Googleske samtaler

Da jeg startet denne bloggen fikk jeg det for meg at jeg skulle kalle den «Oljeenkå». I min oppvekst hørte jeg mye om gressenker, ser du. Den gang ble uttrykket brukt for konene til fotballspillere som kjørte i buss (joda, fly var fremdeles uvanlig transport) til bortekamper, og ble borte i et par-tre dager.

Senere ble uttrykket brukt for alle kvinner som hadde bortreiste menn, og vi fikk gressenkemenn også.

Siden mannen min jobber «i oljå», har han ikke direkte bakkekontakt på jobb, og fargen koksgrå er vel den som dominerer, så jeg kalte bloggen «Oljeenkå» (I ettertid ser jeg jo at det kanskje ikke var det mest kreative, ja kanskje uheldig til og med, men sånn ble det nå engang.)

Jeg fortalte mine svigerforeldre at jeg har en blogg, og at den heter «Oljeenkå». De husket uttrykket «gressenke», men var litt uenige om opphavet.

Oftere og oftere opplever jeg at når jeg snakker med folk, så skal de søren meg frem med mobilen for å sjekke det som blir sagt, eller finne ut mer om temaet, mens vi snakker. Midt i en samtale famler de etter mobilen og taster i vei mens de fraværende ikke hører etter lenger. Plutselig ser de opp og kommer med fasitsvaret… uten å ense at vi andre har gått videre til andre tema for leeenge siden. Å diskutere er liksom helt ut nå, vi skal liksom ha fasitsvaret før vi i det hele tatt har fundert litt over ting og tang. Neida, alt skal googles… Når begynte vi forresten å bruke det uttrykket? Det er ikke så veldig gammelt…

Mine svigerforeldre er ikke verre, og snart fikk jeg vite at:

Gressenke, opprinnelig pike som var blitt forført ute på marken og deretter forlatt; nå: kone hvis mann er bortreist. Etter gressenke er ordet gressenkemann dannet, om en mann hvis kone er bortreist.

(Store Norske Leksikon)

Plutselig var det ikke så spennende at jeg sitter mutters alene og sutrer og spyr ut min selvmedlidenhet på nettet. Neida, det som var interessant var at det før var så vanlig å forføre jentene ute på markene, og så forlate dem, at der var et eget uttrykk for det.

Egentlig, når du tenker på det, så er det temmelig fælt å bruke et sånt uttrykk på min status når han er bortreist. Det er jo slett ikke slik at han har omkommet på jobb, han er jo bare borte i 14 dager… eller mer. Jeg er slett ingen enke… jeg er bare midlertidig alene voksen hjemme.

Men bortreist er han jo, så vi kan kanskje bare si det slik at vi er av nyere årgang, og ikke opprinnelige, for å si det slik.

Da vi fikk internett «søkte vi på nettet», uansett hvilken søkemotor vi brukte var det det vi sa. Det ble aldri til at vi «Explorer» noe, eller «Firefoxer», på nettet, slett ikke «Operaer». Men «Google» kom rimelig fort inn i språket vårt… over hele verden.

Jeg kan tenke meg, når jeg prøver å huske tilbake, at jeg brukte uttrykket rundt 2004, og siden har det liksom bare blitt til at man sier det… selv om man kanskje slumper til å bruke en annen søkemotor. Men jeg fant altså ikke noe skikkelig svar når jeg Googlet.

Som sagt, jeg fant egentlig ikke når det ble introdusert som begrep, men jeg fant historien… :

http://elefantzonen.com/2004/11/01/historien-om-google/  

Lov til å ta fri fra skolens slaveri?

Jeg blir så provosert, bare overskriften her gjør at jeg ser rødt. Hva er det journalister innbiller seg? Hvordan skal vi kunne få en god skole, når dette er signalene samfunnet generelt og media spesielt gir av skolen?

Her har vi godt utdannede folk, som forteller verden at skolen er en pest og en plage, ikke bare det; den er et slaveri. Nå forteller jo ordbruken om en fullstendig historieløshet i forhold til hva slaveri faktisk er, men rent bortsett fra innholdet i ordet «slaveri» er det en skam at den negative holdningen til skole og opplæring får lov til å florere, samtidig som man undres over hvorfor skolen, i verdens rikeste land, er så dårlig som den er… i følge internasjonale tester og undersøkelser.

