IVAR

Ikke så langt fra der jeg bor har vi IKEA.
Det er ikke med lett hjerte jeg reiser dit, men de har ting som på merkelig vis passer inn der jeg ikke har funnet noe noen andre steder som glir inn i mitt nokså eklektisk møblerte hus.
Finner jeg ikke noe som passer i den avdelingen jeg forventet, så finner jeg noe et annet sted. Baderomsskap er for eksempel ypperlige DVD hyller.

Egentlig, så passer ikke IKEA som konsept for meg. Jeg liker ikke å handle, og jeg er ikke av dem som går rundt og faller for inspirerende utstillinger. Jeg vet allerede hva jeg skal ha: jeg fant det på hjemmesiden til IKEA, så jeg skal bare finne en parkeringsplass, komme meg inn, finne det jeg skal ha, betale og gå. Jeg står ikke og planlegger hvor jeg kan finne plass i huset mitt til den snodige stolen, eller praktiske kommoden.

Jeg liker IKEA, men ikke for mye av det, og ikke alt har samme nytteverdien. Det er kult og fargerikt og ofte nytenkende, men ikke alltid like.... brukbart.
For eksempel DVD hyllene, som bare har plass til to rekker DVD'er, og den siste rekken mangler 3cm på høyden, så den passer til Gameboy-spill eller CD'er, men ikke DVD'er. Når jeg tenker etter har jeg et særdeles ambivalent forhold til IKEA; kanskje det mest riktige vil være å beskrive det som "Jeg-hater-å-elske-IKEA".

Det er noe snodig med IKEA. Jeg kaller det "IKEA-fenomenet". Du vet hvordan det er når du tar turen til en møbelforretning: du tar turen fordi du trenger noe. Du skal se på ny sofa eller et nytt spisestuemøblement.
Mens jeg prøver å komme meg fram blant de mange "sinkene" som står og vurderer varer og utstillinger som om de er på et fascinerende kunstmuseum hører jeg kommentarer som: "Å, den var fin, lurer på hvor jeg kan finne plass til den?" Eller jeg hører folk som forhandler i telefonen med en eller annen som sikkert sitter med lommeboka om at "Det er virkelig på tide vi bytter ut kjøkkenet.. i hvert fall skapinnredningen". Folk går i et helt annet handlemodus enn det som er typisk for dem, når de går på IKEA.
Bare avdelingen for innpakning er så vidunderlig innbydende at jeg er sikker på det sitter mange hjemme og lurer på hvor de skal lagre alle gaveposene og sløyfebåndene de har kjøpt.

Men... IKEA varehuset er så stort! Og skal bli større. Og der er ingen snarveier... eller der er en, men den er ikke spesielt snar. For å ikke miste retningen må du nesten følge pilene på gulvet som guider deg rundt HELE varehuset! (OK, jeg begynner å bli en temmelig garvet IKEA kunde, så jeg vet hvor jeg kan korte ned rundturen, men likevel.)

Likevel så føler jeg det som om jeg må tusle rundt i en halv evighet for å finne den geniale oppbevaringen til plastposer. Jeg vet det går fort å sy en selv, men skal jeg vente på tid og inspirasjon til å faktisk finne fram symaskinen, og sy, vet jeg av erfaring jeg må vente lenge, så da kjøper jeg en dings på IKEA for mindre enn det sytråden ville koste meg.

Og jeg kjøper billig med god samvittighet fordi IKEA tross alt har en sosial profil.

1991, året da jeg flyttet inn i en leilighet jeg betalte leien på selv. Der jeg vokste opp handlet det mye om lokal møbelproduksjon. Bunnsolid treverksmøbler med evigvarende kvalitet. Der er fremdeles møbelproduksjon. På Sunnmøre har man ikke flagget ut alt... enda?
Men jeg kjøpte ikke bunnsolide lokale produkter fra Sunnmøre. Jeg flyttet til Rogaland, og oppdaget IKEA.

Når jeg skulle ha oppbevaringsplass falt valget på en seksjon som het IVAR. Jeg visste det ikke da, men det var, og er fremdeles en kanonbra beslutning.
kanskje ikke den vakreste, men definitivt den mest fleksible og praktiske.

Når alle delene blir malt og alle ting
blir stablet fint og litt organisert, så blir dette veldig bra.

