Asylmottak: Når systemet ikke virker, tenk nytt.

Jo flere flyktninger og asylsøkere vi får inn i landet, jo mer oppgitt blir jeg. Det er noe fundamentalt feil ved hvordan vi oppbevarer de som kommer og søker tilflukt i landet vårt. Det er det vi gjør, vet du: oppbevarer dem. Standarden de må forholde seg til er på ingen måte sammenlignbar med det som nordmenn generelt anser som akseptabelt.

Nå er jo dette helt subjektivt, og jeg er ingen ekspert, men likevel tør jeg uttale meg om noe som jeg mener er helt feil og direkte snodig.

Over hele landet har vi asylmottak, som er gedigne bygninger, med plass til mange asylsøkere.
De fleste som kommer dit, blir boende i flerfoldige år, mens saksbehandlingen pågår.
Mens de bor der, får de hjelp, og lever på vent, på det store flertallets (og kommuneansattes og UDIs) premisser.

Nå kunne jeg naturligvis ha gått inn på hvorfor de bor der så lenge, og hvordan de har det der (og det er en helt berettiget diskusjon), men jeg skal la den siden av saken ligge. Jeg har ikke bodd på et asylmottak selv, så jeg kjenner bare til de sakene som har vært oppe i media.

Vi har også noen boenheter som heter asylbolig; hus der man lar asylsøkere bo i et boligfelt. Jeg har ikke bodd i en asylbolig selv, så jeg kjenner bare til de protestene fra naboene, som har vært oppe i media.

Forholdene vi ser og hører om vitner om en svært minimal standard, og det er nesten slik at vi kan se at det handler om minimale utgifter med maksimale inntekter, og det kan umulig være riktig. Det kan ikke være riktig at vi forventer de skal bo dårligere enn vi bor selv, eller kan godta å bo. Vi har det så bra, at det burde være selvsagt at vi er generøse nok til å gi dem det de trenger for å leve. Det gjelder både bolig og penger. Jeg snakker ikke om luksus, men om normalt forbruk.

Jeg vet hvordan det er å bo i et fremmed land, sammen med fra før ukjente mennesker fra forskjellige nasjoner, med ulike livsstiler og behov.
Jeg vet også hvordan det er å bo uten den standarden som er vanlig på det stedet, eller i landet, som man bor i.
Jeg vet hvordan det er å bo sammen med mennesker som ikke har forståelse for de rutinene og den livskvaliteten man ønsker å kunne ivareta.

For meg blir det bare feil å forvente at asylsøkere, mennesker som allerede er sårbare, skal bo tett på hverandre, i store ansamlinger, der familier, enslige, syke og på alle andre måter forskjellige, og på sine stadium i livet, skal måtte forholde seg til hverandre.

Asylsøker og flyktninger er ikke annerledes enn noen andre: der vil alltid være dem som tar hensyn, og de som er seg selv nærmest.
De som prøver å gjøre det beste utav situasjonen, og tar hensyn, blir fort taperne. De som må ta største delen av ulempen ved boforholdene de lever under.

Jeg tror, at for å få en følelse av å være et verdig menneske, så trenger man en døgnrytme. Man trenger å vite at der er behov for din innsats. Noen trenger deg, og de trenger deg for at nærmiljøet skal bli et godt sted å være og bo.
For å ha et verdig liv, må man føle man kan utvikle seg og være den beste versjonen av seg selv.

Derfor har jeg tenkt litt på dette med integrering og asylmottak og  det er å ha midlertidig eller permanent oppholdstillatelse. Og så har jeg tenkt litt på hvordan man kan få til et verdig liv, mens det hele pågår. Kanskje endatil forstå den norske levemåten bedre.

