Ja, jeg syns det er kjedelig å løpe.

Hei, du som synes det er kjedelig å løpe: LES DETTE!

Og det gjorde jeg! Leste det, mener jeg. Er langtfra sikker på om jeg ble helfrelst, eller i det minste overbevist, om at det er så gøy å løpe.
Faktisk, så syns jeg at tipsene for å gjøre løping morsommere var litt preget av variasjoner over samme tema, på en måte.

Det smaker av at man allerede er i modus, og har blitt avhengig av den kicken man vet av erfaring kommer når man nærmer seg mål... jeg har jogget og jogget lengre enn langt (i hvert fall føltes det slik) og ikke tale om kicken kom.

Nå kan det hende at det skyldes hannhunden som plutselig stopper opp, setter seg på bakbeina og nekter å gå noe lenger før han har markert, og markere skal han hver 100 meter. Jeg blir så lei av å ha det dyret med på tur, skjønner ikke hvor han har all den væsken lagret. Det må jo være litervis! Det er rett og slett naturstridig å måtte hale hunden med på tur.

Når han jogger med mannen min er han ikke interessert i all markeringen, da dilter han lykkelig og pent avgårde i joggetempo; Halen rett til værs, og hele hunden ser lykkelig ut.

Nei, kicken glimrer med sitt fravær. Jeg blir bare sliten og andpusten, og så lei, at jeg innimellom vurderer å bare sette meg ned i nærmeste skråning. Men så tenker jeg at det er slikt barn gjør når de "vil-ikke-mer", og så barnslig kan jeg tross alt ikke være. Jeg er en kvinne i min beste alder, og burde være litt mer moden enn som så.

Å være ansvarlig innebærer sikkert at jeg må ta til etterretning at kroppens diverse deler begynner å føle tyngdekraften. Jeg burde nok motarbeide forfallet... men å jogge... Faktisk har det hendt at jeg helt seriøst har vurdert om jeg skulle ringe etter taxi hjem.

MEN, og du ser at det er et stort "men": jeg har investert i ganske dyre løpesko (jeg var på en sportsbutikk og sa jeg skulle ha joggesko "Ahhh", sa den spenstige unggutten i stramtsittende t-skjorte. "Du vil kanskje ha noen gode sko å gå i? Eller er det løpesko du er ute etter?"), det er litt flaut å ikke bruke dem.

Jogging er visstnok ut. Enten går du, sakte eller fort, eller så løper du. Å jogge er visst bare noe gamliser holder på med; De gammeldagse, de som trener like godt uten, som med, fartsstriper nedover lårene.

Jeg skjønner ikke greia med å utfordre løperunden din. Om jeg tar til venstre isteden for til høyre, så er sjansen langt større for at jeg får panikk for å ikke komme meg hjem, enn at jeg føler jeg utforsker mine uante krefter. Ikke kan jeg fatte at det skal bli så gøy heller. Oppover, nedover og bortover er og blir oppover, nedover og bortover, liksom.

Når jeg jogger, har mannen min sagt at du må se opp og fram, akkurat som når du kjører motorsykkel. Ellers stopper du bare opp.
Jeg kjenner til den "se-langt-fram" teknikken. Og det fungerer på motorsykkel og bil, men det blir fort til at jeg ser i asfalten eller grusen når jeg skal være sporty.

Når jeg går på tur er det noe helt annet, da ser jeg søppel i veikanten, blomster som trosser værgudene og årstid, fugler kvitrer en vakker trall... endatil måkene, jeg kjenner lukten av verden, og jeg ser kjente som kjører forbi og som vinker hyggelig idet de passerer.
DA blir jeg motivert, da. Da tenker jeg at nå skal jeg gå kjempelaaaangt, og så skal jeg poste Endomondo rapporten min på facebook slik at de ser at her har jenta virkelig vært i bevegelse. Nå brenner hun kalorier så det damper!
Jeg fikk egentlig ganske mange "likes" da jeg postet rapporten sist, men så kom naboen og postet sin rapport i kommentarene, og hun hadde løpt enda lenger og dobbelt så fort... og da var det ikke like gøy lenger.

