Kjærlighet uten styr.

Det finnes mange forskjellige kjærligheter, jeg mener... det er jo engang slik at vi har forskjellige relasjoner, som har forskjellige forventninger og begrensninger.
Familie trenger man ikke like engang, likevel er der en lojalitet som bare familie kan skilte med. Ihvertfall mellom generasjoner. Og den lojaliteten og samhørigheten er en sterk kjærlighet.

Som barn gir vi ubetinget kjærlighet, når vi først elsker noen... og så vokser vi til, og legger ene forutsetningen etter den andre til lista over hva som skal til for at jeg skal være glad i deg, kanskje endatil elske. Vi krever gjensidighet og følelsen av at det er trygt å elske deg: jeg vil være trygg på at du ikke utlevere mine svakheter.

En av mine mange roller er å være mor. Jeg elsker mine barn helt til månen og tilbake, uten forbehold. Selv når jeg ber dem la meg være i fred, fordi jeg er for sint til å snakke skikkelig med dem, så er der noe som minner meg om at dette er den største kjærligheten i mitt liv. Og jeg vet at på tross av uenigheter, trass, gråt, sinne, latter og late dager over brettspill så er jeg elsket... ikke fordi jeg er vakker, snill eller flink på noen måte, men fordi jeg elsker dem uten forbehold, akkurat slik de er, og jeg er mamma.

Sånn kan jeg med soleklar sikkerhet si det ikke er med deres far. Der må jeg jobbe litt med meg selv for å huske at dette er mannen jeg har valgt å elske, alltid. Tro meg; det finnes øyeblikk da det er en deprimerende tanke. Det krever en del energi og tolmodighet, også.

Det er nå 30 år siden jeg møtte min mann første gang. Vi begynte på videregående og gikk i samme klasse.

Første gangen jeg så ham hadde han langt hår med permanent. Hans hår tok permanent veldig bra (det har aldri mitt gjort; tok jeg permanent var håret like stritt, men tørt som høy... og slik så det ut også). Dette var 1986, må du huske, så han var en kul gutt som så ut som en rockestjerne. Bedårende smilehull, og kjent for å være omgjengelig og jovial.

Han ble 18, etter hvert, fikk lappen og bil og vi ble et par.

Når jeg ser tilbake, så hadde vi nok en annen temperatur oss imellom, enn det vi har i dag. Men vår kjærlighet er bunnsolid. Skal jeg være helt ærlig, så er det nesten merkelig, for det er ingen på denne jord som irriterer meg mer enn han.
Han har vaner og måter å gjøre ting på som får nervene mine til å slå krøll på seg, på lik linje med negler som skraper på tavla (den gammeldagse, svarte typen). Men han er fremdeles den beste.

Selv om temperaturen er rimelig styrt av termostat, og vi har forskjellige interesser... og han kuppet hele alderskrisa mi! så stoler jeg fullstendig på ham. Er jeg lei meg, så streifer det meg ikke engang, at han skulle finne på å la være å ta seg tid til å trøste meg. Er jeg glad, så tar han seg tid til å dele den gleden. Han lytter til mine bekymringer, og tar på alvor at jeg er bekymret. Vi gir hverandre stor frihet, egne venner og fri flyt av et sammensurium av egen og felles økonomi. Men, til sjuende og sist er det oss to. Vi har ingen hemmeligheter for hverandre, fordi gleden ved å dele, uten frykt for å bli kritisert, er så stor.

Det aller beste er nok at nå, mine +30 kilo etter at vi møttes, så vasker han fremdeles gulvene, ikke fordi han nødvendigvis er så glad i å vaske gulv, men fordi da slipper jeg...

Fredag kom han hjem fra Nordsjøen. Lørdag over frokosten fortalte jeg at det var på høy tid jeg vasket vinduene. (De var sant og si skammelig matte og direkte skitne.) Hele huset så trist ut.

"Jeg skal ta vinduene oppe utvendig", sa han og tuslet ut på gangen og kledde på seg arbeidsklærne. Han vasket alle vinduene utvendig, mens jeg vasket dem innvendig, og så snakket og tullet vi litt innimellom... eller var sammen i god stillhet, på hver vår side av vindusruta.
Huset strålte vidunderlig opp, med rene vinduer.

Og så har vi episoder som den med kvigene på beite, som sto og sperret veien for meg:

Når mannen er hjemme og jeg sier at jeg går en tur til Lifjell, så sier han ofte: "Jeg skal ta hunden. Snakkes".
Tankene mine blir litt sånn... "Skal du absolutt opp dit når jeg skal, da?" Jeg vet hva som kommer, nemlig.

Sekken min inneholder da min (og hundens) vannflaske, mobilen (med Endomondo aktivert) i tillegg til energidrikken til "treningsjunkien" i familien.
Så går jeg, kanskje litt raskere enn jeg ellers ville ha gått, i håp om at han skal bli overrasket over hvor mye sprekere kona har blitt.

Oppe på toppen kommer han joggende og tar meg igjen, med hunden, og så blir det drikkepause, før vi tusler hjem sammen.
Han starter en god halvtime etter meg, så det er jo åpenbart at her er det litt mer fart enn det jeg kan skilte med.
(Men så løper han også mellom halvannen til to mil minst fire ganger i uka.
Stakkars hunden får jo abstinenser når han er borte, selv om dyret har blitt 13 år, og burde være takknemlig for å få fred.)

En gang jeg gikk til Lifjell, og han jogget, så kom jeg til ei kufelle, der en flokk kviger hadde tatt oppstilling på tvers av veien.

Jeg brøyter meg ikke gjennom en flokk uforutsigbare, store beist som stirrer på meg. Det gjør jeg bare ikke, så jeg snudde for å gå hjem igjen.
Han kom joggende like etterpå, så kvigene, tok meg i hånden og leide meg trygt helt til vi gikk gjennom grinda på andre siden av beitet. han fortsatte løpeturen til topps, kom tilbake ned til meg, og så snudde han og gikk til toppen sammen med meg, og hjem.

Mange tror at romantikk er å slå av tv'n og sitte å se hverandre inn i øynene en hel kveld, eller å
dele samme kaffikopp. Det er helt sikkert romantisk, det. Men for meg, så er det både romantisk, og ekte kjærlighet, at han kan ta vindusvasken på strak arm, selv om han har andre planer, bare fordi han vet jeg sliter bittelitt med høyder, eller at han tar meg i hånden og leder meg trygt gjennom en flokk skumle beist, uten å lage noe styr utav det.

Noen sier at orkideer er enkle.

 I en del år nå, flere enn jeg gidder å huske, så har jeg fått orkideer når vi får nye gjester, altså gjester som vi ikke har invitert før.
Det er som om skjebnen elsker å se meg feile. De kommer ikke med en klase saftige druer, eller nydelig sjokolade. Neida, de ser på meg og tenker: "Hun der, hun har sikkert ikke nok orkideer, så det skal hun få. Da blir hun glad!"... og det blir jeg, også. Det er ikke det, det er bare det at jeg vet der ligger en liten fiasko foran meg. Og siden jeg er skrudd sammen slik jeg er, så ligger det et lite personlig nederlag i alle fiaskoer. Og alt som ikke er helt slik jeg skulle ønske, er en fiasko

Orkideer som havner hos meg har blomstret en kort stund, og så blomstrer de av... og jeg sitter igjen med litt halvslappe orkideblader i vinduet. Etter en stund blir de klissete, som om de er sukret, og så får de noen underlige visne, brune frøaktige greier som klistrer seg fast både over og under bladene, og på stilken også.
Likevel, det er som om de klamrer seg til livet, og vil absolutt ikke visne helt hen. Og det er egentlig veldig rart, for jeg er "hun eneste" som klarer å ta livet av både eføy og kaktus.

