstra frisk luft, ble igjen som barnevakt.
De holdt det gående lenge. Veldig lenge.

Uansett. Det ble en familievennlig feiring av det nye året. Høy stemning, godt humør og gode venner.
Noen vil kanskje si at det var gjestfritt å åpne huset sitt på denne måten, men det er egentlig ikke det. Jeg er evig takknemlig for at jeg har noen rundt meg som ikke vil at jeg skal være alene.
Selv om jeg ofte er alene, så gjør det ingenting, for jeg trives i mitt eget, sære selskap. Det hender jeg endatil ønsker å være alene, og lar være å oppsøke andre.
Men av og til så er det godt å være sammen, og det vil jeg at andre også skal oppleve.

Jeg prøver å følge en av mine gyldne regler: Inviter andre inn i ditt liv. Der det er hjerterom, er der alltid plass. Det er ikke sikkert de takker ja, men gi dem anledning til å velge.
Å ha valget gjør nemlig den store forskjellen.

Mye moro her, Nyttårsaften. Å plukke opp alt sammen dagen derpå, i regn og vind, var helt ok.
Dessuten var det noen unge gjester som gjorde en kjempejobb med å samle mye av det i en haug.