Kontrakten tapt... hva nå?

Det har vært spennende nå, i mange måneder. Spennende med tanke på mannen sin jobb. Det er kanskje forferdelig av meg å si dette, enda verre å faktisk tenke slik, men det går egentlig ikke så veldig innpå meg, annet enn at jeg er lei meg fordi han føler fremtiden er mer usikker.
Han sier ikke så mye om det, ihvertfall ikke til meg, men jeg merker at han har hatt mye å tenke på.
I ukevis nå har vi lest ene artikkelen etter den andre, alle avisene har skrevet om det: OLJEKRISA.
Vi har lest om nedskjæringer, sluttpakker, permitteringer, arbeidsledighet, antallet søknader på ledige jobber er stort.

Det blir snakket om på skolen. Guttene kommer hjem og spør om pappa har blitt arbeidsledig. De har hørt at det er vanskelige tider. Det kan bli slik at man har lite penger, har de hørt.
Før kunne jeg si at pappa har en jobb, de trenger ikke bekymre seg. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal svare, eller... jeg vet hvordan situasjonen er fra dag til dag, men jeg vet ikke hvordan det er lurt å svare. Kanskje det beste er å bare være ærlig å si at han sannsynligvis ikke har jobb nå, men at det skal gå bra. Vi skal ha det greit likevel. For det skal vi; vi skal klare oss fint. Vi er heldige slik, i motsetning til mange andre.

Alle her kjenner noen, bor sammen med noen, eller jobber sammen med noen som for ikke lenge siden "jobbet i olja". De fleste blir på en eller annen måte berørt.
Ferier som ikke blir bestilt, dårlig samvittighet for at andre mistet jobben, mens en selv har blitt spart... så langt, lån blir refinansiert, man pusser på CV og leser seg opp på hvordan man bør skrive jobbsøknad.

De fleste jeg snakker med, og leser om i avisene, håper for all del å slippe NAV. Det er et system som gjør en arbeidssøker nesten apatisk, sier de. Reglene og rutinene for de som er registrert som mottaker av arbeidsledighetstrygd blir nesten en heldagsjobb for de som heller ville brukt dagen til å kontakte firma og kontakter.

Å leve i usikkerhet gjør noe med tankene og humøret.
Jeg kan godt forstå de som lurer på hvordan det kunne bli slik at ingen har bruk for en lenger. Hvordan utdanning og erfaring plutselig skulle bli overflødig og feil på arbeidsmarkedet. Spesielt siden man ikke har gjort noe feil. Man har gjort en god jobb og vært en god kollega og en lojal ansatt.

Det er noe underlig som skjer når man går fra å tro man har en sikker, godt betalt jobb, til å oppleve usikkerhet med tanke på økonomi, livsstil og fremtiden. "Oljå" har liksom vært ankeret; unnskyldningen og forklaringen på hvordan det kan ha seg at vi har det vi har, og er slik vi er.

Lange perioder borte fra familie og venner, høytider og andre feiringer man ikke får ta del i, vær og andre utfordringer. Lange perioder med avspasering og lite å ta seg til. Samliv som knirker fordi den stadige omstillingen fra alene voksen hjemme, til to som skal ha sitt å si rokker ved rutinene...

Til sammen forteller dette om mennesker som bryr seg om jobben sin, som virkelig liker det de driver med. Dyktige arbeidere som er villige til å gå den ekstra tunge mila for å gjøre en bra jobb, og som sammen med familie tar de utfordringene livsstilen byr på.

I disse dager er det mange familier som opplever kaos, usikkerhet og følelsen av å ha blitt sviktet. Ryktene går og spekulasjonene er mange. Plutselig leser man finansanalytikernes artikler med interesse om hvordan de tror det skal gå med oljeprisen, og den skal visst bli enda lavere, og de som fremdeles har jobb begynner å tenke på om der er andre alternativer, i tilfelle det går galt.

