Ved bassenget i Spania.

Det høljer ned. Langs kanten rundt svømmebassenget går mannen min med et håndkle på hodet og tror han unngår å bli våt.
Det er ikke et flott dandert håndkle, eller turban eller noe så forseggjort som det. Neida, mannen slengte håndkleet på hodet og dett var dett.

"Vi må bli her så lenge de bader!" sier han, og nikker mot de tre fornøyde guttene i bassenget. Ikke bryr han seg om naboene som myser mot gjengen i bassenget.
Ikke mer enn at han kikker opp på en eldre mann som strekker seg over det murte rekkverket for å virkelig se.
Han lurer kanskje på om han virkelig ser det han tror han ser?
"We are from Norway, so we have to swim anyway!" Roper mannen min til den eldre herren, som rekker en glad hånd i været og roper tilbake: "In Germany too!"

Tidlig i dag snakket vi med en eldre herremann fra Belgia, Luc, som har bodd her i 11 år.
Det er internasjonalt her. Ingen av de vi kommer i kontakt med er fra Spania. De er helst eldre mennesker fra over hele Europa.
Vi har leid en leilighet i et leilighetskompleks som ligger litt oppe i lia, et par kilometer fra nærmeste restaurant. Det er fint her, men det er ikke mange å se utendørs. Ikke når sola skinner, heller.

Kanskje ikke så rart når vi leser reglene for bassengene. Her er det sannelig ikke lov til mye, og nesten alt uteareal er basseng. Jeg får assosiasjoner til gamle damer med leppestift, store smykker og badehette med kunstige blomster på, de smyger seg oftest sakte langs kanten, som de holder i.
Det er ihvertfall ikke regler som passer til en barnefamilie som er glad i vann og sport og mer enn gjerne vannsport.
Ikke kan man nyte et stort glass cola med isbiter heller ved bassengkanten...?

Vi er i Spania, og det høljregner! Virkelig plasker ned! Mann og barn ler og koser seg rått i bassenget.

Det er noe av det jeg irriterer meg grenseløst over, og kanskje det ved ham som jeg elsker høyest: All herjingen. De virkelig koser seg når de ler høyt og tuller med hverandre. Som når de konkurrerer om hvem som kan være under vann lengst; minstemann har alliert seg med pappa. En-to.tre! Og de store guttene dukker under. Minstemann bare later som om han går under og følger med på signal fra pappa om når han må dykke.
Når de store begynner å bli urolige og vi ser de er på nippet til å gi opp: da er det på tide å komme seg under vann og bli den som må opp og trekke pusten sist.

Tror aldri denne familien så systematisk har brutt så mange regler på så kort tid.

Upretensiøs, alltid med på notene med barna, enten det er fornøyelsespark, fast food eller å bade i regnvær.
Han dummer seg ut helt uanstrengt, og får det til å bli beundringsverdig og noe andre fedre (og jeg) misunner ham.

Å fornærme med fintfølelse.

Vi er ikke snille, vi mennesker.  Det er i hvert fall ikke slik at det er selvsagt eller naturlig at vi er snille mot hverandre. Det er noe som ligger i oss, eller... noen av oss, som gjør at vi kan være rett og slett grusomme mot hverandre; enten det er gjerninger eller ord, eller begge deler.
Vi lærer oss tidlig å bortforklare og unnskylde oss selv, og gi alt og alle andre skylden. "Det er ikke min skyld at jeg handler, sier og tenker som jeg gjør, det er fordi alle andre..."

Vel, jeg kan bare si det som det er: bare fordi andre er (selv-)utnevnte idioter så forventer jeg faktisk mer av meg selv. Jeg forventer at om jeg ikke er lur nok til å lære av andres feil, så burde jeg i hvert fall lære av mine egne. Og det gjelder andre også, ikke bare meg. Det er fryktelig travelt å gjøre andres problemer eller ugjerninger til mine anliggender, jeg har mer enn nok av dem selv så jeg har nok å bry meg med.

Man sier at det er fra barn og fulle folk man skal høre sannheten. Mye rett i det, de har en enkel virkelighet å forholde seg til. Og selv om jeg har hørt mye vrøvl opp gjennom tidene, så har hverken barn eller fulle folk noen gang vært utspekulert ondsinnede. Ikke som jeg har hørt, i hvert fall. Ubehagelige av og til, ja, for all del, men det biter liksom ikke på samme måte som når et såkalt oppegående menneske treffer meg midt i hjertet.

Noen ganger slår det meg hvor utrolig fantastisk verden faktisk er. Her om  dagen, underviste jeg om myter; valget falt på skapelseshistorier. Alle kulturer og tradisjoner har sin versjon, og de er påfallende like. De er jo ikke bevist, noen av dem, så de er myter. Store fortellinger som gir svar på dype spørsmål om vår eksistens. mens vi snakket om dem, kom jeg til å tenke på hvordan Gud skapte verden: "Gud skapte verden på seks dager og på den syvende dagen hvilte han, og hele skaperverket var fullført". Enkelt og greit, og mye lettere å forholde seg til enn Mark Neyrinck sin origamiteori, eller The Big Bang, resultatet av det hele har jo blitt det samme. Vi er her, vi, på en frodig jord og holder hjulene i gang og skrangler oss videre.

Det er noe halsbrekkende fasinerende ved Bibelen; når de for mer enn 3000 år siden visste vi har en atmosfære... jeg bare nevner det.
Uavhengig av personlig tro, har jeg den oppfatningen at det som ble skrevet ned så lang tid tilbake har noe "nytt" ved seg som er verdt å kjenne til. Det er som å oppdage sannheten helt på nytt, om og om igjen.

De ti bud er så oppdatert og "i tiden" at det er rystende. Det er jo engang slik at det vi finner av rabalder og ufred kommer av tyveri, overfall, grådighet, respektløshet... ja, du skjønner tegningen.

Noe av det som kanskje skaper mest ufred er at vi gjør andres anliggende til vårt problem, og mener vi har rett til å kritisere og dømme andre... helt uten at vi på noen måte kvalifiserer til det. At vi er spinnville i hodet rettferdiggjør ikke at vi ukritisk kan spre edder og galle. Dersom jeg har en smule selvinnsikt, og vet at jeg sliter med meg selv, så skal jeg i hvert fall passe på å korrekturlese hva jeg sprer rundt meg av synspunkter på andre.