Så lenge de er grønne har jeg liksom ikke hjerte til å kaste dem, heller. Noen har blitt kastet, naturligvis, men da har de blitt en liten brun tust som står der og skammer seg.
Min venninne kjøper orkideer og kaster dem etterhvert som de får midd, og kjøper nye. Men mine, nei de blir ikke syke, de blir bare skikkelig slakke.

Mester grønn skryter på hjemmesiden sin om hvordan du kan få Ditt eget lille drivhus på badet, og en mengde andre gode tips, som "Slik lykkes du med orkideer"... men for å være helt ærlig så har jeg aldri klart å få til en skarve blomst ved å høre på gode råd.
Skjønner det bare ikke, fingrene mine vil absolutt ikke bli grønne.

I dag vasket min mann og jeg vinduer. I den anledning vasket jeg alle vinduskarmer og tørket støv som hadde fått ligge i fred altfor lenge... og så reiste jeg på besøk til min venninne.

- Kaster du alltid orkideene når de blomstrer av? Spurte jeg, mens jeg så på en nydelig, mørk rosa tre-grenet orkide.
- Nei, helle mann, svarte hun, jeg setter dem bare på loftet en stund, så henter jeg dem fram og vanner stammen bladene sitter fast i, ikke røttene, for de drikker ikke, men bare bløyter jorda rundt der bladene sitter.
En gang i måneden setter jeg dem under lunkent vann og skyller støvet av dem... og når guttene vanner dem, setter de orkideene i en bøtte vann ett minutt eller to. Eller jeg lar barnebarna stå med en spruteflaske og vanne bladrota. Da kommer stilken og blomstene på bare noen uker!
Ikke vann røttene.... men er jorda våt og det er varmt, liker orkideene at det damper fuktighet... ja, og så liker de disse orkidegjødselpinnene.

Min svigermor sier bestandig at orkideer bare skal ha ett eggeglass vann, kanskje så ofte som en gang annenhver uke. Min mor sier bestandig at orkideer skal vannes fra skålen. De har begge fine orkideer som står vakre lenge. Min venninne slenger vann på orkideene i tide og utide, og har aldeles vidunderlige orkideer stående rundt i hele huset.

Vel hjemme igjen sto jeg lenge og så på den triste flokken av forsømte orkideer. Jeg husket hvor glad jeg ble hver gang jeg fikk en orkide... og det er egentlig rart, for jeg tok imot dem vel vitende om at dette ville bli enda et tapsprosjekt.
Jeg husket de nydelige fargene, og tok en beslutning om å gi blaffen i systematiske råd. Her måtte jeg glemme mytene, og følge hjertet.

Jeg sendte tekstmeldingtil en venn med overnaturlige grønne fingre, og spurte hva jeg hadde fått på orkideene mine? Jeg kan ikke finne noe lignende på noen nettside, så jeg var blank der... det var han også. Han svarte: "Hei, det var noen artige skapninger. :-) Nei, det har jeg aldri sett før. Hmmm merkelig. :-) Jeg aner rett og slett ikke." Han trodde det var noe som kunne gå, men det er det jo ikke, og da ble det merkeligere. Ja ja, så mye for ekspertisen. Ikke bare nekter de å dø, de får noe som ikke finnes engang.

Så da måtte jeg bare hjelpe meg selv, da. Jeg tok en og en orkide, spylte og vasket bladene over og under. Skikkelig gnikket dem rene med fingrene og en svamp. Slo av overskuddsvann og satte dem tilbake i vinduet.

I dag strutter de grønne bladene som om de vil sprekke av frodighet.
Kanskje de bare trenger litt oppmerksomhet?

Fordelene med fellesferie hjemme:

Om bunad og hijab, og andre hodeplagg.

Så har man altså klart det igjen; ord og begreper brukes om en annen, uten at man egentlig gidder finne utav hva ordene egentlig betyr.

Ungdommer har begynt å bruke uttrykket "haram" om alt mulig som de syns er galt, riktig, morsomt, trist, rettferdig... også som kallenavn, enten de er kameratslige eller sint på hverandre: "Du er så haram!" sier de.

De er egentlig ikke så nøye på hva ordet betyr. De bare syns det passer inn, liksom. Som et slags "alt-mulig-slang-uttrykk".

Jeg opplever det som om det blir et stadig voksende problem når språket og begreper fjerner seg fra den opprinnelige og egentlige betydningen. Vi må lære igjen at ord og uttrykk har en betydning, og vi bruker dem for å kunne sette ord ideer og tanker. Behovet for å gjenerobre begreper og misbrukte symboler mot det opprinnelige blir kanskje enda sterkere når vi nå får introdusert ord i språket vårt, som kommer fra ikke-europeiske, kjente språk.

I Norge har skaut, sjal og skjerf (kjært barn har mange navn) en lang tradisjon. Det har blitt, og blir, brukt av en mengde forskjellige grunner, men dette hodetørkleet, eller sjalet (som de fleste ønsker å kalle det nå, fordi skaut er litt "gammelmodig") hadde felles at det dekket mesteparten av håret, eller hodet.

Ulike størrelser, stoff, mønster og anledning ga kvinnen anledning til å drapere, vikle, knytte eller henge slik det var mest hensiktsmessig.

Da jeg var liten gikk både min mor, og alle nabokonene, med skaut over krølleklemmene, som de gikk med store deler av dagen. Skulle de i butikken gikk skautet av, en rask børste gjennom håret, og de var velstelte på håret.

De brukte skaut for å beskytte håret mot sol, regn, vind eller under arbeid eller i dårlig vær. Å ha en dårlig hårdag var ikke et alternativ. De var nøye på frisyren, og de brukte nok langt mer hårspray enn det vi kvinner bruker i dag.

De hadde mange forskjellige skaut, alt fra vakre silkesjal og skaut som de brukte for å pynte seg, forskjellige størrelser og farger for å følge en klesmote eller stil. Min mor hadde en stor skuff full av all slags mulige skjerf, sjal og skaut, og det var en fryd å leke med dem. Hun hadde endatil en brun "lue", som så ut som en knyttet silketurban.

I gamle dager kunne man se på skautet om kvinnen hadde en sosial rolle som husfrue på storgarden, eller tilhørte den gemene hop. Kvalitet, størrelse og mønster avslørte nok det meste. En kvinne som var opptatt med fysisk husarbeid hele dagen kunne nok ikke ta seg råd til å bruke tid på å knytte skautet møysommelig hver dag.

Så gikk de med skaut, og med det tok de vare på seg selv og sitt utseende. Men det var også varmt i kaldt vær, og anvendelig å tørke svette med i varmt vær.
Trengte de et tørkle brukte de skautet, om ikke annet var for hånden.
Frøs barnet, ble det tullet inn i skautet til mor.

For noen var, og er, skautet av mer religiøs betydning. Der har alltid vært religioner, kirker og samfunn som ønsker at kvinnene skal dekke håret og hodet. Og det har man vel egentlig stort sett både akseptert og beundret, selv om enkelte få har avslørt sin egen idioti ved å komme med dumme, historieløse kommentarer.
Og verre:  at man stadig oftere hører at noen river hodeplagget av kvinnene, i et forsøk på å nedverdige dem.

De fleste jeg har snakket med, og som har kommentert oppstyret rundt en bunad med hijab, syns egentlig at hodeplagget er helt fint, men... Det blir introdusert som noe ekskluderende, som noe bare de som er muslimer kan få bruke til bunaden... og bunader er i dag i bunn og grunn et stasplagg, som forteller hvor du har anene dine fra, eller hvor du bor. Den uttrykker geografisk tilhørighet. Det er nesten som OL: uten politikk og religion.

De fleste som skaffer seg bunad sparer i årevis, og planlegger bunadens broderi og montering og sølv like lenge. 

Nå er jeg så gammel at jeg husker noen flere regler for bruken av bunad. Ugifte kvinner skal, for eksempel, ha røde strømper, gifte kvinner skal ha svarte. I dag ser jeg at mange bruker både solbrune og pudderfargede strømper.