Så, jeg har tenkt at SOS barnebyer er en suksess over hele verden... ok, suksess var vel et feil ord, men det er den ordningen for mindreårige flyktninger, og andre foreldreløse, som faktisk har hatt beste utkomme for de som er i en slik situasjon.
Watoto er et annet eksempel på hvordan et samfunn i miniatyr, skapt av ulike mennesker i ulike aldere med ulik bakgrunn finner sammen til en familie, som kan ha det svært godt sammen, fordi de har hverandre.
Jeg har selv bodd i kibbutz ett år, og har sett at det faktisk går an å leve tett sammen, ha et felles mål, og likevel ha et eget hjem, der du kan dyrke din egen identitet.

Bygg bitte små landsbyer, med hus der asylsøkere kan føle de har et hjem så lenge de må være der. La skomakeren være skomaker, kokken kokk og gartneren gartner.
La dem få ansvaret for et eget hjem som de disponerer så lenge de bor der.
Sånn som amerikanerne gjorde på Keflarvik, Island for sine  NATO ansatte.

Gi dem et hjem, så lenge de er på mottaket, gi dem arbeid, og gi dem opplæring i språk og det norske levesettet: hvordan betaler vi regninger? hvordan kler vi barna om vinteren? hva er dugnad? hvordan forventer vi her i Norge at foreldre følger opp skolebarn? og dersom noen absolutt vil drive med sport: vel, det kan umulig være så vanskelig å legge tilrette for det.

Gjør det mulig for barn å ha venner på besøk, og plass til både leker og gjøre lekser. La dem få sove i et rolig hjem når det er sengetid.

Hvert år får jeg nye elever inn i klasserommet, og det blir stadig større forskjell på elevene som har norsk bakgrunn, og de som har innvandrer bakgrunn. Og nye landsmenn blir i stadig større grad taperne i skolen. Selv om de har flere år i norsk skole, har de ofte ikke lært seg forventet oppførsel i klasserommet og i klassemiljø.
Kanskje har de bare fått anmerkninger og kjeft, ikke vet jeg... det kan godt hende både de og de voksne rundt dem gir blaffen eller ikke forstår, men jeg vet at det er mye arbeid å tilpasse ungdommer fra forskjellig etnisk bakgrunn til ett godt klassemiljø.
Mye av dette problemet skyldes at vi glemmer å informere og undervise i enkle ting som vi, som har vært lenge i landet, tenker er opplagt.

Nei, dette blir for dyrt, dette kan aldri gjennomføres, tenker du kanskje. Vel, jeg har sett litt på husleien kommunene betaler for husrom for asylsøkere og flyktninger, og regnet litt på det, og kommunene ville spare temmelig store summer dersom de bygde små landsbyer med tilbud om bolig, skole, annen opplæring og arbeid.

Det er ikke ofte du finner, hva? En bedre løsning til en rimeligere penge!

Dessuten tror jeg helt bestemt at vi vil få mer tilfredse asylsøkere og flyktninger. Flere vil kunne utvikle seg til å bli enda mer ressurssterke, de vil bli verdsatte for sine kunnskaper og evner i større grad enn nå. Både i Norge, og for landet de eventuelt reiser tilbake til.

Ja, jeg syns det er kjedelig å løpe.

Hei, du som synes det er kjedelig å løpe: LES DETTE!

Og det gjorde jeg! Leste det, mener jeg. Er langtfra sikker på om jeg ble helfrelst, eller i det minste overbevist, om at det er så gøy å løpe.
Faktisk, så syns jeg at tipsene for å gjøre løping morsommere var litt preget av variasjoner over samme tema, på en måte.

Det smaker av at man allerede er i modus, og har blitt avhengig av den kicken man vet av erfaring kommer når man nærmer seg mål... jeg har jogget og jogget lengre enn langt (i hvert fall føltes det slik) og ikke tale om kicken kom.

Nå kan det hende at det skyldes hannhunden som plutselig stopper opp, setter seg på bakbeina og nekter å gå noe lenger før han har markert, og markere skal han hver 100 meter. Jeg blir så lei av å ha det dyret med på tur, skjønner ikke hvor han har all den væsken lagret. Det må jo være litervis! Det er rett og slett naturstridig å måtte hale hunden med på tur.