Jeg har lest litt i forskjellige bøker, og så vidt jeg har funnet ut er Bibelen den eneste religiøse retningslinje til hvordan leve et godt liv, som illustrerer viktigheten, og konsekvenser, av kommunikasjon, eller mangel på sådan. Og siden jeg liker disse gamle kildene, bruker jeg historien om Babels tårn i undervisningen, ikke for å forkynne eller noe, men som et eksempel på hvordan god kommunikasjon gjør folk i stand til å samarbeide og forstå hverandre, og hva som skjer hvis vi ikke gjør det. Gutta den gang da, som skrev historien, hadde en forståelse vi oftest har en tendens til å glemme. Vi tar for gitt at vi kan snakke sammen, helt til vi får en utenlandsk medarbeider på arbeidsplassen som ikke kan noe særlig norsk.
Eller når vi er i Syden og tror vi bestiller spaghetti og ender opp med blekksprut på tallerkenen. (Joda, det har hendt. Ikke med meg, for jeg er utrolig glad i mat, men styrer sikkert og trygt unna tentakler og sjømat som smaker brakkvann...)

På engelsk er der et ordtak som sier "Sticks and stones may break my bones, but words can never hurt me". Tja, jeg er ikke helt enig i det. Det er kanskje en desperat trøst for et mobbeoffer (og det var ikke ironisk eller sarkastisk ment), men ærlig talt: Jeg har aldri fått juling av noen (der er kanskje noen som har blitt fristet, men de gjorde i hvert fall aldri alvor av innfallet), men hjelpe meg så såret jeg har blitt av ting som har blitt sagt eller skrevet om, eller til, meg.
Og oftest har man i beste fall vært lempelig med sannhetsgestalten. Man trenger liksom ikke stå til rette for påstander man legger i et sleng med leppa, tror mange.

Man kan si unnskyld, men ordene er ute, de kan aldri bli usagt, og de sitter i. Det er som en ond karusell som svirrer rundt i hodet mitt fra tid til annen. Av og til merker jeg at det hemmer meg også, selv om jeg har bestemt meg for å heve meg over det; å være den voksne og la ting bli i fortiden. Jeg bremser opp og tenker: "Å nei, dit vil jeg ikke igjen, for han/hun sa jo at..."

Uansett ... gammel kunnskap er bare gammel fordi folk visste det for lenge siden. Er sannheten fremdeles sann, så er det vel feil å kalle den gammel? Det er vel heller snakk om en gyllen regel i gode og dårlige dager, til tidens ende.

Jeg er sær og underlig, jeg vet jo det, og har blant annet denne irriterende vanen med å tenke på ting som er for store for meg å begripe. Jeg liker å vri og vende på spørsmål og gjøre opp min mening om saker jeg vet allerede har blitt besvart, men som jeg kan finne bevis for i gamle kilder. Jo eldre jo bedre. Det er litt tilfredsstillende å "korrekturlese" og tenke gjennom det fra forskjellige vinkler og se om det virkelig er slik. I følge min oppfatning, vel å merke.
Jeg er nesten litt misunnelig på dem som har vært modige nok til å "sette hverdagen på spissen" til et levebrød. De som bruker sin omfattende ordbank til å fortelle verden hvordan ting er, eller kunne vært, uten at vi tar anstøt av det.
De er de moderne tiders skalder og hoffnarrer.

Vi må ikke glemme å snakke med hverandre. Altfor ofte snakker vi til hverandre isteden, og det blir ofte feil. Litt... respektløst, rett og slett. Som om andres virkelighet ikke angår oss, men andre skal forholde seg til vår.

Ok, litt dyp tenkning her i kveld, og tankene mine spretter visst i hytt og pinevær. Jeg er under påvirkning av en bok jeg leser av Martin Buber. Jeg finner en "gullgruve" av underfundigheter på hver eneste side. Mange av dem har jeg stuvet bort i glemte kroker, og det er godt å bli minnet på dem:

"Hver person som er født inn i verden representerer noe nytt, noe som aldri har eksistert før, noe originalt og unikt .... Hvis det allerede hadde vært noen som henne i verden, ville det ikke ha vært nødvendig for henne å bli født." 

~Martin Buber~

Ganske stilig, hva? Så er det viktig å tenke over at alt kan sies, bare det sies på riktige måten. Med fintfølelse kan man skjelle ut folk, uten at de blir fornærmet... i skikkelig "Shakespearisk" ånd. Og av og til er sannheten den at noen faktisk har oppført seg brøstfeldig (og nei, det har ingenting med silikon å gjøre).

I disse tider, nå like før jul, skal vel verden være et bedre sted å være... enn det var før? Hva med å komme med noe nytt, uventet og hyggelig?

Alle over 50 år eller rundt der, bør lese dette, ja kanskje til og med den yngre generasjonen.

En herlig blogg som handler om alt og ingenting... og denne gangen er det oss "gamlinger", miljøsvina, som får passet påskrevet.

Ha en hyggelig lesestund!

Bloggen Signe's tankeverden





Og klikker du på tittelen Alle over 50 år eller rundt der, bør lese dette, ja kanskje til og med den yngre generasjonen. så kan du lese innlegget.

Ynkelig syk

Har syns fryktelig synd på meg selv en stund nå. Jeg trodde jeg hadde en forkjølelse , men det kan ikke være riktig ... ikke slik jeg har følt meg, i hvert fall, og når jeg tenker på hvor lenge jeg har følt det på denne måten...:

Jeg er sikker på at jeg har fått influensa. Og det er ille! Hele kroppen min krøller seg i ynkelig selvmedlidenhet.

Vanligvis slipper jeg unna alle sånne virus, jeg blir tross alt utsatt for diverse omgangssyker og smitter hver dag, hele året, så jeg har blitt temmelig immun etter hvert.

Når jeg tenker over det, så blir jeg som regel faktisk litt kjepphøy av å stadig være oppegående når andre må bukke under, og jeg er fullstendig klar over at oppførselen min i grunnen ikke er noe å være stolt av: Jeg roser meg selv, og kommer med nedlatende kommentarer (med et smil, vel og merke, men likevel) når mine kollegaer er hjemme på grunn av sykdom. Sannheten er at jeg virkelig ikke er flink til å være syk selv. 

