Ja, jeg syns det er kjedelig å løpe.

Hei, du som synes det er kjedelig å løpe: LES DETTE!

Og det gjorde jeg! Leste det, mener jeg. Er langtfra sikker på om jeg ble helfrelst, eller i det minste overbevist, om at det er så gøy å løpe.
Faktisk, så syns jeg at tipsene for å gjøre løping morsommere var litt preget av variasjoner over samme tema, på en måte.

Det smaker av at man allerede er i modus, og har blitt avhengig av den kicken man vet av erfaring kommer når man nærmer seg mål... jeg har jogget og jogget lengre enn langt (i hvert fall føltes det slik) og ikke tale om kicken kom.

Nå kan det hende at det skyldes hannhunden som plutselig stopper opp, setter seg på bakbeina og nekter å gå noe lenger før han har markert, og markere skal han hver 100 meter. Jeg blir så lei av å ha det dyret med på tur, skjønner ikke hvor han har all den væsken lagret. Det må jo være litervis! Det er rett og slett naturstridig å måtte hale hunden med på tur.

Når han jogger med mannen min er han ikke interessert i all markeringen, da dilter han lykkelig og pent avgårde i joggetempo; Halen rett til værs, og hele hunden ser lykkelig ut.

Nei, kicken glimrer med sitt fravær. Jeg blir bare sliten og andpusten, og så lei, at jeg innimellom vurderer å bare sette meg ned i nærmeste skråning. Men så tenker jeg at det er slikt barn gjør når de "vil-ikke-mer", og så barnslig kan jeg tross alt ikke være. Jeg er en kvinne i min beste alder, og burde være litt mer moden enn som så.

Å være ansvarlig innebærer sikkert at jeg må ta til etterretning at kroppens diverse deler begynner å føle tyngdekraften. Jeg burde nok motarbeide forfallet... men å jogge... Faktisk har det hendt at jeg helt seriøst har vurdert om jeg skulle ringe etter taxi hjem.

MEN, og du ser at det er et stort "men": jeg har investert i ganske dyre løpesko (jeg var på en sportsbutikk og sa jeg skulle ha joggesko "Ahhh", sa den spenstige unggutten i stramtsittende t-skjorte. "Du vil kanskje ha noen gode sko å gå i? Eller er det løpesko du er ute etter?"), det er litt flaut å ikke bruke dem.

Jogging er visstnok ut. Enten går du, sakte eller fort, eller så løper du. Å jogge er visst bare noe gamliser holder på med; De gammeldagse, de som trener like godt uten, som med, fartsstriper nedover lårene.

Jeg skjønner ikke greia med å utfordre løperunden din. Om jeg tar til venstre isteden for til høyre, så er sjansen langt større for at jeg får panikk for å ikke komme meg hjem, enn at jeg føler jeg utforsker mine uante krefter. Ikke kan jeg fatte at det skal bli så gøy heller. Oppover, nedover og bortover er og blir oppover, nedover og bortover, liksom.

Når jeg jogger, har mannen min sagt at du må se opp og fram, akkurat som når du kjører motorsykkel. Ellers stopper du bare opp.
Jeg kjenner til den "se-langt-fram" teknikken. Og det fungerer på motorsykkel og bil, men det blir fort til at jeg ser i asfalten eller grusen når jeg skal være sporty.

Når jeg går på tur er det noe helt annet, da ser jeg søppel i veikanten, blomster som trosser værgudene og årstid, fugler kvitrer en vakker trall... endatil måkene, jeg kjenner lukten av verden, og jeg ser kjente som kjører forbi og som vinker hyggelig idet de passerer.
DA blir jeg motivert, da. Da tenker jeg at nå skal jeg gå kjempelaaaangt, og så skal jeg poste Endomondo rapporten min på facebook slik at de ser at her har jenta virkelig vært i bevegelse. Nå brenner hun kalorier så det damper!
Jeg fikk egentlig ganske mange "likes" da jeg postet rapporten sist, men så kom naboen og postet sin rapport i kommentarene, og hun hadde løpt enda lenger og dobbelt så fort... og da var det ikke like gøy lenger.