Barn som i u-land sitter lenket til vevstoler for å betale ned familiens gjeld er slaver. De får minimalt med mat og sover der de jobber, totalt ribbet for alt det som norske barn tar for gitt. Her er det ikke snakk om eget rom, der største bekymringen er at de ønsker seg egen 50 tommers TV fordi 42 tommer er for lite for full uttelling på grafikken i FIFA 2014 eller GTA. Privatliv er noe de tar for gitt, og fritiden brukes på ting de har lyst til å gjøre. Norske barn har det (heldigvis) så godt at de ikke skjønner rekkevidden av luksusen engang.

Utdanningsdirektøren i Hordaland, Kjellbjørg Lunde mener skoleelever kan nekte å gjøre hjemmelekser - med loven i hånd.

Hva er dette her da? Er vi i en konflikt? Er skolen en straff som skoleelever blir pålagt av samfunnet, bare fordi de enda  ikke har lært grunnleggende kunnskaper som livet og samfunnet har som forutsetning for at vi skal kunne klare oss selv?

Lekser er en mulighet til å fordype seg, i eget tempo, i problemer som de må knekke koden på. Det er mengdetrening og repetisjon som bekrefter og fester ny kunnskap i bevisstheten vår på en slik måte at vi kan bruke den i alle hensiktsmessige sammenhenger. Hvordan blir for eksempel fremtiden om man ikke knekker lesekoden? Noen har lesevansker, men min erfaring er at der er gode strategier som veier opp for problemet med at bokstavene yrer som maur på siden. Men noen må få beskjed om at det er slik eleven opplever lesing.

For at elever skal lære best mulig, er det ikke nok med god studieteknikk, flinke lærere og interessante fag. Elevenes forhold til seg selv, de andre elevene, lærerne og skolen kan ha vel så mye å si for læringen.

Miljøet (de psykososiale forhold) på arbeidsplassen, skolen eller hjemme påvirker både din trivsel og helse, og kan virke både stimulerende og hemmende på lesing og læring.

Noe av det viktigste for en god læresituasjon i klasserommet er faktisk at de voksne som bor sammen med barna snakker med dem. At de finner ut hvordan barna har det både hjemme, på skolen og på fritiden, og at de snakker med de andre voksne som tilbringer en stor del av dagen sammen med barna. De må finne en løsning på problemer og gjøre hverdagen bedre for alle parter. Ikke bare det, men vi voksne må virkelig gå inn i oss selv og tenke over hvordan vi omtaler skolen. Gi barna positive tilbakemeldinger og fortell heller om gode minner fra skolen, istedenfor å komme med alle negative tanker og argument.

Selv gir jeg ikke elevene mine lekser… det vil si: dersom de ikke blir ferdige på skolen til tidsfristen, må de selv fullføre arbeidet etter skoletid. Jeg gir aldri mer arbeid en de vil klare i løpet av timen, dersom de konsentrerer seg og jobber med det de skal. Jeg har valgt å gjøre det slik av flere grunner.

Mange av mine elever jobber etter skoletid. Jeg ser på dette som livets lærdom, noe de gjør for å hjelpe seg selv, både nåværende økonomi og fremtidig CV. Det å lære seg å være i et ansettelsesforhold er utrolig verdifullt. En positiv bivirkning er jo at de opplever at mye av det de lærer på skolen faktisk er nyttig i det «virkelige liv».

En annen ting er at mange har fått mangelfull hjelp og veiledning, rett og slett fordi de voksne hjemme ikke har tid, mulighet, ressurser eller ferdigheter som gjør at de kan hjelpe barnet med skolearbeid. Da ville det være feil av meg å forutsette den type hjelp til videre utvikling. Men når de må gjøre noe hjemme, er det aldri en straff, det er aldri noe jeg gjør for at de skal få en dårlig opplæring; det er fordi de skal få best mulig læring i prosesser, arbeidsmåter og kunnskaper som de vil få bruk for senere. Da blir det helt feil i hodet mitt at man skal snakke om å nekte å gjøre noe med loven i hånd. Vi er ikke ute etter å stryke elevene våre. Alle lærere jeg kjenner er ute etter at elevene skal få utvikle seg til å bli den beste mulige versjon i seg selv: de skal få bruke sitt optimale potensiale.