Butikker opplever nedgang i omsetningen, fagskoler og høyskoler har fått flere søknader om skoleplass enn tidligere år. Fagarbeidere søker seg til fagskoler, for å videreutdanne seg, ingeniører søker på sykepleiehøgskolen, lærerhøyskolen og andre studier på høyskoler og universitet.
Man omskolerer seg til det man antar er tryggere yrker.

Noen vil nok si at oljearbeiderne har flydd høyt og levd det søte liv lenge, og det er kanskje sant. Men det er også mange som har betalt en temmelig høy pris på det personlige planet.

Myten om oljearbeiderne som tjener så uendelig mye bedre enn andre har grodd fast som gjengs sannhet, selv om det ikke er tilfelle.
Det er ikke annerledes med dem som er oljearbeidere enn det er med andre. Den største forskjellen er at arbeidstiden har vært litt annerledes organisert.
En tid tilbake var det reportasjer i lokalavisen om hvordan permitteringene og oppsigelsene påvirket folk. Da var noen usikre på om de måtte selge hytta... nå er det mange hytter til salgs.

Vi har hatt det så usikkert lenge, nå begynner resten av landet å føle på konkurransen om oppdragene.

Nå er det ikke slik at der er mange færre på selve oljeplattformene, men de som jobber på land med leveranser av tjenester og produkter har blitt oppsagt i bølger på flere hundre.
Ingen har grunn til å føle seg trygge.

Midt i nedgangstider og lav oljepris har kontraktene vært ute på anbud, og mange av kontraktene har gått til andre firma enn de som har hatt oppdraget. Så må mange sies opp, og nye ansettes i et annet firma. Det påvirker også hvem som har jobb på plattformene. Der er kanskje like mange i jobb, men det er andre som får jobbene. Går man på skift nå treffer man andre i kantina, enn dem som man har truffet regelmessig i flere år.

Her om dagen fikk min mann vite at han mest sannsynlig har mistet jobben sin. En stilling han har hatt i snart 15 år. På Aibel sin nettside står det at Aibel har utført vedlikeholds- og modifikasjonsarbeid i Ekofisk-området for ConocoPhillips siden 2002. Nesten hele denne tiden har min mann vært i fast rotasjon der.

Nå er ikke det så uvanlig med kontrakter som går ut, og nye kontrakter som blir skrevet, i bransjen. Særlig ikke i disse dager. Det har vært nedskjæringer og uro lenge. Det blir fort slik når det er pengene som rår, og folk flest tror at hele økonomien hviler på oljebransjen. Det har blitt slik her.

Når man kjenner hver en meter med rør på et oljefelt. Når man jobber så lenge med noe at det nesten blir ens baby. Når følelsen av å måtte gå fra noe som er så kjent at det sitter i ryggmargen, da må man respektere at det blir en sorgreaksjon.
For de store multinasjonale selskapene handler det om penger, for de som er på jobb handler det om sikkerhet vs produksjon, for hver enkelt ansatt handler det om følelser.

Han, vi, skal nok klare oss helt fint. Akkurat nå føles det veldig hjelpesløst. Jeg kan ikke støtte min bedre halvdel på annen måte enn å forsikre ham om at det skal bli bra, vi skal klare oss.
Hele verden ligger for hans føtter! Blir det slik at han reiser på jobb til Aberdeen, Singapore eller Brasil, så får det heller bli slik, en stund.
Vi må bare tenke litt først, få sikkerhet, finne ut av hvordan det blir fremover, og bli vant til det som nå enn kommer.

Med rett til å håne...?

Bannskap og skjellsord er slett ikke noe nytt. Felles for alle disse uttrykkene er at man trenger ord, der anstendighet ikke strekker til.