Strømperegelen er forandret, og man er ikke lenger helt striks på om noen fra Nordland arver en bunad fra Telemark, men bor på Sunnmøre. Det er lov, så lenge man legger godviljen til. Og det gjør vi jo som oftest.

Paraplyen ble introdusert uten at noen laget balluba utav det, og rundt 17. mai reklameres det over en lav sko for blanke regnkapper man kan ha utenpå bunaden. Det har også blitt akseptert.
Noen velger å gå med sandaler, stillhæler eller joggesko, isteden for tradisjonelle bunadsko. Det blir kommentert, og man rynker på nesa i misbilligelse, men å oppdage at noen skjuler slikt skotøy under stakken oppleves langt oftere som en morsom kuriositet, enn fullstendig uakseptabelt. 

Men, jeg skal være ærlig. Jeg har faktisk betenkeligheter ved å knytte et hodeplagg til en nasjonaldrakt, fordi man ønsker å kalle det noe annet, enn det man kaller det i dag.
Er det ikke litt rart at man må introdusere et skaut, som faktisk er et helt fint navn for et klede som beskytter hode og hår mot vær og vind, og ellers dekker alle behov man har for et hodeplagg, bare for å kunne kalle det hijab?

På et vis illustrerer det motviljen mot å akseptere en likestilling mellom kulturer og tradisjoner; et "skaut", som har vært vanlig i norsk kultur, og et som ser nesten helt likt ut, men som kalles "hijab".
Det blir litt sånn: "Jeg kan ikke bruke skaut, men jeg kan godt bruke det, dersom du kaller det en hijab".

Alle vet at benevnelsen hijab er noe betent. Ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Det kommer av fordommer vi har, dessverre, men enda mer handler det om hva ordet faktisk betyr.

Det handler ikke om hodeplagget, det handler ikke om å introdusere noe nytt til bunaden, det er ikke snakk om å kritisere at nye landsmenn bruker bunad; det handler om valgfriheten, om å vise vilje til å bli en av "oss". Det må ikke bli slik at vi skaper konflikter, fordi vi vil ha forandring for forandringens skyld alene.
Det det handler om er innholdet av begrepet hijab. Det er ikke dette vi ønsker skal være kvinnenes ståsted eller situasjon. Det kan ikke være slik at begge parter (uansett hvem disse partene skulle være) stadig skal snakke om "oss" og "dem". I det minste må noen få ting være felles for alle.

For meg personlig oppleves det som tullete å introdusere noe som allerede finnes, bare for å kunne kalle det noe annet. En lue er en lue, et skaut er et skaut, og så kan du kalle det hva du vil innenfor husets fire vegger, men utad må bunaden få lov til å være et stasplagg, der alt tilbehør som sølv, sko, cape, paraply, og hodeplagg er tilgjengelig for alle, uansett religion eller politisk ståsted. For der er flere valg, innenfor de fleste bunadene, på slikt.

Vi blir klassifisert, katalogisert og bedømt i så mange henseender, men når vi har bunad kan ingen peke ut om hun (eller han, for den del) er hindu, lesbisk, eller tre-barns mor. Vi er bare kvinner, og nydelige.

Eneste kriteriet må være at du velger en bunad fra et sted du har tilknytning til, enten du bor der, har bodd der, kommer derfra eller har aner fra stedet. Syns jeg.

Tidlig ute!

Det er vår, og vi har disse dagene da vi opplever alle værtyper i løpet av en dag. Alt fra snø til solskinn, regn og vind.
Tulipanene står i knupp, klare til å sprette ut, men enkelte morgener har de et lett rimlag på seg, som egentlig er både vakkert og symbolsk, men det er et under de står der like stramme og fulle av håp om varmere dager.

Våren er tiden for bunad (ja, andre festklær også, men det gir en spesiell følelse å se bunadskledde mennesker i all sin skrud), feiring, og milepæler, og denne helgen var det den store konfirmasjonshelgen her.

Før i tiden, da jeg var ung, kjente vi alle i bygda. Det var en naturlig ting å gi alle konfirmanter gave når det var konfirmasjon. Vi kjørte ut gjennom bygda og la gratulasjonskort med penger i postkassene til alle som skulle være konfirmant den dagen. Jeg husker det som om det alltid var kjølig solskinnsvær og vått i gresset.
"Alle" sto konfirmant i statskirken, bortsett fra et par i frikirken... og da det var min tur: i pinsemenigheten i nabobygda.

De hadde konfirmasjonsundervisning i kristendomstimene, mens jeg vandret rundt i gangene og ventet på at de andre skulle velte ut av klasserommet til friminuttet.

Vi hadde visittkort, som vi delte ut til alle som gadd snakke med oss. Fullt navn, alle mellomnavn inkludert, og bakpå sto dato for den store dagen. Alle konfirmanter var listet opp i lokalavisa, etter skoleklasse, dato og alfabetisk. Det var ikke mulig å ikke få med seg hvem som skulle være konfirmant og når.

Forrige helg var det konfirmasjon både lørdag og søndag her. Det var liv og røre i både
Folkekirken (er det det den heter nå?), Frikirken, Pinsemenigheten og i Human Etisk forbund. I tillegg var der et par som hadde sin første nattverd i den Katolske Kirken. Det var riktig stor feiring over hele byen generelt, og i vår avgrensede bydel spesielt.

Nå er det ikke slik at jeg kjenner alle lenger. Jeg bor ikke et sted der jeg vet hvem som "tilhører" hvem, og hva slekten jobber med. Jeg vet ikke hvilken gård de kommer fra.
Her jeg bor er vi en bydel med en haug med tilflyttere, som egentlig ikke har så mye familie i nærmiljøet. Siden vi flyttet hit for 16 år siden er innbyggertallet mer enn doblet.
Jeg syns egentlig jeg har gode unnskyldninger for å miste oversikten litt. Samtidig syns jeg nok at jeg kunne fått litt hjelp til å holde oversikten.

Uansett... Jeg lagde istand kort med pengegaver til venners barn og unge naboer.
(Det er et sant mareritt å få tak i kontanter på denne tiden av året, just saying.)
Men...
Jeg hadde hørt ett eller annet sted at ei vi kjenner til også skulle være konfirmant, eller rettere sagt: Tentro elev. I mine dager het det "overhøringsbarn". I dag er de tentro elever, men jeg må sant å si innrømme jeg ikke helt vet hva de er på selve overhøringsdagen.

Men, nå er ikke det så viktig, ihvertfall ikke akkurat nå, for det som var poenget mitt er at jeg var skikkelig usikker på om hun var Tentro elev i år. men, så var det dette med at flere, helt uoppfordret, fortalte meg at hun var Tentro elev.
Mannen min var offshore, og er forresten helt håpløs på tid og tider og alder til folk, så han var det ingen hjelp i.
Jeg laget en liten konvolutt i all hast, sånn for alle tilfellers skyld.

Så, alle konvoluttene var klare, og jeg hadde planer om å gjøre det riktige og sykle rundt... men jeg tok bilen; Unnskyldte meg med at jeg måtte handle på vei hjem.

Jeg kjørte rundt og leverte konvolutter i postkasser som slamret med lokket når jeg slapp taket... og så kom jeg til gata der hun bor.

Huset så fullstendig lukket og tomt ut, men det gjør jo mange hus på dagtid... selv om... der var et par jentunger som bygde hytte av hagemøbler oppå garasjetaket.

"Nei, vet du hva", tenkte jeg, "moren hadde aldri funnet seg i at barna bygger hytte av hagemøbler, stolputer og picnic-pledd, på garasjetaket, på konfirmasjonsdagen til datteren".
Så jeg kjørte på butikken... uten å levere konvolutten i postkassa.

Utover kvelden ble jeg stadig minnet om at jeg ikke var helt 100% sikker. Jeg hater å ikke ha kontroll, så jeg sendte en tekstmelding til naboen, som er far til en av Tentro elevene (ja, han var jeg helt sikker på var Tentro elev). Jeg gratulerte med dagen, og spurte, sånn helt diskret og henslengt, om hun også var Tentro avgangselev denne helgen?
"Javisst", var svaret. "Hun sto på scenen sammen med gutten min i dag!