Ifølge SV-veteranen overlater skolene for stor del av læringsarbeidet til elever og foreldre. Hun sier til TV 2 Nyhetskanalen at elevene skal ha fri når de går hjem fra skolen.
- Det er en slags ulykksalig allianse mellom foreldre og skolen. Skolen tror at ungene må ha lekser hvis de skal klare seg godt på skolen, og skolen har sett seg tjent med at foreldrene overtar en del av læringsarbeidet, hevder Lunde.

Jeg har aldri opplevd at foreldre overtar læringsarbeidet. Ja, jeg har selv erfart at jeg må hjelpe med å lese tekster, hjelpe til med å lese lekseplaner, kontrollere at matematikken blir riktig, men læringsarbeidet er alltid gjort på skolen på forhånd. Det jeg har måttet gjøre er å kontrollere at ungene gjør det riktig, istedenfor å gjøre det feil, gang på gang inntil de tror at det de gjør er riktig.

Men, dersom de gjør det konsekvent feil, og de voksne ikke kan hjelpe, så skriv en melding til lærerne da. Gi beskjed! Det er nyttig for en lærer å vite om elever som bare sitter der, og ser ut som om de jobber (og det gjør de nok også) uten å rekke opp hånden. I et klasserom er det dessverre slik at man ikke kan gi oppmerksomhet til alle til enhver tid, og helt ærlig mener jeg det er rettferdig å anta at folk skjønner at det er slik.

Hun forteller til avisen at hun mottar en del henvendelser fra ressurssterke høyt utdannede foreldre som fortviler over at de synes de er pålagt så mye av elevenes læring.

Vet du… nå skal jeg være skikkelig stygg her, og jeg overdriver litt her, men likevel er det en solid porsjon sannhet i dette: dersom det er slik at ressurssterke, høyt utdannede foreldre (eller voksne som bor sammen med barn) fortviler over at de synes de er pålagt så mye av elevene læring, da må noen definere hva som menes med både ressurssterke og høyt utdannede. Enhver som tenker seg litt om, vil kunne se at svært mange barn trenger repetisjon, og hjelp til å fokusere. Og det er det hjelpen hjemme ofte dreier seg om.

Nei, dette smaker av å bortforklare egen dårlig samvittighet over at man lever i tidsklemma. Og er det slik, ja, da må man gå litt inn i seg selv og se om man kan organisere hjemmetiden litt annerledes.

Er det mulig at barna kan gjøre leksene ved kjøkkenbordet mens de voksne rører i grytene og setter i oppvaskmaskinen? Ofte er det ikke mer som skal til enn at man er tilgjengelig.

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/-elevene-kan-nekte-aa-gjoere-lekser-2545448.html#.UxzcTPl5Nu7

40 bags in 40 days.

For et år siden snublet jeg over utfordringen 40 Bags in 40 Days. 
40 Poser på 40 Dager er en utfordring som pågår i fasten. Det var jo Bollesøndag (Fastelavenssøndag) sist søndag, med kremboller og stas, i går var det Feitetysdag, som vi sa på Sunnmøre før i tiden; Da var det rømmegrøt på bordet før i tiden… til min overraskelse var det den internasjonale pannekakedagen, så det ble ikke rømmegrøt. Hah! Det ble ikke pannekaker heller… Jeg fikk kjøttkaker da jeg kom hjem fra jobb.

Nå er det ikke slik at jeg feirer fasten sånn sett, selv om jeg husker fra min barndom at vi på søndagsskolen fikk fastebøsse der vi skulle legge et par kroner hver dag hele fasten. Bøssene ble samlet inn og pengene sendt til det vi den gang kalte «Biafraunger». (Det var nok ikke nødvendigvis barna i Biafra som fikk pengehjelpen, men på 70-tallet var det et begrep vi brukte på kritisk trengende barn i u-land.)