En gang skulle jeg løpe sammen med søsteren min. Hun sakket litt bak meg, og plutselig knakk hun sammen i latter. "Herlighet!", sa hun "Du har den merkeligste stilen jeg noen gang har sett!"
Jeg ante ikke at der kunne være stil over løpingen, så etterpå brukte jeg en masse energi på å etterligne stilen hennes. Det hjalp heller ikke på gøy-faktoren. Jeg syns det er mye kjekkere å bevege beina fremover, isteden for opp-og-ned med korte fremoverskritt.
Man skal visst ikke bli like sliten, da. Det er jeg ikke helt sikker på stemmer, men det var ihvertfall det jeg ble fortalt.
Farten ble ihvertfall grundig redusert, og det tok evigheter å endelig komme seg hjem til dusjen.

Jeg har en fast rute jeg går, når jeg syns synd på hunden min, og mannen er "ute".
Det er det vi sier, enten er han hjemme, eller så er han "ute". det betyr at han er på jobb på plattformen.
Vi har en liten knaus i bygda som er en populær turvei, til alle tider møter jeg folk på veien opp til toppen av Lifjell. Når jeg starter hjemmefra er det 5 km oppoverbakke og like langt tilbake, nedoverbakke.

Hunden danser og snurrer rundt når han ser meg ta på joggeskoene og finne rullen med svarte, små poser.
Da vet han at noe er på gang. Det er fine turer, lett å gå og akkurat passe langt. Problemet er å finne en og en halv time til overs, slik at jeg har tid til å gå turen. Det skjer, altså, men ikke så ofte som jeg burde.

Når mannen er hjemme og jeg sier at jeg går på Lifjell, så sier han ofte: "Jeg skal ta hunden, snakkes".
Tankene mine blir litt sånn... "skal du absolutt opp dit når jeg skal, da?" Jeg vet hva som kommer, nemlig.

Sekken min inneholder da min (og hundens) vannflaske, mobilen (med Endomondo aktivert) i tillegg til energidrikken til "treningsjunkien" i familien.
Så går jeg, kanskje litt raskere enn jeg ellers ville ha gått, i håp om at han skal bli overrasket over hvor mye sprekere kona har blitt.
Oppe på toppen kommer han joggende og tar meg igjen, med hunden, og så blir det drikkepause, før vi tusler hjem sammen.
Han starter en god halvtime etter meg, så det er jo åpenbart at her er det litt mer fart enn det jeg kan skilte med.
Men så løper han også mellom halvannen til to mil minst fire ganger i uka.
Stakkars hunden får jo abstinenser når han er borte, selv om dyret har blitt 11 år, og burde være takknemlig for å få fred.

Alt med trening blir liksom en eneste stor nedtur, med negative faktorer. Det er ikke gøy, ikke tror jeg at det blir gøy noen gang, heller.

Men så har vi episoden med kvigene på beite, som sto og sperret veien for meg. Jeg brøyter meg ikke gjennom en flokk uforutsigbare, store beist som stirrer på meg.
Han kom joggende like etter, tok meg i hånden og leide meg trygt helt til vi gikk gjennom grinda på andre siden av beitet. han fortsatte løpeturen til topps, kom tilbake ned til meg, og så snudde han og gikk til toppen sammen med meg, og hjem.

Her om dagen kjørte vi forbi et vennepar av oss som var ute og jogget.
Etter en kort, taus pause kom det: "De jogger sammen."

Det er sjanser for at jeg kanskje bør vurdere å tenke litt seriøst på om jeg muligens hadde hatt godt av å løpe litt innimellom... noen ganger er det mer ved ting enn bare gøy.

God tur! 

En strøm av fortvilelse når vesten.

I det siste opplever vi en bølge av flyktninger fra Midtøsten, en bølge av fortvilede mennesker, som i hovedsak er skapt av terror, tortur og ødeleggelse forårsaket av et utyske vi kaller ISIS.

