Han sier ikke så mye om det, ihvertfall ikke til meg, men jeg merker at han har hatt mye å tenke på.
I ukevis nå har vi lest ene artikkelen etter den andre, alle avisene har skrevet om det: OLJEKRISA.
Vi har lest om nedskjæringer, sluttpakker, permitteringer, arbeidsledighet, antallet søknader på ledige jobber er stort.
Det blir snakket om på skolen. Guttene kommer hjem og spør om pappa har blitt arbeidsledig. De har hørt at det er vanskelige tider. Det kan bli slik at man har lite penger, har de hørt.
Før kunne jeg si at pappa har en jobb, de trenger ikke bekymre seg. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal svare, eller... jeg vet hvordan situasjonen er fra dag til dag, men jeg vet ikke hvordan det er lurt å svare. Kanskje det beste er å bare være ærlig å si at han sannsynligvis ikke har jobb nå, men at det skal gå bra. Vi skal ha det greit likevel. For det skal vi; vi skal klare oss fint. Vi er heldige slik, i motsetning til mange andre.
Alle her kjenner noen, bor sammen med noen, eller jobber sammen med noen som for ikke lenge siden "jobbet i olja". De fleste blir på en eller annen måte berørt.
Ferier som ikke blir bestilt, dårlig samvittighet for at andre mistet jobben, mens en selv har blitt spart... så langt, lån blir refinansiert, man pusser på CV og leser seg opp på hvordan man bør skrive jobbsøknad.
De fleste jeg snakker med, og leser om i avisene, håper for all del å slippe NAV. Det er et system som gjør en arbeidssøker nesten apatisk, sier de. Reglene og rutinene for de som er registrert som mottaker av arbeidsledighetstrygd blir nesten en heldagsjobb for de som heller ville brukt dagen til å kontakte firma og kontakter.
Å leve i usikkerhet gjør noe med tankene og humøret.
Jeg kan godt forstå de som lurer på hvordan det kunne bli slik at ingen har bruk for en lenger. Hvordan utdanning og erfaring plutselig skulle bli overflødig og feil på arbeidsmarkedet. Spesielt siden man ikke har gjort noe feil. Man har gjort en god jobb og vært en god kollega og en lojal ansatt.
Det er noe underlig som skjer når man går fra å tro man har en sikker, godt betalt jobb, til å oppleve usikkerhet med tanke på økonomi, livsstil og fremtiden. "Oljå" har liksom vært ankeret; unnskyldningen og forklaringen på hvordan det kan ha seg at vi har det vi har, og er slik vi er.
Lange perioder borte fra familie og venner, høytider og andre feiringer man ikke får ta del i, vær og andre utfordringer. Lange perioder med avspasering og lite å ta seg til. Samliv som knirker fordi den stadige omstillingen fra alene voksen hjemme, til to som skal ha sitt å si rokker ved rutinene...
Til sammen forteller dette om mennesker som bryr seg om jobben sin, som virkelig liker det de driver med. Dyktige arbeidere som er villige til å gå den ekstra tunge mila for å gjøre en bra jobb, og som sammen med familie tar de utfordringene livsstilen byr på.
I disse dager er det mange familier som opplever kaos, usikkerhet og følelsen av å ha blitt sviktet. Ryktene går og spekulasjonene er mange. Plutselig leser man finansanalytikernes artikler med interesse om hvordan de tror det skal gå med oljeprisen, og den skal visst bli enda lavere, og de som fremdeles har jobb begynner å tenke på om der er andre alternativer, i tilfelle det går galt.
Butikker opplever nedgang i omsetningen, fagskoler og høyskoler har fått flere søknader om skoleplass enn tidligere år. Fagarbeidere søker seg til fagskoler, for å videreutdanne seg, ingeniører søker på sykepleiehøgskolen, lærerhøyskolen og andre studier på høyskoler og universitet.
Man omskolerer seg til det man antar er tryggere yrker.
Noen vil nok si at oljearbeiderne har flydd høyt og levd det søte liv lenge, og det er kanskje sant. Men det er også mange som har betalt en temmelig høy pris på det personlige planet.
Myten om oljearbeiderne som tjener så uendelig mye bedre enn andre har grodd fast som gjengs sannhet, selv om det ikke er tilfelle.
Det er ikke annerledes med dem som er oljearbeidere enn det er med andre. Den største forskjellen er at arbeidstiden har vært litt annerledes organisert.
En tid tilbake var det reportasjer i lokalavisen om hvordan permitteringene og oppsigelsene påvirket folk. Da var noen usikre på om de måtte selge hytta... nå er det mange hytter til salgs.
Vi har hatt det så usikkert lenge, nå begynner resten av landet å føle på konkurransen om oppdragene.
Nå er det ikke slik at der er mange færre på selve oljeplattformene, men de som jobber på land med leveranser av tjenester og produkter har blitt oppsagt i bølger på flere hundre.
Ingen har grunn til å føle seg trygge.
Midt i nedgangstider og lav oljepris har kontraktene vært ute på anbud, og mange av kontraktene har gått til andre firma enn de som har hatt oppdraget. Så må mange sies opp, og nye ansettes i et annet firma. Det påvirker også hvem som har jobb på plattformene. Der er kanskje like mange i jobb, men det er andre som får jobbene. Går man på skift nå treffer man andre i kantina, enn dem som man har truffet regelmessig i flere år.
Her om dagen fikk min mann vite at han mest sannsynlig har mistet jobben sin. En stilling han har hatt i snart 15 år. På Aibel sin nettside står det at Aibel har utført vedlikeholds- og modifikasjonsarbeid i Ekofisk-området for ConocoPhillips siden 2002. Nesten hele denne tiden har min mann vært i fast rotasjon der.
Nå er ikke det så uvanlig med kontrakter som går ut, og nye kontrakter som blir skrevet, i bransjen. Særlig ikke i disse dager. Det har vært nedskjæringer og uro lenge. Det blir fort slik når det er pengene som rår, og folk flest tror at hele økonomien hviler på oljebransjen. Det har blitt slik her.
Når man kjenner hver en meter med rør på et oljefelt. Når man jobber så lenge med noe at det nesten blir ens baby. Når følelsen av å måtte gå fra noe som er så kjent at det sitter i ryggmargen, da må man respektere at det blir en sorgreaksjon.
For de store multinasjonale selskapene handler det om penger, for de som er på jobb handler det om sikkerhet vs produksjon, for hver enkelt ansatt handler det om følelser.
Han, vi, skal nok klare oss helt fint. Akkurat nå føles det veldig hjelpesløst. Jeg kan ikke støtte min bedre halvdel på annen måte enn å forsikre ham om at det skal bli bra, vi skal klare oss.
Hele verden ligger for hans føtter! Blir det slik at han reiser på jobb til Aberdeen, Singapore eller Brasil, så får det heller bli slik, en stund.
Vi må bare tenke litt først, få sikkerhet, finne ut av hvordan det blir fremover, og bli vant til det som nå enn kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det kan jo hende at du er helt uenig i det jeg skriver, eller at du kjenner deg igjen? Legg igjen en liten kommentar da vel .