Nå har jeg funnet en mer voksen form for feiring av Fasten… for jeg har ikke tenkt å gå over til magert kosthold, slik en god katolikk skal gjøre (jeg er ikke katolikk engang). Jeg har kastet meg over utfordringen «40 poser på 40 dager». I fjor var dette for meg en utfordring som ble en velsignelse i forkledning. I veldig mange år har jeg hatt problemer med at jeg har samlet på altfor mye rundt omkring i huset mitt.

Jeg vokste opp med foreldre som er født før 2. verdenskrig. Min mor sa alltid at jeg måtte ta vare på ting, spesielt klær, i tilfelle trangere tider. Det viste seg forresten at jeg fikk god bruk for min mors trang til å ta vare på ting, da jeg var tenåring. På grunn av manglende kjøpekraft redesignet jeg gamle klær og sydde dem om, og de ​​ble ganske kule. Men det var på 80-tallet, og det var veldig beleilig, fordi moten den gang tillot oss å ha individuell stil.

Uansett, jeg har i hele oppveksten lært at vi ikke kaster ting, vi tar vare på dem... i tilfelle krig.

Men, ting begynte å hope seg opp, altfor mye av alt, og plutselig en dag jeg så meg rundt fikk jeg nesten anfall!: Kasser, poser og stabler hadde listet seg inn i huset mitt og plantet seg på beleilige ledige plasser rundt omkring. Ting jeg ikke brukte, men som tok opp mye plass i huset mitt. Plass jeg skulle ønske var ryddig, og presentabel og som ga meg plass til å puste. Jeg ønsket meg så inderlig mer lys og luft!

Jeg begynte å tenke at alle haugene, bokser og kasser i huset mitt var en umulig oppgave å ta fatt på. Jeg ble overveldet og frustrert; det var ikke slik jeg ønsket at huset mitt skulle være.  Men så snublet jeg over denne utfordringen og tenkte at bitte litt er mye mer enn ingenting i det hele tatt. Og å begynne et sted i det små er en stor forskjell fra å gjøre ingenting noen steder.

Jeg gikk ikke fram på noen vitenskapelig måte: Jeg lastet ikke ned noen av kalenderne eller planene som er tilgjengelig overalt på nettet, jeg planla ikke hvilket rom eller område jeg skulle ta fatt på hver dag . Jeg tenkte bare at jeg skulle fylle en pose. Overalt var et godt sted å plukke fra.

Jeg burde kanskje ha tenkt mer målrettet, for tross alt var dette en skikkelig skummel beslutning å ta. Ikke bare skulle jeg bli kvitt en masse ting men jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og måten jeg tenker på.

I begynnelsen var det overraskende enkelt: en pose ble fylt på et blunk.  Å bli kvitt de mer åpenbare gjenstandene som tom emballasje og ødelagte leker var ikke så ubehagelig smertefullt. Noen dager kastet jeg mye mer enn hva jeg hadde tenkt. Likevel var det 10-15 minutter med motstridende følelser og ganske opprivende øyeblikk, faktisk. Nå forstår jeg jo hvor ødelagt man fremstår som, når man kan være så knyttet til ting man i utgangspunktet egentlig ikke bryr seg noe videre om, men der var altså jeg, rent mentalt.

Da de 40 dagene gikk mot slutten ble det mer smertefullt. Jeg fant ting jeg hadde glemt jeg hadde, og jeg fant ting som jeg visste aldri ville bli brukt igjen, men minnene overveldet meg. Det er dumt å beholde en etch a scetch bare fordi min sønn skrev navnet sitt for første gang på den, men det er smertefullt å kvitte seg med den likevel, samme hvor ubrukelig den er nå.

Jeg fortsatte. Prøvde å være fornuftig oppi det hele, og etter en stund ble det mer av en personlig renselse. (Det ble nesten noe religiøst over det hele.) Jeg minnet meg selv på fordelene jeg ville få fra det hele:

-mer plass

-Lettere å rengjøre huset

-Mer presentabel hjem

-Mindre rot .... Listen ble lengre jo mer jeg tenkte på det.