Når han jogger med mannen min er han ikke interessert i all markeringen, da dilter han lykkelig og pent avgårde i joggetempo; Halen rett til værs, og hele hunden ser lykkelig ut.

Nei, kicken glimrer med sitt fravær. Jeg blir bare sliten og andpusten, og så lei, at jeg innimellom vurderer å bare sette meg ned i nærmeste skråning. Men så tenker jeg at det er slikt barn gjør når de "vil-ikke-mer", og så barnslig kan jeg tross alt ikke være. Jeg er en kvinne i min beste alder, og burde være litt mer moden enn som så.

Å være ansvarlig innebærer sikkert at jeg må ta til etterretning at kroppens diverse deler begynner å føle tyngdekraften. Jeg burde nok motarbeide forfallet... men å jogge... Faktisk har det hendt at jeg helt seriøst har vurdert om jeg skulle ringe etter taxi hjem.

MEN, og du ser at det er et stort "men": jeg har investert i ganske dyre løpesko (jeg var på en sportsbutikk og sa jeg skulle ha joggesko "Ahhh", sa den spenstige unggutten i stramtsittende t-skjorte. "Du vil kanskje ha noen gode sko å gå i? Eller er det løpesko du er ute etter?"), det er litt flaut å ikke bruke dem.

Jogging er visstnok ut. Enten går du, sakte eller fort, eller så løper du. Å jogge er visst bare noe gamliser holder på med; De gammeldagse, de som trener like godt uten, som med, fartsstriper nedover lårene.

Jeg skjønner ikke greia med å utfordre løperunden din. Om jeg tar til venstre isteden for til høyre, så er sjansen langt større for at jeg får panikk for å ikke komme meg hjem, enn at jeg føler jeg utforsker mine uante krefter. Ikke kan jeg fatte at det skal bli så gøy heller. Oppover, nedover og bortover er og blir oppover, nedover og bortover, liksom.

Når jeg jogger, har mannen min sagt at du må se opp og fram, akkurat som når du kjører motorsykkel. Ellers stopper du bare opp.
Jeg kjenner til den "se-langt-fram" teknikken. Og det fungerer på motorsykkel og bil, men det blir fort til at jeg ser i asfalten eller grusen når jeg skal være sporty.

Når jeg går på tur er det noe helt annet, da ser jeg søppel i veikanten, blomster som trosser værgudene og årstid, fugler kvitrer en vakker trall... endatil måkene, jeg kjenner lukten av verden, og jeg ser kjente som kjører forbi og som vinker hyggelig idet de passerer.
DA blir jeg motivert, da. Da tenker jeg at nå skal jeg gå kjempelaaaangt, og så skal jeg poste Endomondo rapporten min på facebook slik at de ser at her har jenta virkelig vært i bevegelse. Nå brenner hun kalorier så det damper!
Jeg fikk egentlig ganske mange "likes" da jeg postet rapporten sist, men så kom naboen og postet sin rapport i kommentarene, og hun hadde løpt enda lenger og dobbelt så fort... og da var det ikke like gøy lenger.

En gang skulle jeg løpe sammen med søsteren min. Hun sakket litt bak meg, og plutselig knakk hun sammen i latter. "Herlighet!", sa hun "Du har den merkeligste stilen jeg noen gang har sett!"
Jeg ante ikke at der kunne være stil over løpingen, så etterpå brukte jeg en masse energi på å etterligne stilen hennes. Det hjalp heller ikke på gøy-faktoren. Jeg syns det er mye kjekkere å bevege beina fremover, isteden for opp-og-ned med korte fremoverskritt.
Man skal visst ikke bli like sliten, da. Det er jeg ikke helt sikker på stemmer, men det var ihvertfall det jeg ble fortalt.
Farten ble ihvertfall grundig redusert, og det tok evigheter å endelig komme seg hjem til dusjen.