Noen tannhjul klikket rundt i hodet mitt, og jeg revurderte både hennes mors ordenssans, min husk og tidsoppfatning, og ikke minst fikk facebook grupper uten komplett medlemstilhørighet enda et skudd for baugen.
Jeg liker ikke grupper på facebook (selv om jeg har en egen gruppe). Det er noe ekskluderende ved dem. Ingen finner en gruppe om de ikke leter etter den.
Nå fikk jeg enda et argument mot.

Du ser... jeg hadde sett på gruppa over konfirmanter på facebook, flere ganger, og der var ingen med hennes navn. Ingen Katrionella, Katrionella Fryd... ingen med tilnærmet likt navn engang, og derfor naturligvis ingen bilde. MEN hennes far, pastoren, var administrator.
Da tenkte jo jeg helt naturlig, at det var da voldsomt så diskret de skal være da. Her kjører de virkelig lav profil. Her skal ikke menigheten føle de MÅ gi gave til pastordatteren.
Men de lurer ikke meg... Her er jenta som ikke gir av plikt, men til dem som fortjener det!

Uansett. Det var sent på kveld og jeg fikk på meg joggeskoene, mens jeg kasta lengselsfulle blikk mot TV'n der ukas eneste virkelig gode film nærma seg halvveis.
Det ble ikke mer film på meg.

Så gikk jeg i mørke natta, og tenkte på hvor "tuned up" og "fresh" kroppen blir når du går (eller sykler) når bilen er inneparkert og du må bruke apostlenes hester.

Hytta var ikke lenger på garasjetaket.
Jeg la lokket forsiktig ned, og gikk hjem.
Det var en stille kveld med fin temperatur, og det var som om hele verden sov en forventningsfull søvn og ventet med spenning på i morgen.

Mandag morgen fikk jeg en tekstmelding:
"Snille dere: Deres tanke er god, men dere har vært ekstremt tidlig ute i år. Hun er konfirmant om 2 år :-) Ikke rart dere "bommet", da ei  annen som ble konfirmert het det samme. Jeg legger konvolutten i hylla di".

Kontrakten tapt... hva nå?

Det har vært spennende nå, i mange måneder. Spennende med tanke på mannen sin jobb. Det er kanskje forferdelig av meg å si dette, enda verre å faktisk tenke slik, men det går egentlig ikke så veldig innpå meg, annet enn at jeg er lei meg fordi han føler fremtiden er mer usikker.
Han sier ikke så mye om det, ihvertfall ikke til meg, men jeg merker at han har hatt mye å tenke på.
I ukevis nå har vi lest ene artikkelen etter den andre, alle avisene har skrevet om det: OLJEKRISA.
Vi har lest om nedskjæringer, sluttpakker, permitteringer, arbeidsledighet, antallet søknader på ledige jobber er stort.

Det blir snakket om på skolen. Guttene kommer hjem og spør om pappa har blitt arbeidsledig. De har hørt at det er vanskelige tider. Det kan bli slik at man har lite penger, har de hørt.
Før kunne jeg si at pappa har en jobb, de trenger ikke bekymre seg. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal svare, eller... jeg vet hvordan situasjonen er fra dag til dag, men jeg vet ikke hvordan det er lurt å svare. Kanskje det beste er å bare være ærlig å si at han sannsynligvis ikke har jobb nå, men at det skal gå bra. Vi skal ha det greit likevel. For det skal vi; vi skal klare oss fint. Vi er heldige slik, i motsetning til mange andre.

Alle her kjenner noen, bor sammen med noen, eller jobber sammen med noen som for ikke lenge siden "jobbet i olja". De fleste blir på en eller annen måte berørt.
Ferier som ikke blir bestilt, dårlig samvittighet for at andre mistet jobben, mens en selv har blitt spart... så langt, lån blir refinansiert, man pusser på CV og leser seg opp på hvordan man bør skrive jobbsøknad.

De fleste jeg snakker med, og leser om i avisene, håper for all del å slippe NAV. Det er et system som gjør en arbeidssøker nesten apatisk, sier de. Reglene og rutinene for de som er registrert som mottaker av arbeidsledighetstrygd blir nesten en heldagsjobb for de som heller ville brukt dagen til å kontakte firma og kontakter.

Å leve i usikkerhet gjør noe med tankene og humøret.
Jeg kan godt forstå de som lurer på hvordan det kunne bli slik at ingen har bruk for en lenger. Hvordan utdanning og erfaring plutselig skulle bli overflødig og feil på arbeidsmarkedet. Spesielt siden man ikke har gjort noe feil. Man har gjort en god jobb og vært en god kollega og en lojal ansatt.

Det er noe underlig som skjer når man går fra å tro man har en sikker, godt betalt jobb, til å oppleve usikkerhet med tanke på økonomi, livsstil og fremtiden. "Oljå" har liksom vært ankeret; unnskyldningen og forklaringen på hvordan det kan ha seg at vi har det vi har, og er slik vi er.

Lange perioder borte fra familie og venner, høytider og andre feiringer man ikke får ta del i, vær og andre utfordringer. Lange perioder med avspasering og lite å ta seg til. Samliv som knirker fordi den stadige omstillingen fra alene voksen hjemme, til to som skal ha sitt å si rokker ved rutinene...

Til sammen forteller dette om mennesker som bryr seg om jobben sin, som virkelig liker det de driver med. Dyktige arbeidere som er villige til å gå den ekstra tunge mila for å gjøre en bra jobb, og som sammen med familie tar de utfordringene livsstilen byr på.

I disse dager er det mange familier som opplever kaos, usikkerhet og følelsen av å ha blitt sviktet. Ryktene går og spekulasjonene er mange. Plutselig leser man finansanalytikernes artikler med interesse om hvordan de tror det skal gå med oljeprisen, og den skal visst bli enda lavere, og de som fremdeles har jobb begynner å tenke på om der er andre alternativer, i tilfelle det går galt.

Butikker opplever nedgang i omsetningen, fagskoler og høyskoler har fått flere søknader om skoleplass enn tidligere år. Fagarbeidere søker seg til fagskoler, for å videreutdanne seg, ingeniører søker på sykepleiehøgskolen, lærerhøyskolen og andre studier på høyskoler og universitet.
Man omskolerer seg til det man antar er tryggere yrker.

Noen vil nok si at oljearbeiderne har flydd høyt og levd det søte liv lenge, og det er kanskje sant. Men det er også mange som har betalt en temmelig høy pris på det personlige planet.

Myten om oljearbeiderne som tjener så uendelig mye bedre enn andre har grodd fast som gjengs sannhet, selv om det ikke er tilfelle.
Det er ikke annerledes med dem som er oljearbeidere enn det er med andre. Den største forskjellen er at arbeidstiden har vært litt annerledes organisert.
En tid tilbake var det reportasjer i lokalavisen om hvordan permitteringene og oppsigelsene påvirket folk. Da var noen usikre på om de måtte selge hytta... nå er det mange hytter til salgs.

Vi har hatt det så usikkert lenge, nå begynner resten av landet å føle på konkurransen om oppdragene.

Nå er det ikke slik at der er mange færre på selve oljeplattformene, men de som jobber på land med leveranser av tjenester og produkter har blitt oppsagt i bølger på flere hundre.
Ingen har grunn til å føle seg trygge.

Midt i nedgangstider og lav oljepris har kontraktene vært ute på anbud, og mange av kontraktene har gått til andre firma enn de som har hatt oppdraget. Så må mange sies opp, og nye ansettes i et annet firma. Det påvirker også hvem som har jobb på plattformene. Der er kanskje like mange i jobb, men det er andre som får jobbene. Går man på skift nå treffer man andre i kantina, enn dem som man har truffet regelmessig i flere år.