Dag 40 begynte jeg å tenke at jeg gjorde noe som var bra for meg. Jeg kunne allerede se resultatene, og jeg var glad for det. For meg var det som en stor åpenbaring og familien begynte å legge merke til endringene i huset vårt.

Avgårde til Fretex med dem

Det var ingen grunn for meg til å slutte av, bare fordi de 40 dagene var over. Hver dag ble jeg kvitt enda en pose. Noen dager bare ryddet jeg ut for små sokker fra barnas garderober, og en dag gjorde jeg det helt store da jeg endelig ble kvitt esker med pocket bøker jeg hadde lest for mange ganger.

En dag jeg ikke hadde så god tid... mindre enn mine vanlige 10 minutter, tok jeg med meg en handlepose og gikk inn på badet. Jeg kastet tomme sjampoflasker, kremer utgått på dato (og som jeg strengt tatt aldri hadde brukt), lotion og sminke, og jeg endte opp med å fylle opp tre poser!

Jeg bare elsker å kjenne på hvor flink jeg begynner å bli på å bli kvitt rot... ja, jeg sluttet å kalle det for ting… nå ser jeg rot og ubrukelig skrot. Fælt å kalle det skrot, egentlig, men helt ærlig: hvor mange eksemplarer av barnas dorull-kunst må man strengt tatt samle på?

I dag er det Askeonsdag, folk fra hele den vestlige verden er med på utfordringen. For å få litt start hjelp trenger du kanskje å planlegge litt. Skriv ned hvor i huset du vil rydde ut skrot hver dag, en god ide kan kanskje være å bare bruke kalenderen på telefonen din ...

Jeg trengte ikke en plan i fjor, i år har jeg notert ned områder å fokusere på hver dag for det er mindre av det åpenbart unødvendige jeg bare dyttet ned i posene nå. Jeg har mer enn nok å ta fatt i, men nå blir det mer finsortering.

Jeg noterte det ned på familieplanleggeren, som henger på kjøkkenet. Ungene har blitt interessert, så dette året vil det være mer av en familieaktivitet. Det skal bli inderlig godt å komme i gang.

For de dagene da jeg liksom ikke finner noe jeg vil ha ut av huset, eller jeg føler at tingene holder et altfor godt tak i meg, har jeg laget meg en slags sjekkliste:

1.  Er jeg virkelig så inderlig glad I denne tingen?
2.  Ville jeg kjøpe den igjen?
3.  Har jeg brukt dette siste året/I løpet av de siste to-tre årene?
4.  Er det vanskelig å få fatt I, dersom jeg skulle trenge det?
5.  Dersom jeg ikke følte noe for minnene knyttet til denne tingen, ville jeg da ønske å ha det?

Jeg har lært, jeg har lært å leve mer ut fra intensjon enn vane. Vane er å bare beholde skrotet… intensjonen er å ha et hus fylt av liv og latter og lys og luft, uten skrot.

Og siden jeg har blitt en «avansert» husrydder har jeg i tillegg innført kjøpestopp de neste 40 dagene. Nå begynner jeg å glede meg til å se resultatene av årets utfordring! 

En manns sanne rikdom

Av og til så kommer man over mennesker som faktisk legger ned tid og ressurser… enten det nå er overskudd, energi, kunnskap eller nettverk, og jobber for saker du selv skulle ønske du var mer engasjert i.

Man kan kanskje stusse over at jeg ikke nevner kapital under ressursene, men kapital er noe man oppnår ved resultater. Det har aldri vært slik at bare man har penger så vil resultatene bli bedre. Man løper ikke fort bare fordi man får penger, men løper man fort er veien kortere til en komfortabel konto. Og da kan penger bli en motiverende faktor, siden sulten på personlig heder og ære blir gradvis mettet. Sånn er det ikke med en god sak. En god sak kan aldri bli en økonomisk melkeku, i hvert fall ikke på lovlig vis, men den kan bli en kilde til økonomiske bekymringer.

Vi har et vell av gode saker å jobbe for, selv her i Norge som er så godt å bo i. Det er på ingen måte nødvendig å reise til Afrika, eller en annen verdensdel, for å finne mennesker som føler de kommer til kort. Mange vet ikke hvor de skal snu seg for begynne arbeidet med å gjøre ting i livet bedre, de er fanget av en handlingslammende motløshet.

