Asylmottak: Når systemet ikke virker, tenk nytt.

Jo flere flyktninger og asylsøkere vi får inn i landet, jo mer oppgitt blir jeg. Det er noe fundamentalt feil ved hvordan vi oppbevarer de som kommer og søker tilflukt i landet vårt. Det er det vi gjør, vet du: oppbevarer dem. Standarden de må forholde seg til er på ingen måte sammenlignbar med det som nordmenn generelt anser som akseptabelt.

Nå er jo dette helt subjektivt, og jeg er ingen ekspert, men likevel tør jeg uttale meg om noe som jeg mener er helt feil og direkte snodig.

Over hele landet har vi asylmottak, som er gedigne bygninger, med plass til mange asylsøkere.
De fleste som kommer dit, blir boende i flerfoldige år, mens saksbehandlingen pågår.
Mens de bor der, får de hjelp, og lever på vent, på det store flertallets (og kommuneansattes og UDIs) premisser.

Nå kunne jeg naturligvis ha gått inn på hvorfor de bor der så lenge, og hvordan de har det der (og det er en helt berettiget diskusjon), men jeg skal la den siden av saken ligge. Jeg har ikke bodd på et asylmottak selv, så jeg kjenner bare til de sakene som har vært oppe i media.

Vi har også noen boenheter som heter asylbolig; hus der man lar asylsøkere bo i et boligfelt. Jeg har ikke bodd i en asylbolig selv, så jeg kjenner bare til de protestene fra naboene, som har vært oppe i media.

Forholdene vi ser og hører om vitner om en svært minimal standard, og det er nesten slik at vi kan se at det handler om minimale utgifter med maksimale inntekter, og det kan umulig være riktig. Det kan ikke være riktig at vi forventer de skal bo dårligere enn vi bor selv, eller kan godta å bo. Vi har det så bra, at det burde være selvsagt at vi er generøse nok til å gi dem det de trenger for å leve. Det gjelder både bolig og penger. Jeg snakker ikke om luksus, men om normalt forbruk.

Jeg vet hvordan det er å bo i et fremmed land, sammen med fra før ukjente mennesker fra forskjellige nasjoner, med ulike livsstiler og behov.
Jeg vet også hvordan det er å bo uten den standarden som er vanlig på det stedet, eller i landet, som man bor i.
Jeg vet hvordan det er å bo sammen med mennesker som ikke har forståelse for de rutinene og den livskvaliteten man ønsker å kunne ivareta.

For meg blir det bare feil å forvente at asylsøkere, mennesker som allerede er sårbare, skal bo tett på hverandre, i store ansamlinger, der familier, enslige, syke og på alle andre måter forskjellige, og på sine stadium i livet, skal måtte forholde seg til hverandre.

Asylsøker og flyktninger er ikke annerledes enn noen andre: der vil alltid være dem som tar hensyn, og de som er seg selv nærmest.
De som prøver å gjøre det beste utav situasjonen, og tar hensyn, blir fort taperne. De som må ta største delen av ulempen ved boforholdene de lever under.

Jeg tror, at for å få en følelse av å være et verdig menneske, så trenger man en døgnrytme. Man trenger å vite at der er behov for din innsats. Noen trenger deg, og de trenger deg for at nærmiljøet skal bli et godt sted å være og bo.
For å ha et verdig liv, må man føle man kan utvikle seg og være den beste versjonen av seg selv.

Derfor har jeg tenkt litt på dette med integrering og asylmottak og  det er å ha midlertidig eller permanent oppholdstillatelse. Og så har jeg tenkt litt på hvordan man kan få til et verdig liv, mens det hele pågår. Kanskje endatil forstå den norske levemåten bedre.

Så, jeg har tenkt at SOS barnebyer er en suksess over hele verden... ok, suksess var vel et feil ord, men det er den ordningen for mindreårige flyktninger, og andre foreldreløse, som faktisk har hatt beste utkomme for de som er i en slik situasjon.
Watoto er et annet eksempel på hvordan et samfunn i miniatyr, skapt av ulike mennesker i ulike aldere med ulik bakgrunn finner sammen til en familie, som kan ha det svært godt sammen, fordi de har hverandre.
Jeg har selv bodd i kibbutz ett år, og har sett at det faktisk går an å leve tett sammen, ha et felles mål, og likevel ha et eget hjem, der du kan dyrke din egen identitet.

Bygg bitte små landsbyer, med hus der asylsøkere kan føle de har et hjem så lenge de må være der. La skomakeren være skomaker, kokken kokk og gartneren gartner.
La dem få ansvaret for et eget hjem som de disponerer så lenge de bor der.
Sånn som amerikanerne gjorde på Keflarvik, Island for sine  NATO ansatte.

Gi dem et hjem, så lenge de er på mottaket, gi dem arbeid, og gi dem opplæring i språk og det norske levesettet: hvordan betaler vi regninger? hvordan kler vi barna om vinteren? hva er dugnad? hvordan forventer vi her i Norge at foreldre følger opp skolebarn? og dersom noen absolutt vil drive med sport: vel, det kan umulig være så vanskelig å legge tilrette for det.

Gjør det mulig for barn å ha venner på besøk, og plass til både leker og gjøre lekser. La dem få sove i et rolig hjem når det er sengetid.

Hvert år får jeg nye elever inn i klasserommet, og det blir stadig større forskjell på elevene som har norsk bakgrunn, og de som har innvandrer bakgrunn. Og nye landsmenn blir i stadig større grad taperne i skolen. Selv om de har flere år i norsk skole, har de ofte ikke lært seg forventet oppførsel i klasserommet og i klassemiljø.
Kanskje har de bare fått anmerkninger og kjeft, ikke vet jeg... det kan godt hende både de og de voksne rundt dem gir blaffen eller ikke forstår, men jeg vet at det er mye arbeid å tilpasse ungdommer fra forskjellig etnisk bakgrunn til ett godt klassemiljø.
Mye av dette problemet skyldes at vi glemmer å informere og undervise i enkle ting som vi, som har vært lenge i landet, tenker er opplagt.

Nei, dette blir for dyrt, dette kan aldri gjennomføres, tenker du kanskje. Vel, jeg har sett litt på husleien kommunene betaler for husrom for asylsøkere og flyktninger, og regnet litt på det, og kommunene ville spare temmelig store summer dersom de bygde små landsbyer med tilbud om bolig, skole, annen opplæring og arbeid.

Det er ikke ofte du finner, hva? En bedre løsning til en rimeligere penge!

Dessuten tror jeg helt bestemt at vi vil få mer tilfredse asylsøkere og flyktninger. Flere vil kunne utvikle seg til å bli enda mer ressurssterke, de vil bli verdsatte for sine kunnskaper og evner i større grad enn nå. Både i Norge, og for landet de eventuelt reiser tilbake til.