Her om dagen fikk min mann vite at han mest sannsynlig har mistet jobben sin. En stilling han har hatt i snart 15 år. På Aibel sin nettside står det at Aibel har utført vedlikeholds- og modifikasjonsarbeid i Ekofisk-området for ConocoPhillips siden 2002. Nesten hele denne tiden har min mann vært i fast rotasjon der.

Nå er ikke det så uvanlig med kontrakter som går ut, og nye kontrakter som blir skrevet, i bransjen. Særlig ikke i disse dager. Det har vært nedskjæringer og uro lenge. Det blir fort slik når det er pengene som rår, og folk flest tror at hele økonomien hviler på oljebransjen. Det har blitt slik her.

Når man kjenner hver en meter med rør på et oljefelt. Når man jobber så lenge med noe at det nesten blir ens baby. Når følelsen av å måtte gå fra noe som er så kjent at det sitter i ryggmargen, da må man respektere at det blir en sorgreaksjon.
For de store multinasjonale selskapene handler det om penger, for de som er på jobb handler det om sikkerhet vs produksjon, for hver enkelt ansatt handler det om følelser.

Han, vi, skal nok klare oss helt fint. Akkurat nå føles det veldig hjelpesløst. Jeg kan ikke støtte min bedre halvdel på annen måte enn å forsikre ham om at det skal bli bra, vi skal klare oss.
Hele verden ligger for hans føtter! Blir det slik at han reiser på jobb til Aberdeen, Singapore eller Brasil, så får det heller bli slik, en stund.
Vi må bare tenke litt først, få sikkerhet, finne ut av hvordan det blir fremover, og bli vant til det som nå enn kommer.

Med rett til å håne...?

Bannskap og skjellsord er slett ikke noe nytt. Felles for alle disse uttrykkene er at man trenger ord, der anstendighet ikke strekker til.

Av og til trenger man ekstra kraft bak sin misnøye, eller euforiske glede.
Det er på ingen måte nytt å skjelle ut, forbanne eller nedverdige noen, eller noe, når følelsene blir for overveldende til å holde inne et umiddelbart utbrudd.
Man kjenner til forbannelser og kraftuttrykk fra før kristi tid, så behovet for en utblåsning har alltid vært der.
Noen forbannelser har vært grove (jeg er blandt dem som simpelthen elsker Shakespeare sin evne til å ramse opp treffende skjellsord og forbannelser), andre har vært mer humoristiske, men like fullt ment som utskjelling.

Diskusjonen  har dukket opp igjen, fordi Carpe Diem var så "uheldige" at en populær sang, med upassende tekst blir sunget bekymringsfritt av halve det norske folk, og resten har lest lyrikken.

Om man kritiserer Israels eksistens, Israels politikk, Israels militære, Israels ledere eller Israels hva-nå-enn-det-er-man-syns-er-kritikkverdig, så kan man ikke forsvare å bruke "jøde" som skjellsord. Der finnes en mengde andre nedsettende ord man kan bruke, noe teksten tydelig demonstrerer, og ingen av dem er OK, dersom man, som meg, fremdeles mener at ord har en mening.

Men så er det engang slik at i det daglige er det utrolig få som faktisk bryr seg. Man er politisk korrekt på sosiale media, eller provoserende ukorrekt, men egentlig bryr ingen seg, for da hadde man sagt ifra når man hører skjellsord som går langt over streken.
Det gjør ikke de fleste av oss.
Jeg er kanskje en sart blomst som reagerer, men jeg tror på ord. Jeg er henrykt ved ords betydning og alt de kan fortelle og formidle... men jeg er også ofte bunnløst skuffet.

Så er det engang slik at nære venner, som stoler på hverandre, eller mennesker i samme situasjon med tanke på hudfarge, religion, legning eller sosial status kan snakke uvørent til hverandre. Men idet man ikke tilhører "klubben" blir det helt feil og, ja, både diskriminerende og rasistisk.

Rett skal være rett; Det er ikke bare Carpe Diem som ikke har tunga beint i munnen.
Det er mange artister som har dummet seg ut i tekstene sine.
Der er mange artister som har vært direkte ufine i tekstene sine.
Der er mange artister som har hengt ut enkeltpersoner i tekstene sine.
Der er mange artister som har omtalt det de mener er grunnleggende feil, urettferdig, diskriminerende eller sårende i tekstene sine.
Kunsten er å gjøre det uten å falle for å videreføre det de kritiserer, ved å gå ned på samme nivå... ja, enda lavere.

Avisene og hverdagen vår er fulle av advarsler. Ord flyr gjennom lufta, historier blir fortalt... vi leser at de skriver og hører at de snakker, men vi lytter ikke.
Vi må snart forstå at likt menneskeverd for hver enkeltes hudfarge, størrelse, religion, kjønn, legning starter med ord, som planter tanker og fører til handling. Og det kan være positivt og veldig negativt.

Fordi man er reflektert nok til å ha meninger om hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn skal behandle hverandre, så blir det verre når man begår samme urett i retur.
Da opplever jeg det som kalkulert diskriminering med "kunst" som skalkeskjul.

Intensjonen er på ingen måte å ansvarliggjøre Israel som nasjon. det er heller ikke intensjonen å ansvarliggjøre alle israelere generelt. Det er på ingen måte slik at Ariel Sharon kan sies å representere alle skjellsordene nevnt.
Det er bevisst bruk. Og det er jødene som får all skyld. man ilegger jøder, generelt, en allmenn skyld og annonserer det er legitimt å gjøre nettopp det.

Man normaliserer en mengde skjellsord ved å gjøre dem kule, fengende og "lovlige". Man sier og synger dem i kor, og nei, det er ikke greit. Det har ikke vært greit på lenge.
På sin Facebook-side skriver man at

Vi mottar svært mange henvendelser fra folk som har tolket tekstene til Karpe Diem, eller ønsker hjelp med å tolke dem. Dessverre har vi ikke mulighet til å svare på alle, selv når de skiller seg betraktelig fra det som opprinnelig var tanken bak linjene.
Vi registrer at enkeltord fra teksten til "Attitudeproblem" har fått mye oppmerksomhet. I verset ordene er hentet fra ramser Magdi opp en rekke begreper som i samfunnet blir brukt som diskriminerende på bakgrunn av kjønn, legning og religion – dette gjør han utelukkende for å påpeke at begrepsbruken er problematisk når den tas ut av sammenheng. Det er nettopp dette problemet "Attitudeproblem" handler om – at enkeltord har lett for å overskygge helheten i slike tekster, og at mening lett kan gå tapt på denne måten.

Tittelen alene rettferdiggjør ikke innholdet i en tekst.
Jeg håper inderlig at sangen er dårlig håndverk; jeg håper det er en tekstforfatter som har hatt en dårlig dag, og som utviser dårlig dømmekraft, som har dummet seg ut. Kraftig!

Ytringsfrihet. Ja visst har vi ytringsfrihet, men det betyr ikke at man bare kan blåse ut av seg akkurat det man vil.
Ytringsfrihet er verdt å verne om fordi den krever gjensidig respekt. Der er begrensninger på hva man kan si, og det innebærer et stort ansvar.

Kunst skal provosere og skape debatt, det er noe ved skjønnheten ved kunst.
Og kunstens skjønnhet ligger i både prosessen og resultatet.
Av og til går det galt, og resultatet griner hånlig mot oss som lytter.

mandag...

I dag, mandag, var en av de dagene da jeg bare skulle ha holdt senga. Ikke fordi jeg er trøtt eller noe, men rett og slett av hensyn til andre.
Forferdelig humør, irritert på alt og alle, og det er så lett å finne feil og mangler på alt fra fruktkorga på kjøkkenet til sjefen på jobb.
Og nei, jeg kan ikke skylde på "den tiden", slik morsomme sjeler på jobben foreslo. (De gjør nok ikke det igjen, for de fikk et overdrevent høylydt og langt foredrag om kjønnsdiskriminering, og moderne feminisme. Helt fortjent!)