Tror egentlig, når sant skal sies, at jeg kanskje er en av de verste pasientene noensinne; Jeg sutrer og stønner og forteller om hvor fryktelig jeg har det til alle som er høflige nok til å lytte... eller later som om de lytter, det kan godt være de gjør det, det bryr jeg meg ikke så mye om: Jeg blir trøstet av den omsorgen jeg innbiller meg andre viser meg uansett.

Jeg har knapt noen tålmodighet med sutrende hypokondere, så jeg vet at de er mye snillere mot meg enn jeg fortjener. I dag er jeg frisk nok til å erkjenne såpass.

For en uke siden, på lørdag, følte jeg meg rett og slett klein. Søndag fikk jeg forferdelige muskel knuter i ryggen og feber. Jeg var ganske ok så lenge jeg ikke rørte på meg i det hele tatt. Det var ikke mange minuttene jeg hadde det ok, for å si det slik; de som lever med barn vet at å ta det med ro ikke alltid er et alternativ. Faktisk er det ikke et alternativ i det hele tatt. Der er alltid noen som trenger noe eller spør om noe. Når det er mye bråk fra stua må man sjekke hva det er som foregår, er det helt stille er det enda viktigere å sjekke at alt er i orden. Der er liksom ikke en normaltilstand av rolig komfort når barna er ute av syne.

Jeg tok en masse muskelavslappende smertestillende den dagen, ikke for mange,  men jeg maksimerte den anbefalte mengden av alle pillene og miksturene jeg kunne finne i huset.

Mandag hadde jeg en helt forferdelig hodeverk. Øynene mine var røde og opphovnet og jeg så ut som om jeg hadde grått... hele natta og videre utover dagen. Elevene mine tok en rask titt på meg og kastet seg effektivt over oppgaver sine. Helt unormalt en mandags morgen. De viser sånn nydelig empati av og til.

For å unngå at elevene mine spurte for mange spørsmål, pudret jeg ansiktet mitt regelmessig for å skjule mest mulig av blekhet, mørke skygger under øynene og rød nese. Som et resultat jeg så ut som om jeg var iført en merkelig maske som falt av i lag og flak . For å være ærlig er jeg ikke sikker på om det forbedret mitt utseende noe særlig, det er mulig jeg så enda verre ut enn nødvendig. Sant og si var det et fåfengt forsøk på å gi inntrykk av at jeg var oppegående og i fin form.

Ny uke og alle kanaler bare tetnet til. Hodet mitt føltes som en trykktank ute av stand til å eksplodere. Alt var tett. Omverdenen var dempet; hørtes ut som om den var pakket i bomull, men inni hodet mitt kunne jeg høre disse høylytte knirkende lydene i tillegg til høye smell av bobler som sprakk inni nesen min. Mye likt tykk is som knaker på en innsjø en skikkelig kald dag.

Jeg brukte alt av spray som fans i medisinskapet, og deretter noen kjærringråd  fra mine venner; Kanskje desperate forsøk på å få meg til å tie stille og slutte med all sutringen.
Det var et regelrett korstog for å finne en kur som kunne la meg puste uten å gisper som en hval etter luft.

Noe, eller alt, eller en kombinasjon av det hele, og kanskje litt tid, må ha hjulpet. I dag føler jeg meg helt fin! En uke med kamp er over! Jeg feirer at jeg igjen kan puste fritt! Jeg skal aldri mer ta det for gitt, i hvert fall ikke i dag.

Da mine kollegaer hilste meg god morgen i morges, som de gjør hver morgen (endatil de morgenene jeg ikke fortjener det), og jeg smilte og hilste tilbake, fikk jeg stående applaus.

Biblioteket

Akkurat nå gjør jeg noe som jeg absolutt ikke tolererer at mine egne elever gjør. Jeg er på jobb, og dagens "møte" er et foredrag om Hulda Garborg. Jeg skriver. Ikke på PC, jeg er ikke så indiskret, men jeg skribler ned i notatboka med grønn penn, mens jeg lytter.
Jeg gjør ofte det når jeg skriver ned tankene mine. Så skriver jeg på PC senere en gang jeg får tid.

Etter undervisningen på onsdager har vi avdelings-, fag-, team-, eller infomøte. I dag er vi på Sandnes Bibliotek i forbindelse med Litteratur-uka. Å besøke biblioteket er en fantastisk opplevelse: her ser jeg mennesker i alle aldre og etnisk bakgrunn. Noen går rundt i bedagelig avslappethet, noen sitter og blar i bøker eller aviser. Andre igjen sitter ved en pc. Ikke vet jeg hva de gjør, men de gjør vel slikt man vanligvis gjør på en pc.

Ei ung jente sitter godt tilbakelent i en sofa med øynene halvt lukket. Hun har noen store øreklokker på hodet, og ser ut som om hun liker det hun hører på. Idet jeg går forbi henne, ser jeg hun har coveret til en lydbok liggende på bordet foran seg, og det ser herlig ut.

Jeg kjenner meg veldig igjen i Hulda; hun ble liksom aldri god nok. Hun brant for så mange ting, og engasjerte seg i så mange saker at ingenting ble helt "skikkelig".
Kvinnekamp, barns rettigheter, landsmåls teater, antikapitalisme, dyrs rettigheter (mot dyreforsøk), politiker... opptatt av landsmålet, selv om hun streifet innom riksmålet i enkelte publiserte verk... og mange andre ting.

Så sitter jeg her da, og hører på en fantastisk forteller (fortellerkunsten blir demonstrert på en fortreffelig måte nå) som gir oss Hulda Garborg sitt liv og virke i en vidunderlig fargerik fortelling. Det er ikke så mange som kan det der med å fortelle historier på en god og fengende måte. jeg skulle ønske jeg kunne det.

De var ikke uskyldsrene den gang heller. De var rett ut sagt fasinerende skandaløse. Underholdende å høre om... sikkert bunnløst tragisk å oppleve. Det er noe ved andres uheldige omstendigheter som fenger oss. Huldas historie er langt bedre enn de fleste artiklene og notisene i Se og Hør.
Jeg tror jeg skal låne med meg en biografi om Hulda Garborg når jeg går.

