Med rett til å håne...?

Bannskap og skjellsord er slett ikke noe nytt. Felles for alle disse uttrykkene er at man trenger ord, der anstendighet ikke strekker til.

Av og til trenger man ekstra kraft bak sin misnøye, eller euforiske glede.
Det er på ingen måte nytt å skjelle ut, forbanne eller nedverdige noen, eller noe, når følelsene blir for overveldende til å holde inne et umiddelbart utbrudd.
Man kjenner til forbannelser og kraftuttrykk fra før kristi tid, så behovet for en utblåsning har alltid vært der.
Noen forbannelser har vært grove (jeg er blandt dem som simpelthen elsker Shakespeare sin evne til å ramse opp treffende skjellsord og forbannelser), andre har vært mer humoristiske, men like fullt ment som utskjelling.

Diskusjonen  har dukket opp igjen, fordi Carpe Diem var så "uheldige" at en populær sang, med upassende tekst blir sunget bekymringsfritt av halve det norske folk, og resten har lest lyrikken.

Om man kritiserer Israels eksistens, Israels politikk, Israels militære, Israels ledere eller Israels hva-nå-enn-det-er-man-syns-er-kritikkverdig, så kan man ikke forsvare å bruke "jøde" som skjellsord. Der finnes en mengde andre nedsettende ord man kan bruke, noe teksten tydelig demonstrerer, og ingen av dem er OK, dersom man, som meg, fremdeles mener at ord har en mening.

Men så er det engang slik at i det daglige er det utrolig få som faktisk bryr seg. Man er politisk korrekt på sosiale media, eller provoserende ukorrekt, men egentlig bryr ingen seg, for da hadde man sagt ifra når man hører skjellsord som går langt over streken.
Det gjør ikke de fleste av oss.
Jeg er kanskje en sart blomst som reagerer, men jeg tror på ord. Jeg er henrykt ved ords betydning og alt de kan fortelle og formidle... men jeg er også ofte bunnløst skuffet.

Så er det engang slik at nære venner, som stoler på hverandre, eller mennesker i samme situasjon med tanke på hudfarge, religion, legning eller sosial status kan snakke uvørent til hverandre. Men idet man ikke tilhører "klubben" blir det helt feil og, ja, både diskriminerende og rasistisk.

Rett skal være rett; Det er ikke bare Carpe Diem som ikke har tunga beint i munnen.
Det er mange artister som har dummet seg ut i tekstene sine.
Der er mange artister som har vært direkte ufine i tekstene sine.
Der er mange artister som har hengt ut enkeltpersoner i tekstene sine.
Der er mange artister som har omtalt det de mener er grunnleggende feil, urettferdig, diskriminerende eller sårende i tekstene sine.
Kunsten er å gjøre det uten å falle for å videreføre det de kritiserer, ved å gå ned på samme nivå... ja, enda lavere.

Avisene og hverdagen vår er fulle av advarsler. Ord flyr gjennom lufta, historier blir fortalt... vi leser at de skriver og hører at de snakker, men vi lytter ikke.
Vi må snart forstå at likt menneskeverd for hver enkeltes hudfarge, størrelse, religion, kjønn, legning starter med ord, som planter tanker og fører til handling. Og det kan være positivt og veldig negativt.

Fordi man er reflektert nok til å ha meninger om hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn skal behandle hverandre, så blir det verre når man begår samme urett i retur.
Da opplever jeg det som kalkulert diskriminering med "kunst" som skalkeskjul.

Intensjonen er på ingen måte å ansvarliggjøre Israel som nasjon. det er heller ikke intensjonen å ansvarliggjøre alle israelere generelt. Det er på ingen måte slik at Ariel Sharon kan sies å representere alle skjellsordene nevnt.
Det er bevisst bruk. Og det er jødene som får all skyld. man ilegger jøder, generelt, en allmenn skyld og annonserer det er legitimt å gjøre nettopp det.

Man normaliserer en mengde skjellsord ved å gjøre dem kule, fengende og "lovlige". Man sier og synger dem i kor, og nei, det er ikke greit. Det har ikke vært greit på lenge.
På sin Facebook-side skriver man at

Vi mottar svært mange henvendelser fra folk som har tolket tekstene til Karpe Diem, eller ønsker hjelp med å tolke dem. Dessverre har vi ikke mulighet til å svare på alle, selv når de skiller seg betraktelig fra det som opprinnelig var tanken bak linjene.
Vi registrer at enkeltord fra teksten til "Attitudeproblem" har fått mye oppmerksomhet. I verset ordene er hentet fra ramser Magdi opp en rekke begreper som i samfunnet blir brukt som diskriminerende på bakgrunn av kjønn, legning og religion – dette gjør han utelukkende for å påpeke at begrepsbruken er problematisk når den tas ut av sammenheng. Det er nettopp dette problemet "Attitudeproblem" handler om – at enkeltord har lett for å overskygge helheten i slike tekster, og at mening lett kan gå tapt på denne måten.

Tittelen alene rettferdiggjør ikke innholdet i en tekst.
Jeg håper inderlig at sangen er dårlig håndverk; jeg håper det er en tekstforfatter som har hatt en dårlig dag, og som utviser dårlig dømmekraft, som har dummet seg ut. Kraftig!

Ytringsfrihet. Ja visst har vi ytringsfrihet, men det betyr ikke at man bare kan blåse ut av seg akkurat det man vil.
Ytringsfrihet er verdt å verne om fordi den krever gjensidig respekt. Der er begrensninger på hva man kan si, og det innebærer et stort ansvar.

Kunst skal provosere og skape debatt, det er noe ved skjønnheten ved kunst.
Og kunstens skjønnhet ligger i både prosessen og resultatet.
Av og til går det galt, og resultatet griner hånlig mot oss som lytter.