Det er bare slik at enkelte dager er det ingenting som stemmer. Du bare vet det før du vikler deg ut av dyna og kommer deg opp.

Humøret er labert, kroppen føles utslitt, håret ser ut som en neglisjert høystakk og jeg mistenker jeg har to forskjellige sokker på. De er begge hvite, men den ene rekker litt lenger opp på leggen. Det er mulig det har skjedd i vasken, men egentlig tror jeg at jeg har bomma da jeg sorterte og brettet dem sammen.
Endatil kaffen på Statoil smakte feil. Koppen jeg får der hver morgen på vei til jobb pleier å være som pur livseliksir. I dag var den bare sur.

Eneste oppturen denne morgenen var at bilen startet.
Det gjorde ikke guttungen sin bil, selv om vi startet den søndag... med kabler, og med naboen (som er bilmekaniker) som fornøyd tilskuer. Han syns forresten at min store frykt for strøm er vanvittig morsom! Jeg er glad for å kunne glede, men jeg må si det føltes noe ydmykende da han dro fram mobilen for å filme meg sette klemmene på batteriet og chassiset.

Uansett, jeg kom på jobb i et forferdelig, elendig humør, og mens jeg satt ved arbeidspulten min og ventet på internett slik at jeg kunne rette prøver, uten hell, kom det over meg at hele verden er imot meg.

Sola tittet fram og viste fram de vinterskitne vinduene og lyste opp en glitrende strime av støv som svevde i rommet.
Jeg dagdrømte om en tur i skogen.
Det ble liksom ingenting gjort, så jeg kom på at for å muntre meg selv opp, skulle jeg skrive en liste over alt jeg har å være takknemlig for. Hadde jeg vært i et godt humør hadde listen blitt lang og kreativ, nå ble det bare ett punkt: snart helg! Og det skriver jeg en mandag.

Når jeg tenker meg om er der mange grunner til at dagen ikke føles helt topp, og strengt tatt er det helt normalt å ha dårlige dager. Det trenger ikke være meg det er noe galt med, liksom. Livet er tross alt en berg- og dalbane av inntrykk og følelser, så da går det jo litt opp og ned, da.

Det er bare det at av og til går det veldig ned, de dårlige dagene blir flere og varer lenger. Jeg har etter hvert liksom ikke de helt store forventningene til at noe bra skal skje.
Derfor har jeg samlet noen gode tips på nettet om hva man kan gjøre, når man er i dårlig humør, for å bli i bedre humør.

• å være sosial > møte venner

Kjempetips! Dersom man har venner som er så tålmodige at de gidder å prøve muntre deg opp i tide og utide. Jeg har slike venner, men jeg får så dårlig samvittighet av å vite at de kaster bort en hel kveld på å tenke på meg og mitt hele tiden, at jeg knekker fullstendig sammen.
Så bruker jeg de siste to timene vi er sammen på å si unnskyld for at jeg er en sånn dårlig venn. Og da får jeg enda dårligere samvittighet, for jo lenger jeg hører på min egen stemme, jo mer ulidelig vet jeg at mine venners kveld blir.

Hjelpe meg, de kommer til å ha mye å snakke om i morgen... og det gjør ikke ting bedre... at jeg vet de kommer til å belaste hverandre, og andre, med sukk og stønn og begredelig beretning om min ynkelige person. 

• tenke gjennom hvorfor man er i dårlig humør / rette opp i situasjonen som gjør man er i dårlig humør

Hadde jeg visst hvorfor jeg er i dårlig humør, så hadde det ikke vært et problem. da kunne jeg ha avfeid det hele som ikke viktig. På mange måter er jeg heldig som har mine prioriteringer i orden. Jeg vet hva som er viktig i livet mitt, og strengt tatt er det sannelig ikke ofte de viktige menneskene i livet mitt gjør meg sur.

Ting og situasjoner, endatil lengsel etter en drøm eller minner jeg aldri fikk oppleve; det kan gjøre meg mismodig og ja, rett og slett sur.

• trene/gå tur

Naturligvis vet jeg at man må spise riktig og holde seg i form for å være et sunt menneske. Det er endatil viktig for humøret å komme seg ut og trene; men, det var det der med tiden, da.

Når det er sagt, så skal jeg være ærlig. Sist lørdag var det strålende vær. Solen skinte og temperaturen ute var ikke behagelig, men helt fin. Det var vindstille og hele stemningen var som et streif av vår. Vidunderlig!

Jeg gikk ikke tur.

Jeg kunne og burde ha syklet en tur med minstemann, jeg burde ha gått en lang tur med hunden, jeg gikk glipp av muligheten til å poste nydelige toppturbilder, slik mine facebook venner gjorde.

Men jeg gjorde det ikke.

I stedet angrep jeg den skremmende store haugen med skitne klær, håndklær og sengetøy med målbevisst innbitthet; klærne ble sortert, vasket, tromlet, hengt opp på snor, brettet sammen og lagt på plass, etter hvert, utover dagen og kvelden. Jeg lagde en god søndagsmiddag og ryddet på kjøkkenet. Jeg satte meg godt tilrette i den nye, gule IKEA stolen og leste en bok, og så var det plutselig kveld og mørkt og den strålende dagen var over.

Der var tid til å trene, jeg hadde anledning også, men det ble bare til at andre ting og gjøremål fikk prioritet. Gjøremål som ellers i uka ikke blir gjort like systematisk og grundig, og som ligger som en mørk sky av dårlig samvittighet over hverdagene. Lese skjønnlitteratur tar jeg meg nesten aldri tid til, selv om det er ren mental hygiene. Det var nødvendig å slacke hjemme innen husets fire vegger, syns jeg.

• holde seg beskjeftiget for å unngå å tenke på det

Jeg skjønner liksom ikke hvordan det skal hjelpe meg i dag. Er på jobb, og selv om jeg er avhengig av å være tilstede i nået sammen med elevene, så er arbeidsdagen min så full av øyeblikk som går slag i slag, at mye av tiden er modus i autopilot.
Det er stadig nye klasser, rom og klokkeslett.

Noen dager bare fyker avgårde, med god hjelp av hyggelige og morsomme tenåringer. Andre dager, som i dag, er de bare negative. Alt er "drit" og analyse av novelle er et sant... herk. Og jeg klarer ikke å tenke på at dette skulle jeg gjerne ha sluppet å forholde meg til. Det tar så mye energi å ikke bli sint og sur på feil person.

Det er ikke deres feil at jeg ikke er i godt humør, men de hjelper ikke akkurat på humøret, heller. kanskje var det jeg som med min time ødela deres dag, det kan jeg jo aldri vite, men nei, det hjelper ikke å være geskjeftiget i dag. Det bare legger grunner til mitt dårlige humør.

• lytte til musikk

Senere. På veien hjem skal jeg lytte til P4 og "Popkongen" og le av deltageren som ikke klarer de tre artistene. Jeg skal handle og reise hjem og lage enda en 20-minutters middag, mens jeg spiller musikk for full guffe. Da tenker jeg at jeg skal bli glad igjen, kanskje. 

Musikk pleier å hjelpe mot alt som ikke er i orden. Den aller beste terapien i hele verden er å legge meg på gulvet, mens musikken dundrer, og kjenne rytme, toner, ord og stemning skylle over meg.

• gråte skikkelig ut

Det er sjelden jeg gråter. Oftest er det når jeg ser eller hører noe som rører meg. Det har nesten aldri hendt at jeg har grått fordi jeg har vondt eller syns synd på meg selv. Det betyr vel egentlig, i grunn og bunn, at jeg har et godt liv. For det har jeg.

Uff, nå tenker jeg på hvor godt jeg har det, og på hvor vanskelig mange andre har det, og det får meg til å kjenne på urimeligheten ved å ikke være fornøyd. Du vet, glad og fornøyd fordi livet faktisk har gitt meg gavene god mann, fine barn, et godt hjem, kjærlighet, latter, ordnet økonomi... alt bare ligger til rette for følelsen av å ha oppnådd noe.

