En strøm av fortvilelse når vesten.

I det siste opplever vi en bølge av flyktninger fra Midtøsten, en bølge av fortvilede mennesker, som i hovedsak er skapt av terror, tortur og ødeleggelse forårsaket av et utyske vi kaller ISIS.

De bruker "våpen" som er mange hundre år gamle, men som vi ikke er forberedt på å kjempe imot. Det er liksom så utenkelig at noen kan oppføre seg slik at man med hensikt skader andre så brutalt. Hva slags menneske gjør og sier sånt, bare fordi de mener hensikten rettferdiggjør middelet? Det er umulig å ta inn over seg at noen kan klare å utføre det vi vet skjer. Det blir så grovt at man tenker det må være overdrevet, løgn og fantasi, samtidig som der er mange sannhetsvitner og filmer som viser at det faktisk skjer.

Vi har sperrer. Vi har konvensjoner som skal beskytte sivilbefolkningen mot det verst tenkelige, og vi ser disse konvensjonene bli systematisk brutt.

Vi er så komfortable i vår boble. Vi er så komfortable at da vi for over 6 måneder siden fikk vite at IS vil skape kaos og sende 500 000 innvandrere inn i Europa, så tenkte vi at det ikke var noe problem, enda. God tid. Og så kom sommeren og med den begynte også frustrerte mennesker, som ikke så noe håp for fremtiden i sitt eget land, å røre på seg.

De gikk mot vest.

Jeg ser bilder av en tre-åring, druknet, liggende på stranden.

Først var det foto, så ble fotoet utstyrt med advarsel om sterkt innhold, så kom tegningen; tegningen av et bilde.

Førsteinntrykket ble for mye. Vi betaler oss ut av dårlig samvittighet ved å sende brukt utstyr, og penger. Vi vil gjerne hjelpe, men det er så overveldende man ikke helt vet hvor man skal begynne. Empatien blir så stor at mange kjører flyktninger for å hjelpe, uten å tenke på at dette skaper problemer, at de faktisk bryter loven.

Flyktninger må registreres for å kunne få skikkelig, varig hjelp.

I kjølvannet av flyktningestrømmen kommer også de som kynisk vil tjene penger, raske, store penger på andres forvilelse og panikk. En grusom forretning som ikke tar hensyn til noen andre enn bankkonto og lommebok. Ulovlig transport av flyktninger har for kriminelle blitt en gullgruve, og for mange flyktninger en sann tragedie.

Det er naivt å tro at vår medlidenhet vil vedvare særlig lenge. Vi er ikke slik, vi svake mennesker.

Internett er allerede fullt av kritiske røster og nett-troll som ikke vil noen godt.

Mange ønsker å åpne sine hjem for flyktningene som kommer i uventede antall. Å få dem i hus er første prioritet, så får man finne ut av hvordan man skal kunne hjelpe dem å lindre smerten de er påført senere.

Der er så mange grunner til at mennesker bestemmer seg for å bryte opp og forlate venner, familie, kultur, tradisjoner, livsstil, klima og ellers alt de kjenner:

-religiøse grunner eller forfølgelse
-politiske grunner eller forfølgelse
-forfølgesle de opplever på grunn av sin hudfarge eller tilhørighet til et folk
-krig
-korrupsjon
-ønsket om og behovet for utdannelse
-helse
-undertrykkelse
-kjærlighet (både forbudt, og over landegrensene)
-sosialt akseptert vold
-seksuell orientering
-arbeid
-komfort eller eventyrlyst
-tvangsarbeid
-tvungen militærtjenste
-menneskehandel
-generell diskriminering
og sikker flere grunner som jeg ikke kommer på nå.

Jeg har ikke tall på hvor mange som skriver artikler, meninger, essay og opprop. Men hva skriver de egentlig?

Joda, vi har en plikt til å hjelpe. I sin kommentar i "Lokalkulturen": #VelkommenSyria, skriver Pål Rake at:
"Vi har en plikt til å hjelpe hverandre. Du kan gå inn på Amnesty sine nettsider og engasjere deg ved å blant annet si #VelkommenSyria. Du kan bruke pengene du bruker på Lotto, på en veldedig organisasjon. Også kan du tenke deg godt gjennom hvilket parti du skal stemme på neste uke".