Det slår meg at jeg aldri tar med meg barna på biblioteket. Vi har et lokalt bibliotek som jeg aldri går på, og det er egentlig veldig trist for der er stadig trusler om å legge ned filialen. Da slår lokalbefolkningen ring rundt biblioteket; lager interessegrupper på facebook, skriver i avisene og besøker biblioteket heftig et par ukers tid, til faren er over.

Det er skolen og SFO som introduserer biblioteket for mine barn. De kommer hjem etter bibliotekbesøk og forteller om eventyrstund, bøker, filmer og musikk de har lånt. De forteller om lydbøker og hjelp til skolearbeid.
Bibliotekaren har fortalt noe spennende om bøkene, eller bladene, som er der, og noe av det de er mest opptatt av er: der er så stille. "Der er så stille, mamma, at vi kan hviske til hverandre".

Føler det begynner å bli litt flaut, nå, når jeg tenker over det. Her sitter vi og klager over at barna leser for lite. De engasjerer seg ikke. Samtidig sitter jeg hjemme og styrer med mitt, mens barna holder på med sine ting. Når det regner blir de leie, og jeg blir lei av maset og så trakker vi rundt i dårlig humør og stemningen i huset blir mer og mer trykket.

Men nå, nå skal jeg henge åpningstidene til biblioteket på kjøleskapdøra. ha de lett tilgjengelig slik at det bare er å kaste et blikk på tidene, hive på seg jakke og sko og gå ned en tur.
Det tar ikke lang tid, ikke koster det noe heller.

Riska filial

Riska bibliotekfilial
Riskahallen
Nøtteskjellvn. 9, 4310 Hommersåk

Tlf. 51 62 52 56
Faks 51 62 11 60

Åpningstider:

Mandag:  stengt
Tirsdag: 12-19
Onsdag: 10-15.30
Torsdag: 12-19
Fredag  10-14 

Eh... ikke mye åpent på kveldstid eller i helgene. Da blir det torsdagene, tror jeg?

Idealisme til besvær.

Det er slett ikke bare enkelt å reise på ferie med tenåringer. Jeg har barn med et spenn på seks år mellom hver, og jeg synes jeg bruker mye tid på å finne ut hvordan jeg skal tilfredsstille og kombinere alles ønsker. Eller, alles ønsker var vel litt drøyt sagt; MINE ønsker bare ignorerer jeg og gjemmer blant alle andre ting jeg har satt på vent til en gang jeg får tid for meg selv.

Da vi fikk barna, visste vi  ikke at dette ville være en utfordring. Vi var bare glade de var helt nydelige og søte og bedårende. Vi ofret ikke en tanke på at de en dag ville bli viljesterke individer ... for ikke å nevne: TENÅRINGER!

Hjemme har vi mange rom og dører; når du er på ferie er ikke det noe vi prioriterer når vi ordner overnatting. Tross alt: vi drar på ferie for å tilbringe kvalitetstid sammen, ikke sant?

For noen år tilbake invitert vi vår eldste sønns venn med oss ​​til Midt-Østen. Det viste seg å være en stor suksess. De to vennene var lykkelig tilfredse de hadde en jevngammel venn, med felles interesser og prioriteringer, å være sammen med…  En av de store prioriteringene de hadde, og som de var helt samstemte om, var å verne om sine søvnvaner. De sover jo i evigheter! Og på ferie sammen, som familie, blir vi andre utfordret kraftig på tålmodighet. Uansett hvor tidlig eller sent de gikk til sengs, sov de seg gjennom de beste timene av døgnet, hver dag.

Vi kunne ikke gå noe sted før etter lunsj (å reise fra dem var liksom ikke et alternativ), noe som noen ganger var veldig irriterende og en skikkelig stressfaktor. (Severdigheter har ofte en åpnings- og stengetid, ser du.) Det var ren flaks vi bodde på et hotell med et fint basseng den første uken, og etterpå bodde vi to uker på et feriested med alle fasiliteter tilgjengelig. Så mens de unge og håpefulle hadde sin lange søvn, jobbet vi andre for en gyllen brunfarge og lærte å svømme.

Og så, når de endelig sto opp, var tålmodigheten de viste våre to yngste sønner beundringsverdig og nydelig. Det var som om tilgivelsen bare senket seg over hele familien.

Våkne var de helt klare for å gå steder og utforske alt mulig. Spurte aldri engang om vi hadde noen planer. De sto ved døren, med hånden på håndtaket, og spurte: " Så, er dere ikke klare ennå?" Frokosten grabbet de med seg på første og beste «fastfood shappe»; falafel, kebab eller noe annet godt. Mye bedre enn frokostblanding eller toast.

De elsket å prute på markedet i gamle Jerusalem, de likte å leke i bassengene og havet, de spilte kort med resten av familien og vandret gjennom mange, gamle ruiner og utforsket eventyrene andre typiske «turistfeller"  kan by på.

Så svelget jeg min irritasjon og fant glede og stolthet i vakre, veloppdragne gutter. Utrolig hvor fantastiske barn kan være når de stort sett får det som de vil.

Før vi dro hjemmefra, var vi alle helt enige om ingen Internett. Kvalitetstid sammen, husker du? Jeg selv la helt bevisst min egen laptop igjen hjemme, jeg tok bare med nettbrettet mitt.

Det gikk veldig bra. Over all forventning, faktisk. Jeg hadde forventet en del klaging og syting når de fant ut hva det innebar, men ingen sutret over det, bortsett fra ...:

Jeg er ikke så veldig flink til å sove.

Jeg har blitt grundig avslørt, flere ganger, av andre på grunn av sosiale medier. Folk kan se når jeg er på nettet, og kommenterer det. Hva de gjør på nettet på de gudsforlatte tidene har jeg aldri spurt dem om, men siden jeg har hørt kommentarer så ofte, finner jeg det irriterende. Hvis du lurer på hva jeg gjør på nettet om nettene, så spør meg der og da, ikke ta det opp tre dager senere etter å ha grublet og lurt og skapt mulige forklaringer på hvordan det kan ha seg. Slike historier har en tendens til å vokse seg til helt urealistiske dimensjoner.