Jeg har en fast rute jeg går, når jeg syns synd på hunden min, og mannen er "ute".
Det er det vi sier, enten er han hjemme, eller så er han "ute". det betyr at han er på jobb på plattformen.
Vi har en liten knaus i bygda som er en populær turvei, til alle tider møter jeg folk på veien opp til toppen av Lifjell. Når jeg starter hjemmefra er det 5 km oppoverbakke og like langt tilbake, nedoverbakke.

Hunden danser og snurrer rundt når han ser meg ta på joggeskoene og finne rullen med svarte, små poser.
Da vet han at noe er på gang. Det er fine turer, lett å gå og akkurat passe langt. Problemet er å finne en og en halv time til overs, slik at jeg har tid til å gå turen. Det skjer, altså, men ikke så ofte som jeg burde.

Når mannen er hjemme og jeg sier at jeg går på Lifjell, så sier han ofte: "Jeg skal ta hunden, snakkes".
Tankene mine blir litt sånn... "skal du absolutt opp dit når jeg skal, da?" Jeg vet hva som kommer, nemlig.

Sekken min inneholder da min (og hundens) vannflaske, mobilen (med Endomondo aktivert) i tillegg til energidrikken til "treningsjunkien" i familien.
Så går jeg, kanskje litt raskere enn jeg ellers ville ha gått, i håp om at han skal bli overrasket over hvor mye sprekere kona har blitt.
Oppe på toppen kommer han joggende og tar meg igjen, med hunden, og så blir det drikkepause, før vi tusler hjem sammen.
Han starter en god halvtime etter meg, så det er jo åpenbart at her er det litt mer fart enn det jeg kan skilte med.
Men så løper han også mellom halvannen til to mil minst fire ganger i uka.
Stakkars hunden får jo abstinenser når han er borte, selv om dyret har blitt 11 år, og burde være takknemlig for å få fred.

Alt med trening blir liksom en eneste stor nedtur, med negative faktorer. Det er ikke gøy, ikke tror jeg at det blir gøy noen gang, heller.

Men så har vi episoden med kvigene på beite, som sto og sperret veien for meg. Jeg brøyter meg ikke gjennom en flokk uforutsigbare, store beist som stirrer på meg.
Han kom joggende like etter, tok meg i hånden og leide meg trygt helt til vi gikk gjennom grinda på andre siden av beitet. han fortsatte løpeturen til topps, kom tilbake ned til meg, og så snudde han og gikk til toppen sammen med meg, og hjem.

Her om dagen kjørte vi forbi et vennepar av oss som var ute og jogget.
Etter en kort, taus pause kom det: "De jogger sammen."

Det er sjanser for at jeg kanskje bør vurdere å tenke litt seriøst på om jeg muligens hadde hatt godt av å løpe litt innimellom... noen ganger er det mer ved ting enn bare gøy.

God tur! 

En strøm av fortvilelse når vesten.

I det siste opplever vi en bølge av flyktninger fra Midtøsten, en bølge av fortvilede mennesker, som i hovedsak er skapt av terror, tortur og ødeleggelse forårsaket av et utyske vi kaller ISIS.

De bruker "våpen" som er mange hundre år gamle, men som vi ikke er forberedt på å kjempe imot. Det er liksom så utenkelig at noen kan oppføre seg slik at man med hensikt skader andre så brutalt. Hva slags menneske gjør og sier sånt, bare fordi de mener hensikten rettferdiggjør middelet? Det er umulig å ta inn over seg at noen kan klare å utføre det vi vet skjer. Det blir så grovt at man tenker det må være overdrevet, løgn og fantasi, samtidig som der er mange sannhetsvitner og filmer som viser at det faktisk skjer.

Vi har sperrer. Vi har konvensjoner som skal beskytte sivilbefolkningen mot det verst tenkelige, og vi ser disse konvensjonene bli systematisk brutt.