Flere flyttelass og 24 år senere har jeg fremdeles IVAR seksjonen.
Jeg har lakkbeiset, pusset, malt og brukt forskjellige deler, men nå de siste årene har den stått stablet rundt omkring i huset i påvente av carporten med bod.

I fjor fikk jeg carport.... med bod. Endelig.
For et par uker siden kom elevene mine og avrettet gulvet i boden, så nå er det strykende beint, og jeg har satt opp IVAR seksjonen.

Nå vil oppsettet se litt annerledes ut, og bli større, fordi jeg bruker alle delene jeg har. Men for å få det komplett måtte jeg til IKEA for å kjøpe litt flere hyller. Det stemmer: 24 år etter at jeg investerte i mine første gavler og hyller selger IKEA fremdeles IVAR-seksjonen, og den er fremdeles kompatibel. De har gått over fra metall til plast på selve hyllene, men gavler, knekter (noen 5 cm lange metallsplinter) og mål er fremdeles de samme.

Mandag kveld, etter klokken 8; det er da det er best å reise dit. Da har de unge familiene gått hjem for å ta kvelden, legge barna og begynne å skru sammen alt det flatpakkede de har tatt med seg hjem.

Jeg var heldig med parkeringsplassen og hastet inn dørene. tenkte jeg skulle få gjort unna innkjøp av hyllene jeg manglet på kortest mulig tid.... og oppdaget jeg hadde gjort en kardinalfeil! Jeg pleier ikke dumme meg slik ut, men jeg hadde ikke notert ned produktnummeret til varene jeg skulle ha.
Nå måtte jeg inn i avdelingene i 2. etasje uansett, fordi guttungen ville ha oppbevaring til plastposer, men likevel.

Litt slukøret fant jeg avdelingen for hylleseksjoner for å få hjelp, men der var det ingen betjening. MEN, så fant jeg en stabel produktark. Et hvitt, sammenbrettet ark, der alle delene er avbildet med mål og produktnummer. Nesten identisk med det jeg hadde for 24 år siden, bare at nå er der noen flere produkter. Et nytt skap, flaskestativ, en hengekurv og korte hyller.

Tok med meg handlelista, arket med produktnummer og fant selvplukk lageret. På datastasjonen der fant jeg seksjonsnummer og hyllenummer på alle tingene jeg ville ha... bortsett fra de korte hyllene, som var utsolgt.

Fikk plukket med meg det som var, betalte og lastet inn i bilen.

Og så... gikk jeg inn igjen.

Neida. Jeg skulle ikke ha pizza, soft-is eller pølser... ikke knekkebrød eller kaffe heller... selv om å male kaffen på IKEA gir meg en salig følelse av velvære når jeg maler kaffen akkurat så grov eller fin som jeg vil ha den. Det er noe nesten terapeutisk med lukten av nykvernet kaffe.

Nei, jeg hadde et oppdrag inne på retur- og bytte avdelingen.
Saken er den at i løpet av årene har jeg mistet noen av splintene som man henger hyllene på.

Der var ikke kø. Ingen som trengte henger eller ville bytte sokkelmadrass fordi den de kjøpte var for liten.

En hyggelig ung mann ved navn Espen hørte tålmodig på meg før han begynte å lete. Med hodet inni et skap bak skranken spør han: "Hvor mange trenger du?" Litt beklemt svarer jeg "30".
Han snur seg og spør "sa du 30?".
Jeg gir ham hele IVAR historien min (veldig tålmodig den unge mannen, Espen). Han nikker og sier inn i skapet: "Egentlig har jeg bare anledning til å gi deg 9, men her er plenty".

Så fikk jeg 30 stykker, betalte 30 kroner, og smilte fra øre til øre.
Jeg skulle nok ha klart å finne et alternativ, men greit å ha originalen, liksom.

IVAR seksjonen passet i boden som om boden var laget på bestilling.
Når jeg får tid skal jeg male hele seksjonen og få den i èn farge, bare fordi det da ser ryddigere ut. Og så blir det pent, og kjekt å holde orden.

Da jeg hentet ut den siste modulen til seksjonen, en kommode, skranglet det i en skuff. Under en bunke fargede tegneark lå 30 stykk hylleknekter...

En debatt spores av

Det er ikke slik at jeg er prippen, det er ikke det. Jeg var kanskje mer prippen da jeg var yngre, men med alderen har jeg godtatt at alle har sine grunner og sin historie; sine grunner, til å ta de valgene de gjør.