Når man prøver å ta hensyn, når man hele tiden husker på at det er DU som er unormal, og at de andre må få den søvnen de trenger for å kunne være oppegående og opplagde gjennom dagen, ja, da er det vanskelig å være på ferie. Å reise sammen med noen blir en utfordring.

Jeg har reist en del alene, tidligere. Det er mye enklere, fordi da er det liksom bare meg på rommet eller i leiligheten. Dess flere som reiser sammen, dess vanskeligere blir det… spesielt når en eller annen luring finner på at «Hey, ikke noe problem, jeg bare sover på sofaen i stua!»

Små boenheter som ferieleiligheter er egentlig ikke egnet for «meg-tid». Den minste lyd kan vekke resten av familien, og de har, alle sammen, gode sovehjerter og trenger sine fulle åtte timer med god søvn, eller mer.

Jeg har et fantastisk nettbrett, men selv med et eksternt tastatur det er virkelig ikke et godt verktøy for meg når det gjelder å skrive. Og skriving er mer eller mindre hva jeg finner tiltalende å gjøre når jeg ikke kan gå på nettet; når jeg har lest alle bøkene jeg tok med meg, og boken jeg kjøpte i går ble lest i går kveld.

Candy Crush fenger liksom bare så lenge, men så er det slutt.

Så jeg lister meg rundt og lurer på hva jeg skal gjøre. Sniker meg rundt som en nevrotisk tyv, engstelig for å skulle støte borti en lett stol (som ville føre til en øredøvende og støyende skraping 3 centimeter og 2 sekunder over gulvet), eller en knirkende dør.

Når vi kommer frem til reisens mål har jeg fått den sære vanen å lytte og lære lydene av et rom: hvilket trinn i trappen knirker, kan jeg høre rennende vann i rommet ved siden av, har dørene harde håndtak som smeller når de trykkes ned?

Å gå en tur er alltid et alternativ, men familien min føler det ikke trygt at jeg vandrer rundt i gatene alene ved daggry. Jeg kunne lyve, selvfølgelig, og gå en tur uten å si noe om det. Men, så er det sånn at folk i utlandet også har hunder, og hunder bjeffer når de hører fottrinn som de ikke kjenner... Tro meg, jeg har prøvd, og jeg krymper meg fortsatt i dårlig samvittighet ved tanken på lyset som ble slått på i et vindu ovenpå. 
Og hva hvis noen ringte inn en nødsamtale, og fortalte at en veldig forvirret kvinne er på frifot? Du vet aldri, gjør du vel? Og forresten, hvem ville jeg fortelle om spaserturen? Ingen wifi,  og derfor heller ingen Facebook, ikke før vi kommer til en kafé eller noe, og da er det for sent. Nyheten om min sjelfulle "meg-tid" er for lengst foreldet.

For ikke å nevne hvordan min vedlagte selfie ville se ut: ingen sminke, håret i vill uorden, tilfeldige klær og ingen lykkelige barn i bakgrunnen. Bare en grå, tom gate. Det er slik det blir når du utsetter dusjen om morgenen fordi du ønsker å unngå susing i rørene i gry-otta.

Jeg elsker stillhet. Det er min favoritt lyd, og jeg kan lytte lenge til stillheten, men jeg har oppdaget at det ikke er så beroligende, og absolutt ikke en lettelse, når jeg er altfor bevisst på hvordan jeg med mine lyder forstyrrer universet.

Det eneste som står igjen som alternativ for meg da er å komme meg ut på balkongen, sitte der og drikke kaffe (det må jeg nesten tillate meg, selv om vannkokere ofte durer litt), mens jeg prøver å skrive på nettbrettet… og forbanner min utmerkede idé å frata barna internett, online spill, streaming av filmer og chatter.

Ryktet Forteller At Å Ha Det Travelt Ikke Er Et Krav

Jeg simpelthen elsker ord. Jeg memorerer dem, finner eksempel på bruk av dem, samler på dem. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er så inderlig flink til å bruke dem, men jeg har dem. Ser betydningen av dem, og leter etter den perfekte anledningen til å la dem bære betydningen av utsagnet mitt.

Likevel er det to ting som hindrer den helt store ordlige opplevelsen:

1) Jeg har egentlig aldri det perfekte språklige øyeblikket da jeg med få ord kan hudflette eller lovprise en "duellant". Akkurat som Meg Ryan i filmen "You Got Mail" fra 1998, så kan det hende at jeg finner vakre og veltalende svar som sikkert ville få selveste Shakespeare til å gråte i beundring, ETTER at både øyeblikket og personen har forlatt åstedet for lenge siden. Og da betyr det jo slett ingenting lenger.

2) Selv om jeg har valgt å la denne bloggen være på bokmål, så må jeg nok innrømme at mitt private skriftspråk er nynorsk. Jeg har stor beundring for ordbanken i det nynorske skriftspråket. Et vidunderlig vell av betydningsfulle ord, som virkelig setter betydning og nyanser i høysete. Et av mine favorittord, som ikke lenger er i bruk er "tame". Et fantastisk ord med en verden av betydning. (At jeg opprinnelig kommer fra Ørsta har absolutt ingen ting med saken å gjøre, nei. For der blir man ikke flasket opp på Ivar Aasen, han bare sitter der, midt i sentrum, og blomstrer for seg selv.) 

Når jeg en gang er så sær og rar at jeg skriver på bokmål, har nesegrus beundring for nynorsk og tror på at ord har en betydning og at de fører til tanker og handlinger, så har det sine ulemper. (NB! Det har ikke sine rumper, slik bakdeler ville ha forklart det.)

Jeg leser og hører ofte bruk av språk som får meg til å sprute ut i utilsiktet latter, fullstendig upassende, selvfølgelig, men jeg kan ikke hjelpe for det: utilsiktede ordspill som kommer av dårlig kjennskap til språket er utrolig morsomme.
Naturligvis erkjenner jeg at denne sære humoren er en brist i min personlighet som har fått utvikle seg over tid, og som har en sammenheng med yrkesrelatert skade.

Jeg kan godt finne på å henge opp lapper som understreker det som gjør budskapet feil. Grammatikken er ikke alltid feil, men innholdet kan bli litt annerledes enn man hadde tenkt. Dette er også slik jeg ofte retter innleveringer fra elevene mine, det virker som om de skjønner poenget mye bedre enn de ville ha gjort om jeg maste på manglende preposisjoner eller orddeling.