Vi er så komfortable i vår boble. Vi er så komfortable at da vi for over 6 måneder siden fikk vite at IS vil skape kaos og sende 500 000 innvandrere inn i Europa, så tenkte vi at det ikke var noe problem, enda. God tid. Og så kom sommeren og med den begynte også frustrerte mennesker, som ikke så noe håp for fremtiden i sitt eget land, å røre på seg.

De gikk mot vest.

Jeg ser bilder av en tre-åring, druknet, liggende på stranden.

Først var det foto, så ble fotoet utstyrt med advarsel om sterkt innhold, så kom tegningen; tegningen av et bilde.

Førsteinntrykket ble for mye. Vi betaler oss ut av dårlig samvittighet ved å sende brukt utstyr, og penger. Vi vil gjerne hjelpe, men det er så overveldende man ikke helt vet hvor man skal begynne. Empatien blir så stor at mange kjører flyktninger for å hjelpe, uten å tenke på at dette skaper problemer, at de faktisk bryter loven.

Flyktninger må registreres for å kunne få skikkelig, varig hjelp.

I kjølvannet av flyktningestrømmen kommer også de som kynisk vil tjene penger, raske, store penger på andres forvilelse og panikk. En grusom forretning som ikke tar hensyn til noen andre enn bankkonto og lommebok. Ulovlig transport av flyktninger har for kriminelle blitt en gullgruve, og for mange flyktninger en sann tragedie.

Det er naivt å tro at vår medlidenhet vil vedvare særlig lenge. Vi er ikke slik, vi svake mennesker.

Internett er allerede fullt av kritiske røster og nett-troll som ikke vil noen godt.

Mange ønsker å åpne sine hjem for flyktningene som kommer i uventede antall. Å få dem i hus er første prioritet, så får man finne ut av hvordan man skal kunne hjelpe dem å lindre smerten de er påført senere.

Der er så mange grunner til at mennesker bestemmer seg for å bryte opp og forlate venner, familie, kultur, tradisjoner, livsstil, klima og ellers alt de kjenner:

-religiøse grunner eller forfølgelse
-politiske grunner eller forfølgelse
-forfølgesle de opplever på grunn av sin hudfarge eller tilhørighet til et folk
-krig
-korrupsjon
-ønsket om og behovet for utdannelse
-helse
-undertrykkelse
-kjærlighet (både forbudt, og over landegrensene)
-sosialt akseptert vold
-seksuell orientering
-arbeid
-komfort eller eventyrlyst
-tvangsarbeid
-tvungen militærtjenste
-menneskehandel
-generell diskriminering
og sikker flere grunner som jeg ikke kommer på nå.

Jeg har ikke tall på hvor mange som skriver artikler, meninger, essay og opprop. Men hva skriver de egentlig?

Joda, vi har en plikt til å hjelpe. I sin kommentar i "Lokalkulturen": #VelkommenSyria, skriver Pål Rake at:
"Vi har en plikt til å hjelpe hverandre. Du kan gå inn på Amnesty sine nettsider og engasjere deg ved å blant annet si #VelkommenSyria. Du kan bruke pengene du bruker på Lotto, på en veldedig organisasjon. Også kan du tenke deg godt gjennom hvilket parti du skal stemme på neste uke".

Det slår meg som noe... distansert, som om han ikke ønsker å ta det inn over seg. Gi av den uventede overfloden du ikke egentlig har regnet med, eller slå andre (som faktisk gjør noe) på skulderen, for å vise din støtte.

Naturligvis er det ikke det han mener, men det er det vi, de fleste av oss, forstår. Slik vi ønsker å forstå.

Da jeg var ute og handlet i dag var det ihvertfall ikke mange som ga avkall på Lørdagsgodteriet, for å heller sende pengene til noen som virkelig trenger det.