Som oftest tror jeg at de fleste tar de beste valgene ut fra sitt ståsted, og sine forutsetninger, der og da, selv om mange valg i ettertid viser seg å være mindre gjennomtenkt med mindre heldige følger.

Akkurat som de aller fleste nordmenn har jeg blitt temmelig tolerant overfor andres valg av livsstil, verdier, moral og etikk.

Men! Når NRK, den statlige TV kanalen som vi tradisjonelt har sett på som den trygge TV kanalen, velger å sende et "debattprogram" i underholdningskategorien, med aldersgrense 11 år, og der er innslag produsert av og med pornoindustrien, da reagerer jeg. Fy filler'n! så lavmål og usmakelig. Jeg mener det. Det finnes ingen unnskyldning eller god forklaring på hvorfor mennesker som er betalt for å skape et program der man provoserer til samfunnsdebatt ved å være morsomme skal måtte ty til porno.

NRK beskriver innholdet i programmet slik:

Ditt popkulturelle fyrtårn i natt og tåke, men samtidig en røykmaskin under stjerneklar himmel. I dårlige tider er gode råd dyre, og Thomas Seltzer skal sammen med tre saksbehandlere løse problemer du ikke engang visste du hadde, og kanskje vil du sitte igjen med noen nye.
Vedtakene fattes på grunnlag av både kvalifisert synsing, og ren, skjær idioti i “Trygdekontoret”

– NRK, 10. mars 2010

Hele konseptet for episodene blir så feil, at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne engang. At NRK legger innslaget ut fritt tilgjengelig på egne nettsider er å undergrave den beskyttelsen vi har stolt på at NRK har gitt mindreårige mot uheldig eksponering. NRK har liksom vært den siste bastion for de gode, allment akseptable verdiene.

Det er ingen hemmelighet at pornoindustrien finansierer andre aktiviteter som er kriminelle, det forårsaker undertrykkelse og overgrep. Det er en av de lyssky industriene (og det er en industri med mye penger i omløp, der andres kropp genererer inntekter for kyniske bakmenn, og sikker kvinner også) som forårsaker flest personlige tragedier.

Stadig oftere får vi historier om hvordan kvinner har det andre steder. Steder der kvinnene representerer en så stor trussel at de må undertrykkes og ydmykes. Disse kjempene av modige hverdagshelter som på grunn av at de ikke er menn må straffes.

"Du ble voldtatt? Ja, da får du 90 piskeslag". "Du er en mindreårig, nydelig jente, på terskelen til nysgjerrig ungdom? Ja, da stjeler jeg likegodt hele deg, din identitet og ditt liv, og tjener noen få raske kroner". Dersom du mener at dette er noe helt annet enn resultat av samme kynismen og
kvinnesyn som driver pornoindustrien, da kan du egentlig bare lese kommentarene i VG artikkel:
"Kringkastingsrådet delt om pornohets", så får du svar på det.

Det er trygt og ikke så nært å bruke eksempler fra andre kulturer enn den norske, men det ville være utilgivelig naivt å ikke se at vi også her har store utfordringer når det kommer til kvinnesyn og hvordan kvinner faktisk har det.

Likelønn, forfremmelse, mangel på fulle stillinger og økonomi ved samlivsbrudd er noen få av de økonomiske utfordringene kvinner har som følge av diskriminering. Og det er en av de mildere konsekvensene spesielt kvinner opplever som følge av å bli systematisk sett ned på.

Utallige voldtekter blir ikke anmeldt engang, fordi kvinnene ikke orker den vanskelige prosessen det er å anmelde overgrep. Den store prosentandelen henleggelser av saken og hvor få som blir domfelt gjør at menn tror det er fritt fram fordi det ikke blir tatt på alvor.

Det blir ynkelig å se at mennesker jeg har betraktet som oppegående må ty til porno for å være morsomme. Det blir så... enkelt og stakkarslig, og vitner om en tankeløshet som både sårer, fornærmer og opprører store deler av befolkningen. Og der sporer debatten av for min del.

Har de i det hele tatt tenkt på hvordan familie må føle det å se sine kjære bli parodiert så simpelt? Det virker som om de har kastet seg over trenden å være nådeløs mot de som ikke har sjanse til å forsvare seg selv.