Av og til trenger man ekstra kraft bak sin misnøye, eller euforiske glede.
Det er på ingen måte nytt å skjelle ut, forbanne eller nedverdige noen, eller noe, når følelsene blir for overveldende til å holde inne et umiddelbart utbrudd.
Man kjenner til forbannelser og kraftuttrykk fra før kristi tid, så behovet for en utblåsning har alltid vært der.
Noen forbannelser har vært grove (jeg er blandt dem som simpelthen elsker Shakespeare sin evne til å ramse opp treffende skjellsord og forbannelser), andre har vært mer humoristiske, men like fullt ment som utskjelling.

Diskusjonen  har dukket opp igjen, fordi Carpe Diem var så "uheldige" at en populær sang, med upassende tekst blir sunget bekymringsfritt av halve det norske folk, og resten har lest lyrikken.

Om man kritiserer Israels eksistens, Israels politikk, Israels militære, Israels ledere eller Israels hva-nå-enn-det-er-man-syns-er-kritikkverdig, så kan man ikke forsvare å bruke "jøde" som skjellsord. Der finnes en mengde andre nedsettende ord man kan bruke, noe teksten tydelig demonstrerer, og ingen av dem er OK, dersom man, som meg, fremdeles mener at ord har en mening.

Men så er det engang slik at i det daglige er det utrolig få som faktisk bryr seg. Man er politisk korrekt på sosiale media, eller provoserende ukorrekt, men egentlig bryr ingen seg, for da hadde man sagt ifra når man hører skjellsord som går langt over streken.
Det gjør ikke de fleste av oss.
Jeg er kanskje en sart blomst som reagerer, men jeg tror på ord. Jeg er henrykt ved ords betydning og alt de kan fortelle og formidle... men jeg er også ofte bunnløst skuffet.

Så er det engang slik at nære venner, som stoler på hverandre, eller mennesker i samme situasjon med tanke på hudfarge, religion, legning eller sosial status kan snakke uvørent til hverandre. Men idet man ikke tilhører "klubben" blir det helt feil og, ja, både diskriminerende og rasistisk.

Rett skal være rett; Det er ikke bare Carpe Diem som ikke har tunga beint i munnen.
Det er mange artister som har dummet seg ut i tekstene sine.
Der er mange artister som har vært direkte ufine i tekstene sine.
Der er mange artister som har hengt ut enkeltpersoner i tekstene sine.
Der er mange artister som har omtalt det de mener er grunnleggende feil, urettferdig, diskriminerende eller sårende i tekstene sine.
Kunsten er å gjøre det uten å falle for å videreføre det de kritiserer, ved å gå ned på samme nivå... ja, enda lavere.

Avisene og hverdagen vår er fulle av advarsler. Ord flyr gjennom lufta, historier blir fortalt... vi leser at de skriver og hører at de snakker, men vi lytter ikke.
Vi må snart forstå at likt menneskeverd for hver enkeltes hudfarge, størrelse, religion, kjønn, legning starter med ord, som planter tanker og fører til handling. Og det kan være positivt og veldig negativt.

Fordi man er reflektert nok til å ha meninger om hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn skal behandle hverandre, så blir det verre når man begår samme urett i retur.
Da opplever jeg det som kalkulert diskriminering med "kunst" som skalkeskjul.

Intensjonen er på ingen måte å ansvarliggjøre Israel som nasjon. det er heller ikke intensjonen å ansvarliggjøre alle israelere generelt. Det er på ingen måte slik at Ariel Sharon kan sies å representere alle skjellsordene nevnt.
Det er bevisst bruk. Og det er jødene som får all skyld. man ilegger jøder, generelt, en allmenn skyld og annonserer det er legitimt å gjøre nettopp det.