Takknemlighet gir lykkefølelse og bedre håndtering av stress, sies det. 

• trøstespise

Jeg tilhører klubben som mener at sjokolade hjelper mot alt! Absolutt alt! Men etter å ha spist mengder av sjokolade får jeg så dårlig samvittighet at jeg legger urealistiske planer om hvordan jeg skal jogge nyinspirert bortover fortauet sammen med en lykkelig hund...

Og så husker jeg på at jeg ikke trener... og så tenker jeg på at badevekta aldri egentlig har vært min venn, og så blir jeg både utrenet og venneløs med dårlig samvittighet... inni hodet mitt, vel å merke, men det er jo tross alt der jeg føler humøret best.

... og så gikk dagene, og hver gang jeg åpnet bloggen min for å fullføre innlegget, ble jeg helt motløs og uinspirert, for hvem orker å bare fokusere på det negative hele tiden?
Jeg var så lite inspirert at jeg begynte å kjenne på følelsen tankene mine hadde sådd om at jeg er bare helt på felgen nå.

Å bare se problemer istedet for utfordringer er jo ikke meg! Detb er nemlig ikke slik jeg egentlig er. Egentlig, så er jeg den som har innsett og lever etter regelen: Hvor enn du er i livet, så er det riktig sted å begynne på fortsettelsen. Det kan være noe bedre, annerledes, nytt eller noe du la tilside, og skulle hente frem igjen, en gang for lenge siden.

Av og til krever det bare litt mer planlegging, eller vilje til å gjennomføre selv om du egentlig ikke har energi. Det er jo faktisk da du virkelig trenger tilfredsheten du kjenner på etterpå, når du tok deg 40 minutter til å gå en runde.

Javel, så skinner solen nydelig ute i dag, og ting ble litt lysere (bortsett fra vinduene mine, som jeg helt ærlig og oppriktig skikkelig skjems over!).
Det er søndag, og tanken på at det mandag i morgen er helt OK.

Og nå nynner jeg, også.

19 absurde ting nordmenn har hjemme

Da jeg først leste dette i Vi i Villa tenkte jeg: søren, her er det noen som kjenner meg ut og inn...
men det finnes kanskje flere som meg der ut?

Ikke kast det, du får sikkert bruk for det en vakker dag.
19 absurde ting nordmenn har hjemme 

Tekst og foto: Heidi Sinding-Larsen

Gamle nøkler du ikke aner hva låser opp, frosne rester fra i forfjor og en skuff full av ladere. Kjekt å ha, alt sammen – og takk og lov at vi sparte på IKEA-katalogen fra 2007!

1 Suspekte rester i fryseren

Er det lasagne? Potetgrateng? Hvem vet, og hvem bryr seg? Ingen har i hvert fall brydd seg nok til å spise opp dette de fem siste årene.
2 Opptil flere peistennere uten gass

«Ja, men det må da være én av dem som virker? Ikke?»

3 Plastbokser uten tilhørende lokk

Det ene lokket passer selvfølgelig ikke til noen av boksene. Bortsett fra til den boksen som ligger i fryseren, da.

4 En "koselig" kurv til "småting". Les "rot".

Ting som trenger et lurt og sikkert gjemmested, havner i denne kurven. Deretter ser du dem aldri igjen.

5 Ikea-kataloger fra flere år tilbake

Bare sånn i tilfelle du skulle få behov for å mimre om møbler du vurderte å kjøpe for sju år siden.

6 En boks med utenlandske mynter

De fleste av dem fra land som har gått over til euro for lengst. Gangbar valuta glemmer du garantert å ta meg deg på neste ferie uansett.

7 Podens samlede kunstproduksjon

Du: «Vi trenger jo ikke å spare på alle?»
Poden: «SYNS DU DEM ER STYGGE!?»

8 En boks med brente cd-er. Eller er de tomme?

Du vil aldri få vite svaret, siden du gikk over til en datamaskin uten cd-spiller for rundt fem år siden. 

9 Bortgjemt treningsutstyr, svært pent brukt

Hvem trenger vel Elixia-medlemsskap når man kan trene hjemme?

10 En boks med nøkler til ... hva da, egentlig?

Sykkelen som ble stjålet for tre år siden, boden i gamleleiligheten og ekstranøkler til gudene vet hva.

11 Altfor mange par 3D-briller

Fordi du aldri husker å ta med deg et par når du skal på kino.

12 En skuff med ladere, men du finner aldri den du trenger.

Når du har lett lenge nok etter en helt nødvendig lader dukker den til slutt opp i denne skuffen likevel. Men først etter at du har kjøpt en ny, så klart.

13 Et Nokia-klenodie, også kalt reservetelefon

Selvfølgelig uten lader.

14 En vinballong, sist brukt i 1992

I påvente av polstreik, nedgangstider eller av pur optimisme om at man én gang i livet skal klare å trylle fram en god, hjemmelaget vin.

15 En eske som egentlig skulle til loppemarkedet. For tre år siden.

Men i år - DA skal det skje!

16 Trekk til en barnedyne ingen har brukt på 15 år

Ja, sånn i tilfelle noen skulle komme på besøk. Bare synd at vi ikke har noen dyne som passer til.

17 En anseelig mengde perlede objekter, bruksområde uvisst

Snakk om å kaste perler for svin. Hadde man enda kunnet kaste dem. I smug?

18 En hundeseng som brukes omtrent hvert skuddår

Fordi hunden alltid foretrekker å sove på gulvet, i sofaen eller i senga di.

19 En dvd-samling ingen lenger ser på

Fordi Netflix.

Fritt fram for fest hele uka.

Det ville være helt surrealistisk å omtale meg som helsefanatiker, treningsfreak, sunnhetsdisippel eller slank og etter medias skjønnhetsidealer. Både oppførsel og utseende kan best beskrives som komfortabel chic punk; Laid back, og så rolig at mine venninner regelmessig sjekker pulsen min.

Jeg blir ikke opprørt eller misfornøyd med andres valg og verdier, så lenge de ikke skader eller sårer noen.

(Bortsett fra at jeg syns det er skikkelig uansvarlig av elevene mine å velge brus som tørstedrikk hver dag. Men da tenker jeg helst på tennene.)

En annen ting jeg heller ikke pleier å gjøre, er å sjekke ut handlevogna til andre kunder i butikken. Ikke mer enn at dersom jeg står med hodet halvveis ned i frysedisken, og det kommer en annen kunde inn i vidvinkelen min, og plukker med seg... la oss si en pose løkringer, så skal du ikke se bort ifra at fristelsen til å plukke med meg en pose selv blir for mye å stå imot.

Jeg pleier med andre ord å la være å kommentere andres valg av matvarer, uansett kundens størrelse, alder eller humør. OK, det hender at jeg tenker mitt, men jeg er ingen robot; Det er ikke alltid jeg kan styre tankene mine, men jeg kan kontrollere hva jeg sier. Sånn er det ikke med alle.

Var på butikken en fredagskveld for å handle, og kjøpte med meg en 4-pakning Freias påskeegg. Fikk en skikkelig ekkel kommentar fra ungdommen bak meg i køen, mest sannsynlig fordi Sofie Elise har gått så sterkt ut og kritisert dette sesongsnopet på grunn av palmeoljen Freia tilsetter eggene.

Vel, kudos til miljøvennlig ungdom, men likevel. 7 av 12 kosmetikk produkter inneholder palmeolje... det hun hadde i fjeset inneholdt antagelig mer enn det som var i 4-pakningen min. Og jeg mener faktisk jeg har mitt på det tørre, når jeg vet at Freia garanterer for sertifisert palmeolje... som koster mer. Fordi den er bærekraftig. (Eggene er kjempedyre!) Jeg har ikke hørt at palmeoljen i sminke er sertifisert... så jeg tok meg ikke så veldig nær av kommentaren. Jeg kjente bare et stikk av irritasjon. Mest fordi noen brydde seg med hva jeg handlet, tror jeg.

