mandag...

I dag, mandag, var en av de dagene da jeg bare skulle ha holdt senga. Ikke fordi jeg er trøtt eller noe, men rett og slett av hensyn til andre.
Forferdelig humør, irritert på alt og alle, og det er så lett å finne feil og mangler på alt fra fruktkorga på kjøkkenet til sjefen på jobb.
Og nei, jeg kan ikke skylde på "den tiden", slik morsomme sjeler på jobben foreslo. (De gjør nok ikke det igjen, for de fikk et overdrevent høylydt og langt foredrag om kjønnsdiskriminering, og moderne feminisme. Helt fortjent!)

Det er bare slik at enkelte dager er det ingenting som stemmer. Du bare vet det før du vikler deg ut av dyna og kommer deg opp.

Humøret er labert, kroppen føles utslitt, håret ser ut som en neglisjert høystakk og jeg mistenker jeg har to forskjellige sokker på. De er begge hvite, men den ene rekker litt lenger opp på leggen. Det er mulig det har skjedd i vasken, men egentlig tror jeg at jeg har bomma da jeg sorterte og brettet dem sammen.
Endatil kaffen på Statoil smakte feil. Koppen jeg får der hver morgen på vei til jobb pleier å være som pur livseliksir. I dag var den bare sur.

Eneste oppturen denne morgenen var at bilen startet.
Det gjorde ikke guttungen sin bil, selv om vi startet den søndag... med kabler, og med naboen (som er bilmekaniker) som fornøyd tilskuer. Han syns forresten at min store frykt for strøm er vanvittig morsom! Jeg er glad for å kunne glede, men jeg må si det føltes noe ydmykende da han dro fram mobilen for å filme meg sette klemmene på batteriet og chassiset.

Uansett, jeg kom på jobb i et forferdelig, elendig humør, og mens jeg satt ved arbeidspulten min og ventet på internett slik at jeg kunne rette prøver, uten hell, kom det over meg at hele verden er imot meg.

Sola tittet fram og viste fram de vinterskitne vinduene og lyste opp en glitrende strime av støv som svevde i rommet.
Jeg dagdrømte om en tur i skogen.
Det ble liksom ingenting gjort, så jeg kom på at for å muntre meg selv opp, skulle jeg skrive en liste over alt jeg har å være takknemlig for. Hadde jeg vært i et godt humør hadde listen blitt lang og kreativ, nå ble det bare ett punkt: snart helg! Og det skriver jeg en mandag.

Når jeg tenker meg om er der mange grunner til at dagen ikke føles helt topp, og strengt tatt er det helt normalt å ha dårlige dager. Det trenger ikke være meg det er noe galt med, liksom. Livet er tross alt en berg- og dalbane av inntrykk og følelser, så da går det jo litt opp og ned, da.

Det er bare det at av og til går det veldig ned, de dårlige dagene blir flere og varer lenger. Jeg har etter hvert liksom ikke de helt store forventningene til at noe bra skal skje.
Derfor har jeg samlet noen gode tips på nettet om hva man kan gjøre, når man er i dårlig humør, for å bli i bedre humør.

• å være sosial > møte venner

Kjempetips! Dersom man har venner som er så tålmodige at de gidder å prøve muntre deg opp i tide og utide. Jeg har slike venner, men jeg får så dårlig samvittighet av å vite at de kaster bort en hel kveld på å tenke på meg og mitt hele tiden, at jeg knekker fullstendig sammen.
Så bruker jeg de siste to timene vi er sammen på å si unnskyld for at jeg er en sånn dårlig venn. Og da får jeg enda dårligere samvittighet, for jo lenger jeg hører på min egen stemme, jo mer ulidelig vet jeg at mine venners kveld blir.

Hjelpe meg, de kommer til å ha mye å snakke om i morgen... og det gjør ikke ting bedre... at jeg vet de kommer til å belaste hverandre, og andre, med sukk og stønn og begredelig beretning om min ynkelige person. 

• tenke gjennom hvorfor man er i dårlig humør / rette opp i situasjonen som gjør man er i dårlig humør

Hadde jeg visst hvorfor jeg er i dårlig humør, så hadde det ikke vært et problem. da kunne jeg ha avfeid det hele som ikke viktig. På mange måter er jeg heldig som har mine prioriteringer i orden. Jeg vet hva som er viktig i livet mitt, og strengt tatt er det sannelig ikke ofte de viktige menneskene i livet mitt gjør meg sur.

Ting og situasjoner, endatil lengsel etter en drøm eller minner jeg aldri fikk oppleve; det kan gjøre meg mismodig og ja, rett og slett sur.

• trene/gå tur

Naturligvis vet jeg at man må spise riktig og holde seg i form for å være et sunt menneske. Det er endatil viktig for humøret å komme seg ut og trene; men, det var det der med tiden, da.

Når det er sagt, så skal jeg være ærlig. Sist lørdag var det strålende vær. Solen skinte og temperaturen ute var ikke behagelig, men helt fin. Det var vindstille og hele stemningen var som et streif av vår. Vidunderlig!

Jeg gikk ikke tur.

Jeg kunne og burde ha syklet en tur med minstemann, jeg burde ha gått en lang tur med hunden, jeg gikk glipp av muligheten til å poste nydelige toppturbilder, slik mine facebook venner gjorde.

Men jeg gjorde det ikke.