Man normaliserer en mengde skjellsord ved å gjøre dem kule, fengende og "lovlige". Man sier og synger dem i kor, og nei, det er ikke greit. Det har ikke vært greit på lenge.
På sin Facebook-side skriver man at

Vi mottar svært mange henvendelser fra folk som har tolket tekstene til Karpe Diem, eller ønsker hjelp med å tolke dem. Dessverre har vi ikke mulighet til å svare på alle, selv når de skiller seg betraktelig fra det som opprinnelig var tanken bak linjene.
Vi registrer at enkeltord fra teksten til "Attitudeproblem" har fått mye oppmerksomhet. I verset ordene er hentet fra ramser Magdi opp en rekke begreper som i samfunnet blir brukt som diskriminerende på bakgrunn av kjønn, legning og religion – dette gjør han utelukkende for å påpeke at begrepsbruken er problematisk når den tas ut av sammenheng. Det er nettopp dette problemet "Attitudeproblem" handler om – at enkeltord har lett for å overskygge helheten i slike tekster, og at mening lett kan gå tapt på denne måten.

Tittelen alene rettferdiggjør ikke innholdet i en tekst.
Jeg håper inderlig at sangen er dårlig håndverk; jeg håper det er en tekstforfatter som har hatt en dårlig dag, og som utviser dårlig dømmekraft, som har dummet seg ut. Kraftig!

Ytringsfrihet. Ja visst har vi ytringsfrihet, men det betyr ikke at man bare kan blåse ut av seg akkurat det man vil.
Ytringsfrihet er verdt å verne om fordi den krever gjensidig respekt. Der er begrensninger på hva man kan si, og det innebærer et stort ansvar.

Kunst skal provosere og skape debatt, det er noe ved skjønnheten ved kunst.
Og kunstens skjønnhet ligger i både prosessen og resultatet.
Av og til går det galt, og resultatet griner hånlig mot oss som lytter.

mandag...

I dag, mandag, var en av de dagene da jeg bare skulle ha holdt senga. Ikke fordi jeg er trøtt eller noe, men rett og slett av hensyn til andre.
Forferdelig humør, irritert på alt og alle, og det er så lett å finne feil og mangler på alt fra fruktkorga på kjøkkenet til sjefen på jobb.
Og nei, jeg kan ikke skylde på "den tiden", slik morsomme sjeler på jobben foreslo. (De gjør nok ikke det igjen, for de fikk et overdrevent høylydt og langt foredrag om kjønnsdiskriminering, og moderne feminisme. Helt fortjent!)

Det er bare slik at enkelte dager er det ingenting som stemmer. Du bare vet det før du vikler deg ut av dyna og kommer deg opp.

Humøret er labert, kroppen føles utslitt, håret ser ut som en neglisjert høystakk og jeg mistenker jeg har to forskjellige sokker på. De er begge hvite, men den ene rekker litt lenger opp på leggen. Det er mulig det har skjedd i vasken, men egentlig tror jeg at jeg har bomma da jeg sorterte og brettet dem sammen.
Endatil kaffen på Statoil smakte feil. Koppen jeg får der hver morgen på vei til jobb pleier å være som pur livseliksir. I dag var den bare sur.

Eneste oppturen denne morgenen var at bilen startet.
Det gjorde ikke guttungen sin bil, selv om vi startet den søndag... med kabler, og med naboen (som er bilmekaniker) som fornøyd tilskuer. Han syns forresten at min store frykt for strøm er vanvittig morsom! Jeg er glad for å kunne glede, men jeg må si det føltes noe ydmykende da han dro fram mobilen for å filme meg sette klemmene på batteriet og chassiset.

Uansett, jeg kom på jobb i et forferdelig, elendig humør, og mens jeg satt ved arbeidspulten min og ventet på internett slik at jeg kunne rette prøver, uten hell, kom det over meg at hele verden er imot meg.

Sola tittet fram og viste fram de vinterskitne vinduene og lyste opp en glitrende strime av støv som svevde i rommet.
Jeg dagdrømte om en tur i skogen.
Det ble liksom ingenting gjort, så jeg kom på at for å muntre meg selv opp, skulle jeg skrive en liste over alt jeg har å være takknemlig for. Hadde jeg vært i et godt humør hadde listen blitt lang og kreativ, nå ble det bare ett punkt: snart helg! Og det skriver jeg en mandag.