Ofte er selvtilliten lav fordi man aldri har fått anledning til å lære; deres beste har aldri blitt utfordret, eller isteden for konstruktiv kritikk er de vant med å bli dømt nord og ned samme hva de gjør. Jeg liker ikke å bruke uttrykket, og jeg mener det ikke nedverdigende, men det er slik vi skaper tapere.

Når noen så gjør noe på vegne av deres sak føler man seg så privilegert, det er som om man får personlig oppfølging og oppmerksomhet. Endelig er det noen som faktisk ser inn i de mørke, innerste krokene med håpløshet og skuffelse som hittil har fått fri grobunn i tiltagende selvmedlidenhet.

Selvmedlidenhet er verdens verste lytter. Ikke engang en livstrett mann med avslått høreapparat er verre. Man blir så oppslukt av seg selv og sin egen situasjon at samme hva andre deler med en, gir man aldri respons: man forteller heller om sin egen nesten lignende situasjon og opplevelse. Det er som om de tror at bare ved å dele seg og sitt, hele tiden, gir man støtte og oppmuntring.  Kanskje de tror at deres historie, fortalt for 17. gang i nesten samme versjon, er det som gir nytt pågangsmot til videre kamp… og det er det sikkert, siden kampen for saken er en personlig gest på deres vegner. Jeg er litt ironisk nå, jeg innrømmer det. Jeg føler meg heller ikke videre snill, men jeg blir så sliten av at vi ikke har det i oss å være mer generøse. Det sliter meg ut å ikke være i stand til å vise generøsitet.

Jeg må helt ærlig innrømme at noe av det vanskeligste i hele verden, for meg, er å gi ros til noen som gjør noe jeg vet jeg burde ha gjort mer av selv. Jeg burde ofte ha ringt, skrevet, sagt, malt, tatt bilder… på en eller annen måte vært flinkere til å gi uttrykk for hvor jeg står, velge side, være en bedre pådriver for grupper av medmennesker som ikke selv er i stand til å fremme sin sak.

Molière sa den gang da, for mer enn 350 år siden, at «En manns sanne rikdom er det gode han gjør for sine medmennesker». Så sant, så sant: Det å ha en generøs natur som inkluderer andre er en flott egenskap. Og sjelden. Og beriker livet noe utrolig mye. Misunnelse, sjalusi og nærtagende snurthet har, på den andre siden, aldri ført til verken glede eller god livskvalitet.

I mitt hode trenger det ikke å være en selvmotsigelse å si høyt at å gjøre godt for sine medmennesker koster. Det er å erkjenne vår tids oppfatning av at tid er penger, og vi har ikke mange andre muligheter til å anerkjenne et engasjement enn å vedgå utgiftene.

Guttungen min på 7 hadde en samtale med sin far, der pappaen på et tidspunkt sier at «…ingenting er gratis». Guttungen tenker noen sekunder før det kommer: «Joho, ellers hadde ikke det ordet funnest!»

Han har jo et godt poeng der som er vanskelig å finne et godt svar på, men om det ikke koster så mye i kroner og ører, så koster det. 

Å fortelle sin historie krever at man bryter en forsvarsmur av taushet. Det krever at man går på bekostning med seg selv og ofte dem man er glad i. Man stjeler av sine kjæres tid sammen med seg. Jo, det koster å gå i bresjen; det er derfor så få av oss faktisk gjør det. Det er derfor noen kan behandle andre slett og lite verdig… helt til det kommer en helt som setter ord på urettferdighetene som blir begått.

Å si høyt at kampen har en pris burde ikke bli sett på som en brist i rustningen, selv om man liker å tro at de som kjemper ens sak er perfekte og ufeilbarlige. Til syvende og sist kan ingen kjempe alene, og sympati og støtte i form av å lytte til deres historie er en ting, cash som gjør dem i stand til å fortsette kampen er en annen… når penger er så nødvendige, er det rart de er så ubehagelige å nevne. Det er kanskje slik vi fikk uttrykket «et nødvendig onde».