Det slår meg som noe... distansert, som om han ikke ønsker å ta det inn over seg. Gi av den uventede overfloden du ikke egentlig har regnet med, eller slå andre (som faktisk gjør noe) på skulderen, for å vise din støtte.

Naturligvis er det ikke det han mener, men det er det vi, de fleste av oss, forstår. Slik vi ønsker å forstå.

Da jeg var ute og handlet i dag var det ihvertfall ikke mange som ga avkall på Lørdagsgodteriet, for å heller sende pengene til noen som virkelig trenger det.

Vi kan godt hjelpe, så lenge vi ikke behøver å gi avkall på noe selv, de fleste av oss. Noen få gjør en formidabel innsats.

Tusenvis av frivillige har møtt opp i flyktningeleire for å hjelpe til med å dele ut mat til migrantene.

Andre deler ut vann og frukt til flyktningene, for å gjøre ventetiden i køen for å registrere sin ankomst lettere. 

Flere risikerer arrestasjon, spesielt i tyskland, fordi de omgår byråkratiet og lar noen av de mest sårbare søke tilflukt i kirkene sine. Vi hadde en oppblomstring av kirkeasyl her i Norge også, for noen år siden. 

Om det er riktig eller ikke, blir et annet tema, poenget her er at noen gjør noe for å prøve finne løsninger.

De gir av sin tid og sin egen sikkerhet. Overveldet av folkets villighet til å gi, innlemmer myndighetene nå disse frivillige i den offisielle planen for mottak av flyktninger og asylsøkere.

Men allerede nå frykter man at denne overveldende generøsiteten ikke vil vare. Allerede nå etterlyser tyske myndigheter flere politi, lærere og sosialkuratorer for å hjelpe til med å håndtere bølgen av flyktninger.

Papirarbeidet fortoner seg allerede som et uoverstigelig fjell, men den største bekymringen er hvordan man skal hjelpe dem som flykter fra kaos, disfunksjonelle tilstander, nød og fysiske, så vel som psykiske, påkjenninger, til et nytt liv, i et nytt samfunn. 

Sympatien ebber sakte ut. Nyhetsbildet har gått videre, nye saker står på agendaen. Flyktningene som kommer til Europa begynner allerede å bli gammelt nytt.

Internett florerer med stadig mer negativ hets av de som flykter fra forferdelighet.

Toleranse og gjensidig respekt vil om kort tid bli vel så viktig som den akutte nødhjelpen og innsatsen som settes inn her og nå.

Vi kan ikke regne med at de vil reise tilbake om kort tid, det har ikke vært slik hittil for de som har kommet hit de siste 40 årene.

Det er nemlig slik at man skaper seg et hjem, og en ordning, man innretter livet sitt etter, der man er. Man kan ikke leve på vent, fordi man ikke skal bli værende. Man må ha et liv.

Her i Norge betyr det kunst, kultur, mat, sosial omgang, natur, komfort. Vanlig standard her i Norge er et godt liv.

Jeg tror at tiden for å diskutere om de skal komme hit, eller ikke, er forbi. 

Flyktningesituasjonen tror jeg vil bli verre, kanskje fordi vi, uten å mene det, skaper nye, flere og bedre grunner til at de vurderer å forlate alt de har kjent og kjært.

Vi trenger absolutt empati og medfølelse. Vi behøver å prøve sette oss inn i situasjonen til folk som ikke har det like godt som oss.

Samtidig som at vi må forholde oss til at problemene, som gjør at de flykter, må få en løsning.

Angelina Jolie var veldig tydelig på at nå har vi stått på sidelinjen altfor lenge!

Et steg i riktig retning bør være å bedre forholdene for alle de syriske flyktningene i Libanon, Tyrkia og Jordan. 3.7 millioner flyktninger har mildt sagt kummerlige forhold der. Verdens Matvareprogram har måttet avslutte hjelpen til 229 000 flyktninger i Jordan, på grunn av at midlene tok slutt.

Når verden ikke vil betale for at flyktninger skal få spise i Jordan, vil vi ende opp med å gi dem mat her vest.

Utfordringen er å gjøre Syria beboelig igjen. Russland har gått inn i Syria nå, for å etablere flybaser, og hjelpe Assad. Flere land sender sine soldater for å prøve å skape fred of fordragelighet.

I mellomtiden, kanskje lenge, vil flyktningene komme.

Nå haster det med å finne ut av hvordan "de" skal få en sjanse til å bli med i flokken vi kaller "oss".