De bruker "våpen" som er mange hundre år gamle, men som vi ikke er forberedt på å kjempe imot. Det er liksom så utenkelig at noen kan oppføre seg slik at man med hensikt skader andre så brutalt. Hva slags menneske gjør og sier sånt, bare fordi de mener hensikten rettferdiggjør middelet? Det er umulig å ta inn over seg at noen kan klare å utføre det vi vet skjer. Det blir så grovt at man tenker det må være overdrevet, løgn og fantasi, samtidig som der er mange sannhetsvitner og filmer som viser at det faktisk skjer.

Vi har sperrer. Vi har konvensjoner som skal beskytte sivilbefolkningen mot det verst tenkelige, og vi ser disse konvensjonene bli systematisk brutt.

Vi er så komfortable i vår boble. Vi er så komfortable at da vi for over 6 måneder siden fikk vite at IS vil skape kaos og sende 500 000 innvandrere inn i Europa, så tenkte vi at det ikke var noe problem, enda. God tid. Og så kom sommeren og med den begynte også frustrerte mennesker, som ikke så noe håp for fremtiden i sitt eget land, å røre på seg.

De gikk mot vest.

Jeg ser bilder av en tre-åring, druknet, liggende på stranden.

Først var det foto, så ble fotoet utstyrt med advarsel om sterkt innhold, så kom tegningen; tegningen av et bilde.

Førsteinntrykket ble for mye. Vi betaler oss ut av dårlig samvittighet ved å sende brukt utstyr, og penger. Vi vil gjerne hjelpe, men det er så overveldende man ikke helt vet hvor man skal begynne. Empatien blir så stor at mange kjører flyktninger for å hjelpe, uten å tenke på at dette skaper problemer, at de faktisk bryter loven.

Flyktninger må registreres for å kunne få skikkelig, varig hjelp.

I kjølvannet av flyktningestrømmen kommer også de som kynisk vil tjene penger, raske, store penger på andres forvilelse og panikk. En grusom forretning som ikke tar hensyn til noen andre enn bankkonto og lommebok. Ulovlig transport av flyktninger har for kriminelle blitt en gullgruve, og for mange flyktninger en sann tragedie.

Det er naivt å tro at vår medlidenhet vil vedvare særlig lenge. Vi er ikke slik, vi svake mennesker.

Internett er allerede fullt av kritiske røster og nett-troll som ikke vil noen godt.

Mange ønsker å åpne sine hjem for flyktningene som kommer i uventede antall. Å få dem i hus er første prioritet, så får man finne ut av hvordan man skal kunne hjelpe dem å lindre smerten de er påført senere.

Der er så mange grunner til at mennesker bestemmer seg for å bryte opp og forlate venner, familie, kultur, tradisjoner, livsstil, klima og ellers alt de kjenner:

-religiøse grunner eller forfølgelse
-politiske grunner eller forfølgelse
-forfølgesle de opplever på grunn av sin hudfarge eller tilhørighet til et folk
-krig
-korrupsjon
-ønsket om og behovet for utdannelse
-helse
-undertrykkelse
-kjærlighet (både forbudt, og over landegrensene)
-sosialt akseptert vold
-seksuell orientering
-arbeid
-komfort eller eventyrlyst
-tvangsarbeid
-tvungen militærtjenste
-menneskehandel
-generell diskriminering
og sikker flere grunner som jeg ikke kommer på nå.

Jeg har ikke tall på hvor mange som skriver artikler, meninger, essay og opprop. Men hva skriver de egentlig?

Joda, vi har en plikt til å hjelpe. I sin kommentar i "Lokalkulturen": #VelkommenSyria, skriver Pål Rake at:
"Vi har en plikt til å hjelpe hverandre. Du kan gå inn på Amnesty sine nettsider og engasjere deg ved å blant annet si #VelkommenSyria. Du kan bruke pengene du bruker på Lotto, på en veldedig organisasjon. Også kan du tenke deg godt gjennom hvilket parti du skal stemme på neste uke".

Det slår meg som noe... distansert, som om han ikke ønsker å ta det inn over seg. Gi av den uventede overfloden du ikke egentlig har regnet med, eller slå andre (som faktisk gjør noe) på skulderen, for å vise din støtte.

Naturligvis er det ikke det han mener, men det er det vi, de fleste av oss, forstår. Slik vi ønsker å forstå.