Nå var det nok ikke disse tankene som lå til grunn for innslagene, for der er flere "episoder". Det var vel heller ideen om hvor langt kan man strekke ytringsfriheten, før man går for langt.

Ytringsfrihet betyr ikke at man kan si hva man mener om akkurat hva man vil. Den friheten vi har til å ha, og få uttrykke, hva vi mener har begrensninger. Vi skal verne om ytringsfriheten, men ikke misbruke den. Det er en skatt som vi er heldige å eie. En menneskerettighet som sikrer et fritt samfunn. Hvorfor man da mener det er nødvendig å utfordre den blir helt uforståelig. Spesielt når utfordringen bærer preg av kynisk misbruk

De som er for at pornografi skal være en naturlig del av samfunnsbildet, skal selvsagt også ha en stemme, men den stemmen må man vel kunne få i tale uten å produsere innslag som krenker en uskyldig tredjepart.

Når man så grundig bryter prinsippene ved Vær Varsom Plakaten for å utfordre retten vi har til fritt å uttale våre meninger, og bruker en industri som i stor grad bryter ned menneskeverdet, da er man etter min mening langt forbi det som er greit.

Javel, så er det noen få som syns det er morsomt, men ærlig talt: dialogen hadde vært like hensiktsløs uansett setting. Fantasiløs sex minner om en desperat og enkel løsning, og innslaget blir aldri et morsomt bidrag til konstruktiv debatt. 

Når det er sagt, så har de aller fleste av oss en mening om programmet, og der ligger dillemmaet: Vi diskuterer hvor langt man kan gå i ytringsfrihetens navn. Men jeg skal ikke se "Trygdekontoret" mer.

Jan Zahl: Brev Frå Ein Upraktisk Mann

Jan Zahl skriver så utrolig livsnært og herlig. Han tar hverdagen på kornet.
Her stjeler jeg rett og slett kommentaren hans i Stavanger Aftenblad 09.04.2015.
Oppfordrer naturligvis alle å følge hans skriverier og Twitter.
Kos deg med lesningen!

Brev frå ein upraktisk mann

Kven kom på tanken om at ein kontorist plutseleg skal bli tømrar eller murar
kvar gong det blir ferie?

KOMMENTAR
Jan Zahl

Kulturjournalist

DET VIRKA SOM EIN GOD IDÉ: Ved hjelp av svigerfars gamle jekk, ein stålbukk han har sveisa, eit tungt spett og diverse treklossar, hadde me fått løfta den tunge trebrygga ganske bra opp, men ikkje heilt på plass. Det vil seia: svigerfar hadde heist den vinterstormskadde brygga opp, mens mitt bidrag hadde vore å knekka ein tjukk planke svigerfar meinte eg aldri ville klara å knekka. Eg veit sjølvsagt ikkje om «planke» er rette ordet, eller om det er dette ein kallar ein «to-fir» eller noko sånt, men knakk gjorde han. Ja, og så hadde eg stått ein del og sett på, lurt på kva eg kunne gjera.

Far har prøvd å gjera noko praktisk – og har hamna i havet. Nå strever han med å få av støvlar fulle av sjø og vakuum. Son ser forbløffa på. Mor ler. Men ikkje verre enn at ho klarer å fotografera.

FOTO: Privat

Men nå steig tidevatnet faretruande fort oppover gummistøvlane våre. Fekk me ikkje brygga på plass ganske kjapt, ville det vera for seint. Så eg foreslo at eg kunne klatra over på andre sida, meinte det var plass til meg på den smale betongkanten, og at eit godt dytt med heile mi matchvekt, kombinert med svigerfars løft, ville gjera susen.

- Er du sikker på at det er ein god idé? sa svigerfar.

- Absolutt, sa eg.

SÅ KLATRA EG OVER,skjønte raskt at dette aldri kom til å gå, men svigerfar og eg talte til tre og tok tak. Dermed var årets første bad eit faktum, på sjølvaste påskeafta, mens brygga ramla ned, skeivare enn nokon gong.

Prøver eg meg ei sjeldan gong på noko praktisk, ender det alltid med at noko går i stykke.

- Går det bra, pappa? sa treåringen bekymra, mens eg vassa i land. Eg vil anslå at sjøen heldt rundt tre grader. Ho som liksom skal elska og æra meg i gode og vonde dagar, lo sånn at ho ikkje klarte å stå oppreist.