Når jeg tenker meg om er der mange grunner til at dagen ikke føles helt topp, og strengt tatt er det helt normalt å ha dårlige dager. Det trenger ikke være meg det er noe galt med, liksom. Livet er tross alt en berg- og dalbane av inntrykk og følelser, så da går det jo litt opp og ned, da.

Det er bare det at av og til går det veldig ned, de dårlige dagene blir flere og varer lenger. Jeg har etter hvert liksom ikke de helt store forventningene til at noe bra skal skje.
Derfor har jeg samlet noen gode tips på nettet om hva man kan gjøre, når man er i dårlig humør, for å bli i bedre humør.

• å være sosial > møte venner

Kjempetips! Dersom man har venner som er så tålmodige at de gidder å prøve muntre deg opp i tide og utide. Jeg har slike venner, men jeg får så dårlig samvittighet av å vite at de kaster bort en hel kveld på å tenke på meg og mitt hele tiden, at jeg knekker fullstendig sammen.
Så bruker jeg de siste to timene vi er sammen på å si unnskyld for at jeg er en sånn dårlig venn. Og da får jeg enda dårligere samvittighet, for jo lenger jeg hører på min egen stemme, jo mer ulidelig vet jeg at mine venners kveld blir.

Hjelpe meg, de kommer til å ha mye å snakke om i morgen... og det gjør ikke ting bedre... at jeg vet de kommer til å belaste hverandre, og andre, med sukk og stønn og begredelig beretning om min ynkelige person. 

• tenke gjennom hvorfor man er i dårlig humør / rette opp i situasjonen som gjør man er i dårlig humør

Hadde jeg visst hvorfor jeg er i dårlig humør, så hadde det ikke vært et problem. da kunne jeg ha avfeid det hele som ikke viktig. På mange måter er jeg heldig som har mine prioriteringer i orden. Jeg vet hva som er viktig i livet mitt, og strengt tatt er det sannelig ikke ofte de viktige menneskene i livet mitt gjør meg sur.

Ting og situasjoner, endatil lengsel etter en drøm eller minner jeg aldri fikk oppleve; det kan gjøre meg mismodig og ja, rett og slett sur.

• trene/gå tur

Naturligvis vet jeg at man må spise riktig og holde seg i form for å være et sunt menneske. Det er endatil viktig for humøret å komme seg ut og trene; men, det var det der med tiden, da.

Når det er sagt, så skal jeg være ærlig. Sist lørdag var det strålende vær. Solen skinte og temperaturen ute var ikke behagelig, men helt fin. Det var vindstille og hele stemningen var som et streif av vår. Vidunderlig!

Jeg gikk ikke tur.

Jeg kunne og burde ha syklet en tur med minstemann, jeg burde ha gått en lang tur med hunden, jeg gikk glipp av muligheten til å poste nydelige toppturbilder, slik mine facebook venner gjorde.

Men jeg gjorde det ikke.

I stedet angrep jeg den skremmende store haugen med skitne klær, håndklær og sengetøy med målbevisst innbitthet; klærne ble sortert, vasket, tromlet, hengt opp på snor, brettet sammen og lagt på plass, etter hvert, utover dagen og kvelden. Jeg lagde en god søndagsmiddag og ryddet på kjøkkenet. Jeg satte meg godt tilrette i den nye, gule IKEA stolen og leste en bok, og så var det plutselig kveld og mørkt og den strålende dagen var over.

Der var tid til å trene, jeg hadde anledning også, men det ble bare til at andre ting og gjøremål fikk prioritet. Gjøremål som ellers i uka ikke blir gjort like systematisk og grundig, og som ligger som en mørk sky av dårlig samvittighet over hverdagene. Lese skjønnlitteratur tar jeg meg nesten aldri tid til, selv om det er ren mental hygiene. Det var nødvendig å slacke hjemme innen husets fire vegger, syns jeg.