Nå er ikke jeg på slankekur, eller noe sånt, men jeg detter innom nettstedet til slankegiganten Grethe Roede innimellom, og siden jeg var på butikken i dag, så var jeg nysgjerrig på om de kommenterte galskapen. Og det gjorde de. Og ja, dette er galskap! Nå kan du si hva du vil om "Roedemagasinet", men jeg mener bestemt at de er rå på å kalkulere kalorier riktig. Det er ikke uten grunn de tjener en formue hvert år, på å få folk til å handle mindre, spise mindre og bevege seg mer.

I artikkelen "HJELP-priskrig på smågodt.." så har de regnet litt på snopet.

La oss helt hypotetisk tenke oss at du fyller en av de største posene med smågodt, til den er helt full. Da inneholder den omtrent 3 kilo godteri. Det tilsvarer omtrent 13.500 kcal. Hvis vi sier at en middag inneholder 500 kcal, vil det si at godteriposen inneholder omtrent 30 middager. Dette er mye!

Så mens VG skriver at Usunn mat er blitt en større utfordring for folkehelsen enn røyk og ellers kjører på med advarsler om hva alt sukkeret gjør med kroppen din, så bare registrerer jeg at folk spiser mer sukker, "det nye fettet", og vil ha enda mer søtt og kunstige fargestoffer og gelatin, og media bruker en masse spalteplass på å gi folket dårlig samvittighet. Skremslene biter liksom ikke på meg, for det er sånn jeg reagerer på alt som blir ubehagelig nært og treffende.

Men, i dag, da jeg handlet på vei hjem fra jobb, fikk jeg se galskapen med mine egne øyne. 

Det var egentlig stille og rolig i butikken, helt til jeg kom til smågodtet. Der sto kunder i alle aldre og knuffet for å komme til boksene med smågodt. En handlevogn sto ved siden av, full av tomme bokser, så det var tydelig flere hadde handlet billig snop.

De fleste i kassakøen hadde fulle godteposer i hendene, og en mann kommenterte at nå får tannlegene gode tider framover.

Smågodtet ble ikke puttet i handleposene; på vei ut av butikken rotet de fleste rundt i papirposene og fant sine favoritter mens de gikk til bilen.

Ingen skal få meg til å tro at de gjemte godteriet til lørdag, eller påske. Jeg kan vedde ganske mye på at billig snop kommer i tillegg til det man vanligvis kjøper. (Og kommentarene til skremselsartiklene bekrefter det jeg tror, syns jeg.)

Jeg ble rett og slett satt ut av opplevelse i butikken, og litt trist fordi jeg oppdaget at mine to kilo appelsiner til kr 19,- føltes litt fargeløse og lite spennende.

Et uventet, men sikkert gledelig, problem har dukket opp for butikkene, og nå ble det slik at Butikkjede innfører smågodtgrense. 

Vanligvis koster smågodtet jeg kjøper kr 5.90,- pr hekto. Ett kilo koster meg da ca kr 60,- Ikke den helt store prisforskjellen, egentlig, så for meg betyr det lite om det koster kr 60,- eller kr 30,- Det som betyr noe er at jeg ikke kjøper, bare fordi det er billigere. Dersom jeg kjøper, og spiser, noe jeg ellers ikke ville ha kjøpt, på et tidspunkt jeg ikke ville ha kjøpt det, så koster det jo mer enn å la være å kjøpe. Eller?

Det jeg tenkte på, egentlig, var: dersom man kjøper godterier hele uka, og spiser godterier midt i uka, hva gjør folk da, nå til dags, for å sette en ekstra spiss på helga? Hvordan skaper man litt ekstra stas i helga, når det er fritt fram for fest hver dag? Og hva skal vi putte i påskeegget, eller gi til barna på Halloween? 

Hvor Hadde Vi Det Fra? av Kolbein Falkeid

selsomme souvenirer i bok(-s)

Jeg skulle bare et kjapt ærend til en venn og levere et ark. Nå kunne jeg ha sendt det på epost, men det var nettopp saken: jeg må ha skrevet noe feil, for jeg fikk bare eposten i retur, så da ble det levering på døra. Hans kone, min venninne, var på besøk hos en venninne i gata, og siden jeg kjenner denne venninnen stakk jeg innom dem før jeg reiste hjem. Og slik endte jeg opp med å få en vidunderlig kveld.

Jeg liker sånne uventede, fantastiske opplevelser.

Jeg ble invitert inn, og mens jeg satt der og drakk pulverkaffe og hørte på planer om vinterferie, møbler på Finn.no og sydenturer, kom vi innpå temaet bøker.

Om vi ville se om hun hadde noen bøker vi hadde lyst på, før hun kvitter seg med dem?

Jeg elsker bøker, og ble villig med rundt i huset og så i bokhyllene.

Der var litt av alt mulig: permer med oppskrifter (du vet, sånne som vi abonnerte på før i tiden, og så fikk vi noen spinndyre ark til permen hver måned), hundebøker, årsbøker fra... var det skirenn på 1950-tallet skal tro?, Ebba Haslunds "Bare et lite sammenbrudd" (NÅ angrer jeg som bare det, på at jeg ikke lånte boka. Jeg har ikke lest den, men jeg måtte naturligvis flippe kjapt gjennom sidene, og plukket opp at hovedpersonen heter Lillemor. Jeg vet bare om et par kvinner over 90 som heter Lillemor... min venninne påstår at hun vet om ihvertfall en som er under 70, tror hun, men i alle fall så forkastet jeg verdien av leseropplevelsen bare fordi jeg der og da var fordomsfull og tenkte at javel, ja da vet jeg hva den boken handler om. Vel hjemme googlet jeg boken, og den er gammel, men visstnok kanonbra!), og en hel del andre fantastiske literære skatter.

MEN jeg falt pladask for et par unnselig tynne bøker, som liksom sto og gjemte seg så godt de kunne.

DE lånte jeg med meg hjem.

Den ene boka heter "Gamle folkelige værvarsler, 1700 værtegn fra hele landet" av Ørnulf Hodne. 

Selv om jeg vet at de gamle visste (vet) hva de snakket om, og at det som står i boken helt sikkert er sant, så er det herlig å lese "Var kvernknurren tørr, ble det kvernknurr og smalhans en hel måned". Mhmmm, jeg skal komme tilbake til den boken en gang senere, for der var det mye snacks!

Den andre boka er enda mer fantastisk. "Kjerringråd og homøopatiske husråd for folk og dyr" av Aksel Gjerstad. 

Inni hodet mitt ble jeg helt perpleks av tanken på hva en hopøopat ville gi for slags råd til huset mitt (joda, der var en hel film som snurret inni hodet mitt over den seansen), men jeg fikk oppklart en hel del, bare ved å lese om gallestein. Innledningen er som følger:

GALLESTEIN
Man skal ikke skjære bort galleblæra (les: skyte på pianisten) når det er levra (les: komponisten) som står for produktet. En komponist kan lage mer musikk selv om pianisten er død, levra kan lage mer gallestein fordi om galleblæra er borte...

Gallesteinskurene (der var to!) ble så beskrevet og forklart med dag og klokkeslett, og avsluttes med: 

"Steinene som er lettere enn vann, kan nå komme ut. Hvis du rører ut avføringen i vann, vil altså steinene flyte opp.
De har en grå-gul-grønnaktig farge og kan oppbevares som selsomme souvenirer."

Jeg har en blank plastboks med 14-16 gallesteiner i. Skjønner nå at det var helt unødvendig å ta operasjonen, som jeg i ettertid fikk vite var ganske omfattende, bare for å få selsomme souvenirer.

Den boka skal jeg lese i alfabetisk rekkefølge, fra perm til perm!