En gang skulle jeg løpe sammen med søsteren min. Hun sakket litt bak meg, og plutselig knakk hun sammen i latter. "Herlighet!", sa hun "Du har den merkeligste stilen jeg noen gang har sett!"
Jeg ante ikke at der kunne være stil over løpingen, så etterpå brukte jeg en masse energi på å etterligne stilen hennes. Det hjalp heller ikke på gøy-faktoren. Jeg syns det er mye kjekkere å bevege beina fremover, isteden for opp-og-ned med korte fremoverskritt.
Man skal visst ikke bli like sliten, da. Det er jeg ikke helt sikker på stemmer, men det var ihvertfall det jeg ble fortalt.
Farten ble ihvertfall grundig redusert, og det tok evigheter å endelig komme seg hjem til dusjen.

Jeg har en fast rute jeg går, når jeg syns synd på hunden min, og mannen er "ute".
Det er det vi sier, enten er han hjemme, eller så er han "ute". det betyr at han er på jobb på plattformen.
Vi har en liten knaus i bygda som er en populær turvei, til alle tider møter jeg folk på veien opp til toppen av Lifjell. Når jeg starter hjemmefra er det 5 km oppoverbakke og like langt tilbake, nedoverbakke.

Hunden danser og snurrer rundt når han ser meg ta på joggeskoene og finne rullen med svarte, små poser.
Da vet han at noe er på gang. Det er fine turer, lett å gå og akkurat passe langt. Problemet er å finne en og en halv time til overs, slik at jeg har tid til å gå turen. Det skjer, altså, men ikke så ofte som jeg burde.

Når mannen er hjemme og jeg sier at jeg går på Lifjell, så sier han ofte: "Jeg skal ta hunden, snakkes".
Tankene mine blir litt sånn... "skal du absolutt opp dit når jeg skal, da?" Jeg vet hva som kommer, nemlig.

Sekken min inneholder da min (og hundens) vannflaske, mobilen (med Endomondo aktivert) i tillegg til energidrikken til "treningsjunkien" i familien.
Så går jeg, kanskje litt raskere enn jeg ellers ville ha gått, i håp om at han skal bli overrasket over hvor mye sprekere kona har blitt.
Oppe på toppen kommer han joggende og tar meg igjen, med hunden, og så blir det drikkepause, før vi tusler hjem sammen.
Han starter en god halvtime etter meg, så det er jo åpenbart at her er det litt mer fart enn det jeg kan skilte med.
Men så løper han også mellom halvannen til to mil minst fire ganger i uka.
Stakkars hunden får jo abstinenser når han er borte, selv om dyret har blitt 11 år, og burde være takknemlig for å få fred.

Alt med trening blir liksom en eneste stor nedtur, med negative faktorer. Det er ikke gøy, ikke tror jeg at det blir gøy noen gang, heller.

Men så har vi episoden med kvigene på beite, som sto og sperret veien for meg. Jeg brøyter meg ikke gjennom en flokk uforutsigbare, store beist som stirrer på meg.
Han kom joggende like etter, tok meg i hånden og leide meg trygt helt til vi gikk gjennom grinda på andre siden av beitet. han fortsatte løpeturen til topps, kom tilbake ned til meg, og så snudde han og gikk til toppen sammen med meg, og hjem.

Her om dagen kjørte vi forbi et vennepar av oss som var ute og jogget.
Etter en kort, taus pause kom det: "De jogger sammen."

Det er sjanser for at jeg kanskje bør vurdere å tenke litt seriøst på om jeg muligens hadde hatt godt av å løpe litt innimellom... noen ganger er det mer ved ting enn bare gøy.

God tur!