• holde seg beskjeftiget for å unngå å tenke på det

Jeg skjønner liksom ikke hvordan det skal hjelpe meg i dag. Er på jobb, og selv om jeg er avhengig av å være tilstede i nået sammen med elevene, så er arbeidsdagen min så full av øyeblikk som går slag i slag, at mye av tiden er modus i autopilot.
Det er stadig nye klasser, rom og klokkeslett.

Noen dager bare fyker avgårde, med god hjelp av hyggelige og morsomme tenåringer. Andre dager, som i dag, er de bare negative. Alt er "drit" og analyse av novelle er et sant... herk. Og jeg klarer ikke å tenke på at dette skulle jeg gjerne ha sluppet å forholde meg til. Det tar så mye energi å ikke bli sint og sur på feil person.

Det er ikke deres feil at jeg ikke er i godt humør, men de hjelper ikke akkurat på humøret, heller. kanskje var det jeg som med min time ødela deres dag, det kan jeg jo aldri vite, men nei, det hjelper ikke å være geskjeftiget i dag. Det bare legger grunner til mitt dårlige humør.

• lytte til musikk

Senere. På veien hjem skal jeg lytte til P4 og "Popkongen" og le av deltageren som ikke klarer de tre artistene. Jeg skal handle og reise hjem og lage enda en 20-minutters middag, mens jeg spiller musikk for full guffe. Da tenker jeg at jeg skal bli glad igjen, kanskje. 

Musikk pleier å hjelpe mot alt som ikke er i orden. Den aller beste terapien i hele verden er å legge meg på gulvet, mens musikken dundrer, og kjenne rytme, toner, ord og stemning skylle over meg.

• gråte skikkelig ut

Det er sjelden jeg gråter. Oftest er det når jeg ser eller hører noe som rører meg. Det har nesten aldri hendt at jeg har grått fordi jeg har vondt eller syns synd på meg selv. Det betyr vel egentlig, i grunn og bunn, at jeg har et godt liv. For det har jeg.

Uff, nå tenker jeg på hvor godt jeg har det, og på hvor vanskelig mange andre har det, og det får meg til å kjenne på urimeligheten ved å ikke være fornøyd. Du vet, glad og fornøyd fordi livet faktisk har gitt meg gavene god mann, fine barn, et godt hjem, kjærlighet, latter, ordnet økonomi... alt bare ligger til rette for følelsen av å ha oppnådd noe.

Takknemlighet gir lykkefølelse og bedre håndtering av stress, sies det. 

• trøstespise

Jeg tilhører klubben som mener at sjokolade hjelper mot alt! Absolutt alt! Men etter å ha spist mengder av sjokolade får jeg så dårlig samvittighet at jeg legger urealistiske planer om hvordan jeg skal jogge nyinspirert bortover fortauet sammen med en lykkelig hund...

Og så husker jeg på at jeg ikke trener... og så tenker jeg på at badevekta aldri egentlig har vært min venn, og så blir jeg både utrenet og venneløs med dårlig samvittighet... inni hodet mitt, vel å merke, men det er jo tross alt der jeg føler humøret best.

... og så gikk dagene, og hver gang jeg åpnet bloggen min for å fullføre innlegget, ble jeg helt motløs og uinspirert, for hvem orker å bare fokusere på det negative hele tiden?
Jeg var så lite inspirert at jeg begynte å kjenne på følelsen tankene mine hadde sådd om at jeg er bare helt på felgen nå.

Å bare se problemer istedet for utfordringer er jo ikke meg! Detb er nemlig ikke slik jeg egentlig er. Egentlig, så er jeg den som har innsett og lever etter regelen: Hvor enn du er i livet, så er det riktig sted å begynne på fortsettelsen. Det kan være noe bedre, annerledes, nytt eller noe du la tilside, og skulle hente frem igjen, en gang for lenge siden.

Av og til krever det bare litt mer planlegging, eller vilje til å gjennomføre selv om du egentlig ikke har energi. Det er jo faktisk da du virkelig trenger tilfredsheten du kjenner på etterpå, når du tok deg 40 minutter til å gå en runde.