Vi kan godt hjelpe, så lenge vi ikke behøver å gi avkall på noe selv, de fleste av oss. Noen få gjør en formidabel innsats.

Tusenvis av frivillige har møtt opp i flyktningeleire for å hjelpe til med å dele ut mat til migrantene.

Andre deler ut vann og frukt til flyktningene, for å gjøre ventetiden i køen for å registrere sin ankomst lettere. 

Flere risikerer arrestasjon, spesielt i tyskland, fordi de omgår byråkratiet og lar noen av de mest sårbare søke tilflukt i kirkene sine. Vi hadde en oppblomstring av kirkeasyl her i Norge også, for noen år siden. 

Om det er riktig eller ikke, blir et annet tema, poenget her er at noen gjør noe for å prøve finne løsninger.

De gir av sin tid og sin egen sikkerhet. Overveldet av folkets villighet til å gi, innlemmer myndighetene nå disse frivillige i den offisielle planen for mottak av flyktninger og asylsøkere.

Men allerede nå frykter man at denne overveldende generøsiteten ikke vil vare. Allerede nå etterlyser tyske myndigheter flere politi, lærere og sosialkuratorer for å hjelpe til med å håndtere bølgen av flyktninger.

Papirarbeidet fortoner seg allerede som et uoverstigelig fjell, men den største bekymringen er hvordan man skal hjelpe dem som flykter fra kaos, disfunksjonelle tilstander, nød og fysiske, så vel som psykiske, påkjenninger, til et nytt liv, i et nytt samfunn. 

Sympatien ebber sakte ut. Nyhetsbildet har gått videre, nye saker står på agendaen. Flyktningene som kommer til Europa begynner allerede å bli gammelt nytt.

Internett florerer med stadig mer negativ hets av de som flykter fra forferdelighet.

Toleranse og gjensidig respekt vil om kort tid bli vel så viktig som den akutte nødhjelpen og innsatsen som settes inn her og nå.

Vi kan ikke regne med at de vil reise tilbake om kort tid, det har ikke vært slik hittil for de som har kommet hit de siste 40 årene.

Det er nemlig slik at man skaper seg et hjem, og en ordning, man innretter livet sitt etter, der man er. Man kan ikke leve på vent, fordi man ikke skal bli værende. Man må ha et liv.

Her i Norge betyr det kunst, kultur, mat, sosial omgang, natur, komfort. Vanlig standard her i Norge er et godt liv.

Jeg tror at tiden for å diskutere om de skal komme hit, eller ikke, er forbi. 

Flyktningesituasjonen tror jeg vil bli verre, kanskje fordi vi, uten å mene det, skaper nye, flere og bedre grunner til at de vurderer å forlate alt de har kjent og kjært.

Vi trenger absolutt empati og medfølelse. Vi behøver å prøve sette oss inn i situasjonen til folk som ikke har det like godt som oss.

Samtidig som at vi må forholde oss til at problemene, som gjør at de flykter, må få en løsning.

Angelina Jolie var veldig tydelig på at nå har vi stått på sidelinjen altfor lenge!

Et steg i riktig retning bør være å bedre forholdene for alle de syriske flyktningene i Libanon, Tyrkia og Jordan. 3.7 millioner flyktninger har mildt sagt kummerlige forhold der. Verdens Matvareprogram har måttet avslutte hjelpen til 229 000 flyktninger i Jordan, på grunn av at midlene tok slutt.

Når verden ikke vil betale for at flyktninger skal få spise i Jordan, vil vi ende opp med å gi dem mat her vest.

Utfordringen er å gjøre Syria beboelig igjen. Russland har gått inn i Syria nå, for å etablere flybaser, og hjelpe Assad. Flere land sender sine soldater for å prøve å skape fred of fordragelighet.

I mellomtiden, kanskje lenge, vil flyktningene komme.

Nå haster det med å finne ut av hvordan "de" skal få en sjanse til å bli med i flokken vi kaller "oss".