Ord forandrer mening, ord forsvinner, nye ord kommer til også. 

Noen ord blir plutselig fornærmende og støtende, mens andre ord som før var helt tabu blir dagligdagse og sett på som nøytrale. Ta for eksempel et ark og lag to kolonner; skriv så en usensurert liste over alle synonym du kjenner til ordet "gutt"/"mann", og så gjør du det samme til ordet "jente"/"kvinne". Jeg tenker

listen  din illustrerer poenget mitt helt greit. Dessverre. (Og nå kunne dette lett ha blitt et innlegg i samfunnets generelle sviktende respekt for kvinner, men det kan jeg ta en annen gang.)

Ikke bare risikerer jeg å gjøre meg selv til latter, spesielt siden jeg jobber med ungdom, men det er også utrolig forvirrende.

Jeg ser på meg selv som middels oppegående, men kan jeg ikke for mitt bare liv forstå

hvorfor et bra og solid ord, med lang språktradisjon bak seg plutselig skal bety noe helt annet. Ikke bare det, men hvordan i huleste kan det skje? Hvordan "planter" og omprogrammerer du et ord, med ny betydning, og får et helt samfunn til å akseptere og bruke det? Hvilken trollmann engasjerer man da som konsulent, hvem er kommunikasjonsrådgiver?

Utrolig smart og kyndig gjort. Bravo! Jeg liker det ikke, men det fremstår som en perfekt utført master plan. 

Der er kanskje en ting jeg misliker enda mer enn alt annet ved dagens radbrekking av språk, eller språket, om man vil: Der er ord vi misbruker i en sånn grad at det blir en klisjè som vi alle holder for å være sant.

Ett eksempel på dette er ordet "travelt". Travelt er et utslitt ord som har mistet sin betydning... eller kanskje det ikke akkurat er betydningen som har blitt borte, kanskje det bare er hva vi legger i ordet som har forandret seg. Det oppleves ofte som om det har blitt (litt) «status» å ha det travelt, det er jo så flott å være engasjert i mye! 

Jeg påstår ofte at jeg er i tidsklemma, men jeg greier ikke helt å se på det som det samme som å ha det travelt. Ikke nå lenger, ihvertfall. Ikke etter at jeg begynte å legge merke til hvordan mange "misbruker" begrepet.

Å ha det travelt har blitt en unnskyldning som gjør at du slipper unna fra hva som helst:

"Jeg kan ikke snakke nå; jeg har det travelt".

"Jeg kan ikke gjøre det nå; jeg har det travelt".

"Jeg har ikke tid; jeg har det travelt".

"Jeg beklager jeg kan ikke komme; jeg har det bare så travelt for tiden".

Og vet du hva? Vi respekterer det å ha det travelt i en sånn grad at vi ikke spør etter noen videre forklaring. Ikke føler vi at vi burde utdype det noe mer, heller, for unnskyldningen ble godtatt. Den blir alltid akseptert.

Noen mennesker har det så travelt at jeg blir helt svimmel. Det må være så vanskelig å gjenkjenne sine egne tanker når ens egne gjøremål og avtaler braker sammen i en kakofoni av travelhet. Der er MYE aktivitet, men i all oppriktighet opplever jeg at der er lite handling. Eller...?

Jeg blir så stressa, og av og til føler jeg meg så skyldig over tanker jeg tenker om andre. Du vet; disse uvelkomne tankene som hvisker inni hodet ditt: "Hvorfor sier hun at hun har det travelt? Vi drikker kaffe!" Og så slår det meg: Hun har det travelt fordi hun bruker tiden sin på meg. Når alt kommer til alt så er det godt mulig at hun skynder seg, hun bare forhaster seg ikke. Det er stor forskjell på de to.

For å få dagene til å gå i hop, er det et minstekrav at man har oversikt over hva som skjer for og med hver enkelt familiemedlem. Og så... så kommer følelsen av å være overarbeidet og overveldet av krav på jobb og hjemme. Du kan kanskje arbeide 60-timers uker noen få uker, men etter hvert vil du bli så utbrent at du mister all evne til å være kreativ og nyskapende. Uten det har du minimal glede av det du holder på med.

Så, jeg kjører på: prøver å jobbe til fullstendig sinnsvake tider. Jeg vil ikke bare være god på det jeg holder på med, men streber etter å være fortreffelig. Hjemme prøver jeg å være supermamma som baker kaker, muffins, cookies, er oppe til 2 for å rette og planlegge morgendagen.

Likevel så føles det som om jeg ikke får gjort noe som helst, noen gang. Følelsen av å være uproduktiv og virkesløs er alltid tilstede. Jeg har kjøpt kulturen som er formet, og består, av travelhet.

Vi okker og oier oss og lager en masse drama mens vi retter oppmerksomheten mot alt vi har å gjøre. Ja, vi påstår med overbevisning at vi har fryktelig mye å gjøre, hele tiden, men gjør vi egentlig alt vi sier vi gjør?

Ja, jeg bruker mye energi på å få ting til å gå opp, men i all oppriktighet: Når jeg hører hva jeg selv sier og ser hva jeg faktisk gjør, så er ikke ting aldeles slik som de virker. 

Jeg har det på langt nær så travelt som folk tror.

Halvparten av alt blir bare rett og slett ikke gjort. Hvis ingen er oppløst i tårer, ingen eller ingenting lukter vondt og vi er mette og varme, ja da tar jeg det egentlig helt piano. Jeg må likevel gjøre mye, men da er det ingenting som står på skade. 

Den travelheten som vi påstår vi er offer for er ikke egentlig alltid å ha det travelt. Oftest er det et uttrykk vi bruker for å illustrere listen over utvalget av aktiviteter som vi har å velge fra. Jeg vil påstå at vi lider mer under å måtte prioritere, isteden for å gjøre forferdelig mye på svært avgrenset tid.

Jeg velger å ikke si at jeg har det travelt. det betyr ikke at jeg ikke har mye å gjøre hele tiden: hente og bringe barn, hjelpe, lytte til, vaske, rydde, handle, flytte, skifte... men jeg, som er voksen, kan velge å ikke definere det som å være travelt opptatt: Jeg velger å kalle det "å være tilstede".