Da jeg var ute og handlet i dag var det ihvertfall ikke mange som ga avkall på Lørdagsgodteriet, for å heller sende pengene til noen som virkelig trenger det.

Vi kan godt hjelpe, så lenge vi ikke behøver å gi avkall på noe selv, de fleste av oss. Noen få gjør en formidabel innsats.

Tusenvis av frivillige har møtt opp i flyktningeleire for å hjelpe til med å dele ut mat til migrantene.

Andre deler ut vann og frukt til flyktningene, for å gjøre ventetiden i køen for å registrere sin ankomst lettere. 

Flere risikerer arrestasjon, spesielt i tyskland, fordi de omgår byråkratiet og lar noen av de mest sårbare søke tilflukt i kirkene sine. Vi hadde en oppblomstring av kirkeasyl her i Norge også, for noen år siden. 

Om det er riktig eller ikke, blir et annet tema, poenget her er at noen gjør noe for å prøve finne løsninger.

De gir av sin tid og sin egen sikkerhet. Overveldet av folkets villighet til å gi, innlemmer myndighetene nå disse frivillige i den offisielle planen for mottak av flyktninger og asylsøkere.

Men allerede nå frykter man at denne overveldende generøsiteten ikke vil vare. Allerede nå etterlyser tyske myndigheter flere politi, lærere og sosialkuratorer for å hjelpe til med å håndtere bølgen av flyktninger.

Papirarbeidet fortoner seg allerede som et uoverstigelig fjell, men den største bekymringen er hvordan man skal hjelpe dem som flykter fra kaos, disfunksjonelle tilstander, nød og fysiske, så vel som psykiske, påkjenninger, til et nytt liv, i et nytt samfunn. 

Sympatien ebber sakte ut. Nyhetsbildet har gått videre, nye saker står på agendaen. Flyktningene som kommer til Europa begynner allerede å bli gammelt nytt.

Internett florerer med stadig mer negativ hets av de som flykter fra forferdelighet.

Toleranse og gjensidig respekt vil om kort tid bli vel så viktig som den akutte nødhjelpen og innsatsen som settes inn her og nå.

Vi kan ikke regne med at de vil reise tilbake om kort tid, det har ikke vært slik hittil for de som har kommet hit de siste 40 årene.

Det er nemlig slik at man skaper seg et hjem, og en ordning, man innretter livet sitt etter, der man er. Man kan ikke leve på vent, fordi man ikke skal bli værende. Man må ha et liv.

Her i Norge betyr det kunst, kultur, mat, sosial omgang, natur, komfort. Vanlig standard her i Norge er et godt liv.

Jeg tror at tiden for å diskutere om de skal komme hit, eller ikke, er forbi. 

Flyktningesituasjonen tror jeg vil bli verre, kanskje fordi vi, uten å mene det, skaper nye, flere og bedre grunner til at de vurderer å forlate alt de har kjent og kjært.

Vi trenger absolutt empati og medfølelse. Vi behøver å prøve sette oss inn i situasjonen til folk som ikke har det like godt som oss.

Samtidig som at vi må forholde oss til at problemene, som gjør at de flykter, må få en løsning.

Angelina Jolie var veldig tydelig på at nå har vi stått på sidelinjen altfor lenge!

Et steg i riktig retning bør være å bedre forholdene for alle de syriske flyktningene i Libanon, Tyrkia og Jordan. 3.7 millioner flyktninger har mildt sagt kummerlige forhold der. Verdens Matvareprogram har måttet avslutte hjelpen til 229 000 flyktninger i Jordan, på grunn av at midlene tok slutt.

Når verden ikke vil betale for at flyktninger skal få spise i Jordan, vil vi ende opp med å gi dem mat her vest.

Utfordringen er å gjøre Syria beboelig igjen. Russland har gått inn i Syria nå, for å etablere flybaser, og hjelpe Assad. Flere land sender sine soldater for å prøve å skape fred of fordragelighet.

I mellomtiden, kanskje lenge, vil flyktningene komme.

Nå haster det med å finne ut av hvordan "de" skal få en sjanse til å bli med i flokken vi kaller "oss".