I stedet angrep jeg den skremmende store haugen med skitne klær, håndklær og sengetøy med målbevisst innbitthet; klærne ble sortert, vasket, tromlet, hengt opp på snor, brettet sammen og lagt på plass, etter hvert, utover dagen og kvelden. Jeg lagde en god søndagsmiddag og ryddet på kjøkkenet. Jeg satte meg godt tilrette i den nye, gule IKEA stolen og leste en bok, og så var det plutselig kveld og mørkt og den strålende dagen var over.

Der var tid til å trene, jeg hadde anledning også, men det ble bare til at andre ting og gjøremål fikk prioritet. Gjøremål som ellers i uka ikke blir gjort like systematisk og grundig, og som ligger som en mørk sky av dårlig samvittighet over hverdagene. Lese skjønnlitteratur tar jeg meg nesten aldri tid til, selv om det er ren mental hygiene. Det var nødvendig å slacke hjemme innen husets fire vegger, syns jeg.

• holde seg beskjeftiget for å unngå å tenke på det

Jeg skjønner liksom ikke hvordan det skal hjelpe meg i dag. Er på jobb, og selv om jeg er avhengig av å være tilstede i nået sammen med elevene, så er arbeidsdagen min så full av øyeblikk som går slag i slag, at mye av tiden er modus i autopilot.
Det er stadig nye klasser, rom og klokkeslett.

Noen dager bare fyker avgårde, med god hjelp av hyggelige og morsomme tenåringer. Andre dager, som i dag, er de bare negative. Alt er "drit" og analyse av novelle er et sant... herk. Og jeg klarer ikke å tenke på at dette skulle jeg gjerne ha sluppet å forholde meg til. Det tar så mye energi å ikke bli sint og sur på feil person.

Det er ikke deres feil at jeg ikke er i godt humør, men de hjelper ikke akkurat på humøret, heller. kanskje var det jeg som med min time ødela deres dag, det kan jeg jo aldri vite, men nei, det hjelper ikke å være geskjeftiget i dag. Det bare legger grunner til mitt dårlige humør.

• lytte til musikk

Senere. På veien hjem skal jeg lytte til P4 og "Popkongen" og le av deltageren som ikke klarer de tre artistene. Jeg skal handle og reise hjem og lage enda en 20-minutters middag, mens jeg spiller musikk for full guffe. Da tenker jeg at jeg skal bli glad igjen, kanskje. 

Musikk pleier å hjelpe mot alt som ikke er i orden. Den aller beste terapien i hele verden er å legge meg på gulvet, mens musikken dundrer, og kjenne rytme, toner, ord og stemning skylle over meg.

• gråte skikkelig ut

Det er sjelden jeg gråter. Oftest er det når jeg ser eller hører noe som rører meg. Det har nesten aldri hendt at jeg har grått fordi jeg har vondt eller syns synd på meg selv. Det betyr vel egentlig, i grunn og bunn, at jeg har et godt liv. For det har jeg.

Uff, nå tenker jeg på hvor godt jeg har det, og på hvor vanskelig mange andre har det, og det får meg til å kjenne på urimeligheten ved å ikke være fornøyd. Du vet, glad og fornøyd fordi livet faktisk har gitt meg gavene god mann, fine barn, et godt hjem, kjærlighet, latter, ordnet økonomi... alt bare ligger til rette for følelsen av å ha oppnådd noe.

Takknemlighet gir lykkefølelse og bedre håndtering av stress, sies det. 

• trøstespise

Jeg tilhører klubben som mener at sjokolade hjelper mot alt! Absolutt alt! Men etter å ha spist mengder av sjokolade får jeg så dårlig samvittighet at jeg legger urealistiske planer om hvordan jeg skal jogge nyinspirert bortover fortauet sammen med en lykkelig hund...

Og så husker jeg på at jeg ikke trener... og så tenker jeg på at badevekta aldri egentlig har vært min venn, og så blir jeg både utrenet og venneløs med dårlig samvittighet... inni hodet mitt, vel å merke, men det er jo tross alt der jeg føler humøret best.

... og så gikk dagene, og hver gang jeg åpnet bloggen min for å fullføre innlegget, ble jeg helt motløs og uinspirert, for hvem orker å bare fokusere på det negative hele tiden?
Jeg var så lite inspirert at jeg begynte å kjenne på følelsen tankene mine hadde sådd om at jeg er bare helt på felgen nå.

Å bare se problemer istedet for utfordringer er jo ikke meg! Detb er nemlig ikke slik jeg egentlig er. Egentlig, så er jeg den som har innsett og lever etter regelen: Hvor enn du er i livet, så er det riktig sted å begynne på fortsettelsen. Det kan være noe bedre, annerledes, nytt eller noe du la tilside, og skulle hente frem igjen, en gang for lenge siden.

Av og til krever det bare litt mer planlegging, eller vilje til å gjennomføre selv om du egentlig ikke har energi. Det er jo faktisk da du virkelig trenger tilfredsheten du kjenner på etterpå, når du tok deg 40 minutter til å gå en runde.

Javel, så skinner solen nydelig ute i dag, og ting ble litt lysere (bortsett fra vinduene mine, som jeg helt ærlig og oppriktig skikkelig skjems over!).
Det er søndag, og tanken på at det mandag i morgen er helt OK.

Og nå nynner jeg, også.