Jada, jeg falt for denne... og jeg brukte mer enn 40 sekunder.

Når kokken kokkelerer

Jeg har begynt på kokkekurs! Nå har jeg alltid likt å lage mat… i hvert fall har jeg alltid likt det etter at jeg ble voksen, men jeg begynte tidlig ved grytene. Opp igjennom årene har det blitt mye mat, mange rundt bordet, og alle har blitt mette.

Jeg har vel ikke vært spesielt eksperimentell av meg i matveien, men av og til har jeg prøvd meg på diverse retter, uten at familien har gitt noen entusiastisk respons, for å si det slik. Men jeg har ikke gitt opp enda! Jeg driver fremdeles på med å introdusere en og annen ny smak innimellom.

Nå har det seg slik at vi for noen måneder siden byttet ut grytene våre med vidunderlige vidundergryter, og skal vidunderlige vidundergryter lage ditto mat må man lære seg å bli en vidunderlig kokk. Sånt kommer jo ikke helt av seg selv, så da blir det kursing. 

Jeg kan både koke vann og egg, men likevel. Det er herlig å komme litt ut av de faste vanene. Av og til har jeg gått gjennom butikken og tenkt: hvem i all verden har fantasi til å bruke alt dette i matlagingen sin? Nå, plutselig, plukker jeg gjerne opp nye grønnsaker i butikken, og barna er veldig fornøyd.

Prinsippet med grytene er at man skal kunne lage mat uten vann, men enda viktigere: uten fett!

Nå har jeg nok forsert historien litt, så jeg skal gå litt tilbake i tid:

For noen måneder siden ringte min venninne og ba oss på middag, «…sånn i 8-tiden i morgen». Joda, det passet jo bra med både leggetider og alt annet, så det satte vi jo pris på en helt vanlig onsdag kveld. Dagen etter forberedte vi barna på at vi skulle ut, så de ville bli alene hjemme.

Å gå ut er noe vi ikke gjør så svært ofte, så det pleier å gå bra, bare vi forbereder barna på det. Vi legger minstemann, mellomste gutten får beskjed om når han skal i seng… og så går vi og lar dem tro de er store og ansvarsfulle. Eldstemann er i kjelleren og har rimelig god kontroll. Det forsikrer vi oss om. Dessuten kan de ringe, og vi er aldri mer enn 10 minutter unna.

Uansett. Klokken 6 (18:00), ringer min venninne og lurer på hvor vi blir av? Vi er seine, men det gjør ingenting, altså, for et annet par er også litt seine…

Kanskje det burde ringe ei bjelle, eller jeg burde i hvert fall ane ugler i mosen, men det gjorde jeg altså ikke. Jeg bare tenkte at nå «rotler» hun igjen.

Under sofaen finner jeg den andre skoen, minstemann får beskjed om å legge seg selv. Heldigvis er det stort for ham. Frokostblanding og polarbrød er favorittkveldsmat, og det fikser han glatt selv… når mamma ikke er hjemme og tilgjengelig. Han er nemlig stor gutt nå.

Mat man slipper å lage selv er luksus. Det liker vi. Så vi skynder oss ut dørene, før noen (les: barna) kommer på noe som forsinker oss.

Vi kom dit, og 5 par satt og ventet på oss, mens en ung, fremadstormende, rimelig flott gutt gikk fram og tilbake mellom komfyren og kjøkkenbenken.

Tror du dette var en impulsiv, vennskapelig middag? Nei, nei, nei… og jeg burde ha luktet lunta for lenge siden. I hvert fall da hun plutselig fikk sånn angst for punktligheten vår... eller mangelen på sådan. (Jeg mener fremdeles hun sa 8, men, men.)

I løpet av 3 timer ble vi imponert over fløtegratinerte poteter, kyllingfilet, alle slags grønnsaker og kake til dessert , til 12 personer. Da var maten tilberedt, forklart, vist og fortalt, og spist. Utrolig imponerende. Det var rett og slett godt, enda han for presentasjonen sin del også kuttet ut salt og andre krydder.

Mennene rundt bordet ble spesielt imponert. Det er faktisk første gangen jeg har sett menn på et homeparty bli bitt av kjøpebasillen. (Nå er det første gangen jeg har vært på et homeparty med menn tilstede… kanskje vi hadde fått enda mer Tupperware i hus om han gikk litt oftere?

Vel hjemme sa jeg til mannen at, «…greit, vi kan kjøpe grytene, men da går vi på kokkekursene som følger med grytene, og vi hiver alt det gamle». Vi kastet alt bortsett fra pannekakepanna mi og steikepanna jeg fikk av svigermor til jul; den ville han beholde.  Men alt det andre er borte nå. Og nå skal vi aldri mer kjøpe gryter, for både grytene og kursene har livstidsgaranti.

Min eldste sønn er ikke så veldig happy. Han vil ha fett og skikkelig kokte grønnsaker og masse salt og gode smaker han kjenner og elsker fra tidlig barndom.

Jeg har ikke galle, så for min del er dette helt fantastisk. Jeg elsker den gode følelsen av å spise sunt, i normale mengder uten å bli dårlig. Dessuten er jeg tjukk, og det er jo en sjanse for at maten har noe med det å gjøre.

Hvordan maten smaker? I begynnelsen ble det litt slavisk, litt vel sunt, men nå begynner jeg å få teken på det. Mannen min også. Nå lager han andre retter til middag enn de fire store: joikakaker, grøt, ovnsbakt laks (som i all rettferdighetens navn er himmelsk) og kjøttsuppe. Nå er det rett og slett en opptur å komme hjem fra jobben og maten står på bordet. Jeg liker nemlig ikke Joikakaker, og grøt er heller ingen favoritt.

De kostet kanskje en fot og en arm… ja en liten bil! (Joda, vi kjøpte nok full pakke, ser du. Helt unødvendig, men skal det være, så skal det være. Dette er tross alt en livsstilsendring vi gjør.) 

Det var liksom ikke helt slik vi hadde tenkt det skulle bli å takke ja til en middagsinvitasjon, men alt tatt i betraktning tenker jeg at mannen i huset hadde godt av å bli invitert på middag. Jeg også.

Ferie og sko og sånt...