EG HUGSAR AT EG TENKTE på dette som guttunge og ungdom: Når er det eigentleg menn lærer seg alt dette praktiske dei steller med heile tida? Far min er pensjonert lektor, med hovudfag i norsk frå universitetet, altså ein teoretikar. Likevel var det alltid slik at kom det ei helg eller ein ferie, så skulle han ut og snikra, pussa eller beisa terrasse, hogga eller lø ved, måka snø, klyppa plen, grava i jorda eller pussa garasjedører. Men han er altså ingenting mot svigerfar på 78 år, den gamle smeden, som kan sveisa, byggja hytter og hus, fiksa motorar, fella tre, konstruera og rekonstruera brygger. Det aller kjekkaste han veit, er stein og betong. Og ei god slegge.

EG KAN INGEN AV DESSE TINGA. Tvert om: Prøver eg meg ein sjeldan gong på noko praktisk, ender det alltid med at noko går i stykke. Som då eg reiv av svigerfars pumpekonstruksjon i båten, sette fiskesnøret i propellen eller knakk takrenna i forsøket på å reinska henne for lauv. Eg er Per Ivar i TV Norge-serien «Neste sommer».

Ingen reknar med at snikkaren går heim og skriv kronikkar i pinsen. At elektrikaren blir samfunnsfagslærar i fellesferien.

Dermed gjer eg så lite praktisk arbeid som praktisk mulig. Og bryt dermed med førestellinga om kva ein Mann skal meistra, og med generasjonars oppfatning av maskulin arbeidsetikk. Sjølv syns eg tanken er bisarr: At ein mann idet han går heim frå kontorjobben plutseleg er forventa å meistra ein haug med andre, praktiske yrke, frå flislegging og maling til grunnleggjande tømring og muring. Mens det altså ikkje gjeld andre vegen. Ingen forventar at røyrleggjaren skal kunna bli hjernekirurg i påskeferien. Ingen reknar med at snikkaren går heim og skriv kronikkar i pinsen. At elektrikaren blir samfunnsfagslærar i fellesferien.

EG ER FAKTISK SÅ RAR at eg syns det er ein merkeleg tanke at feriar og fridagar skal brukast til jobb, til vedhogst, grøftegraving eller listing. Eg er løgnasen som har lyst å bruka feriane mine på å ha ferie. På å slappa av. På å gjera ingenting.

Mine meir praktisk anlagde vener plar seia at eg bare må kasta meg uti det; at eg kjem til å læra meg sparkling og mekking om eg bare prøver. Det er sånn menn er, liksom: «Dette kan eg ikkje, så då gjer eg det likevel.»

MEN KVIFOR I ALL VERDA skal eg gjera det? For det første kjem eg til å bruka ti gonger så lang tid som ein som kan det, mens resultatet vil bli halvparten så bra. (I mitt tilfelle blir noko mest sannsynleg øydelagt.) For det andre: Kvifor skal eg bruka tid, krefter og frustrasjon på å prøva å læra meg noko eg aldri blir god på – og som eg i tillegg ikkje er interessert i? Eg jo syns det er drepande kjedeleg å mala veggar eller hagegjerde, luka bed og lempa stein, og har jo inga interesse i å bli flink i det – slik at eg kan gjera meir av det.

Kva slag rollemodell må eg ha vore for den vesle mannen.

I staden er eg ein varm tilhengar av fagfolk og spesialisering. Eg har teke ei lang, teoretisk universitetsutdanning og har spesialisert meg i å skriva i avisa. Pengane eg tener på dette, kan eg blant anna bruka på å hyra inn fagfolk til å leggja opp elektriske anlegg eller nytt tak. Så kan dei eventuelt kjøpa avisa, om dei er interesserte i mine spesialitetar. Begge partar gjer det me er gode på. Begge partar får jobben gjort. Begge får betalt. Og så kan me ta ferie når det er ferie.

- GÅR DET BRA, PAPPA? Treåringen spurde igjen. Dei høge støvlane var fulle av iskaldt sjøvatn, og det hadde oppstått eit vakuum som gjorde at eg ikkje fekk dei av. Kva slag rollemodell må eg ha vore for den vesle mannen.

Ved sida av oss sto barnets mor. Ho lo så mykje at ho nesten ikkje klarte å fotografera. Men bare nesten.