Javel, så skinner solen nydelig ute i dag, og ting ble litt lysere (bortsett fra vinduene mine, som jeg helt ærlig og oppriktig skikkelig skjems over!).
Det er søndag, og tanken på at det mandag i morgen er helt OK.

Og nå nynner jeg, også.

19 absurde ting nordmenn har hjemme

Da jeg først leste dette i Vi i Villa tenkte jeg: søren, her er det noen som kjenner meg ut og inn...
men det finnes kanskje flere som meg der ut?

Ikke kast det, du får sikkert bruk for det en vakker dag.
19 absurde ting nordmenn har hjemme 

Tekst og foto: Heidi Sinding-Larsen

Gamle nøkler du ikke aner hva låser opp, frosne rester fra i forfjor og en skuff full av ladere. Kjekt å ha, alt sammen – og takk og lov at vi sparte på IKEA-katalogen fra 2007!

1 Suspekte rester i fryseren

Er det lasagne? Potetgrateng? Hvem vet, og hvem bryr seg? Ingen har i hvert fall brydd seg nok til å spise opp dette de fem siste årene.
2 Opptil flere peistennere uten gass

«Ja, men det må da være én av dem som virker? Ikke?»

3 Plastbokser uten tilhørende lokk

Det ene lokket passer selvfølgelig ikke til noen av boksene. Bortsett fra til den boksen som ligger i fryseren, da.

4 En "koselig" kurv til "småting". Les "rot".

Ting som trenger et lurt og sikkert gjemmested, havner i denne kurven. Deretter ser du dem aldri igjen.

5 Ikea-kataloger fra flere år tilbake

Bare sånn i tilfelle du skulle få behov for å mimre om møbler du vurderte å kjøpe for sju år siden.

6 En boks med utenlandske mynter

De fleste av dem fra land som har gått over til euro for lengst. Gangbar valuta glemmer du garantert å ta meg deg på neste ferie uansett.

7 Podens samlede kunstproduksjon

Du: «Vi trenger jo ikke å spare på alle?»
Poden: «SYNS DU DEM ER STYGGE!?»

8 En boks med brente cd-er. Eller er de tomme?

Du vil aldri få vite svaret, siden du gikk over til en datamaskin uten cd-spiller for rundt fem år siden. 

9 Bortgjemt treningsutstyr, svært pent brukt

Hvem trenger vel Elixia-medlemsskap når man kan trene hjemme?

10 En boks med nøkler til ... hva da, egentlig?

Sykkelen som ble stjålet for tre år siden, boden i gamleleiligheten og ekstranøkler til gudene vet hva.

11 Altfor mange par 3D-briller

Fordi du aldri husker å ta med deg et par når du skal på kino.

12 En skuff med ladere, men du finner aldri den du trenger.

Når du har lett lenge nok etter en helt nødvendig lader dukker den til slutt opp i denne skuffen likevel. Men først etter at du har kjøpt en ny, så klart.

13 Et Nokia-klenodie, også kalt reservetelefon

Selvfølgelig uten lader.

14 En vinballong, sist brukt i 1992

I påvente av polstreik, nedgangstider eller av pur optimisme om at man én gang i livet skal klare å trylle fram en god, hjemmelaget vin.

15 En eske som egentlig skulle til loppemarkedet. For tre år siden.

Men i år - DA skal det skje!

16 Trekk til en barnedyne ingen har brukt på 15 år

Ja, sånn i tilfelle noen skulle komme på besøk. Bare synd at vi ikke har noen dyne som passer til.

17 En anseelig mengde perlede objekter, bruksområde uvisst

Snakk om å kaste perler for svin. Hadde man enda kunnet kaste dem. I smug?

18 En hundeseng som brukes omtrent hvert skuddår

Fordi hunden alltid foretrekker å sove på gulvet, i sofaen eller i senga di.

19 En dvd-samling ingen lenger ser på

Fordi Netflix.