Ferie, Syden...: lange, dovne morgener med frokost ute i behagelig ro. Fuglekvitter, lykkelige barn som ler, en og annen stol som skraper mot flislagt gulv.

Vi har kaffe, nypresset, kald juice, toast, eggerøre og hauger med paprika, tomat og agurk. O, salige fryd! Det er sånn ferie jeg innerst inne føler jeg fortjener, men helt sånn er det nok ikke.

I år har vi valgt å leie oss en leilighet i Spania, på Solkysten.

Det skal de ha: de passer godt på å ikke lyve i reklamen: Stranden er nydelig og full av folk, men det er ingen som tilfreds dupper i vannet og kjøler seg ned. Kanskje ikke så rart med badetemperatur omtrent som hjemme... Atlanterhavet er jo nærmeste nabo her også, så det er kanskje ikke så rart. Reklamen sier i hvert fall ikke et ord om badetemperaturen, og akkurat det streifet oss ikke et sekund, selv om vi er en badeglad familie. Vi reiste til Solkysten, må vite. Det klinger jo så forlokkende at all fornuftig tanke om andre sider ved klimaet kortslutter. (Så fikk vi også lyn, torden og regn første dagen her.)

Joggeskoene ble igjen hjemme. En av disse halvveis bevisste forglemmelsene jeg av og til gjør.

De eneste skoene jeg har med (3 par sko er ingenting, nemlig) er sandalene, et par høyhælte sandaletter (som er mitt aller beste skopar å gå i, bare så det er sagt), og et par ballerinasko i tilfelle skokrise.

Men joggeskoene ble igjen hjemme. De står og blomstrer i knall rosa fred hjemme. Antagelig midt på ganggulvet.

I fjor var vi på "all-inclusive" i Tyrkia. Der var det musikk, badetemperatur, aktiviteter, mat, is og alkohol fra man sto opp til man ikke orket mer. Det tok ikke lange stunden ved bassenget før mannen min begynte å bli rastløs.

Nå er det slik at folk flest som er i varmere land, og som mener de er spreke, står opp tidlig om morgenen, før sola tar virkelig tak, og gjør unna en liten treningsøkt i komfortabel temperatur. Det gjør ikke min mann. Min mann liker å sove noen timer lenger enn meg (det er for all del ingen forkleinelse, for jeg sover svært få timer) og så står han opp når han er uthvilt.

I Tyrkia fikk vi fort en rutine: Vi spiste en sein frokost, tok livet med ro, plasket litt i bassenget... men så begynte mannen min å bli veldig rastløs. Helt stille og rolig bare gikk han sin vei, og ble borte en god times tid, før han kom tilbake til oss som fremdeles koste oss ved bassenget, mens han helte innpå med cola og vann, tilfreds og dyvåt. Da hadde han jogget noen runder rundt hotell komplekset.

Dette året startet det hele veldig uskyldig. Det er jo sånn at når du er et sted, så bør du være litt orientert om hva man finner hvor og sånt. Vi sa til ungene at vi kom snart tilbake, og gikk... egentlig bare for å utforske nærmiljøet, trodde jeg... ja, så naiv er jeg fremdeles.

Siden jeg stadig har ambisjoner om å kunne kalle meg en sprek dame i min beste alder (jeg simpelthen elsker disse opplagte, vakre løgnene) startet jeg endomondoen min like utenfor døren.

- Hvorfor er du så nøye med den endomondoen?
- Jeg liker å holde rede på hvor jeg går, hvor langt, når, om jeg går fortere neste gang og sånt...
- Hvem er det du dokumenterer alt for da? Spør mannen min med dårlig skjult skepsis. Tvilen om kona har begynt å publisere et lykkelig, perfekt liv i bare samstemt familieidyll skinner tydelig igjennom.
- Nei, det er bare meg selv; jeg liker å se fremgang, om der er noen. Det gir meg litt motivasjon, og det er ihvertfall en ting som er helt klinkende sikkert, og det er at jeg trenger motivasjon.
At venner har funnet meg på endomondo og at jeg legger ved bilder av turene vi går, er for meg helt uinteressant at han vet.

Den første dagen vi var her tuslet vi avgårde, og kom tilbake en times tid senere. Da hadde vi gått 1.6 km opp (joda, visst fant vi oss en oppoverbakke!) og like langt tilbake: 3.2 km.
Nå, en uke senere, er vi borte i et par timer og går litt over 9 km. Jeg har ikke tenkt å spørre ham om det er en passiv form for å slanke meg, eller om han bare trives i selskapet mitt. Vi har det ihvertfall trivelig der jeg hiver etter pusten og sutrer over at jeg er sliten i leggene. (Jeg spør naturligvis ikke ham om han har det like trivelig som meg, disse timene borte fra barna!)

Jeg vet ikke noe om helninger og sånt, men der er et skilt som sier 10%. 10% av hva, det vet jeg ikke, men det er visstnok litt bratt. Bilene sliter med turtallet og de to svette syklistene står nesten stille oppover svingene. Like etter kommer de rasende om kapp nedover bakkene, langt over fartsgrensa på 40 kmt.

Siden jeg ikke tok med meg joggesko, har jeg gått i sandaler. Nydelige, skikkelig behagelige sandaler, men de er ikke noe å gå lange turer i, for å si det slik. Ingen ved sine fulle fem går på sånne turer i slike sandaler... etter den andre dagen ble det en gimmick for meg å gå i sandalene. Liksom en sånn stille protest mot profft utstyr for amatører.
I ren og skjær sympati har mannen min trakket oppover fjellsiden på dårlig asfalt, sammen med meg, i sine sandaler.

Tilbake i leiligheten har vi spist fruktsalat, drukket juice og kaffe og koset oss... før han liksom henslegt har nevnt at "Eh... du, jeg jogger en tur, jeg." Så knyter han på seg joggeskoene sine og tar hele runden en gang til.

I går var vi i Ronda. En flott, liten by med en fantastisk historie, høyt oppe i de Andaluciske fjellene.

Nå fikk vi ikke sett så mye av alt det flotte og historiske Ronda har å by på, men McDonalds der har en nydelig Frappè, og der er en temmelig lang handlegate med stort sett klær.
Guttene fikk fotballtrøyer, jeg fikk flotte tursandaler... og i dag gikk min mann i joggesko, før han jogget.