Hjemmet mitt en høytidsdag.

Når jeg kommer hjem til noen, hvem som helst, egentlig, har jeg en oppfatning av at de har det ryddig hele tiden. der er liksom aldri en masse leker, esker med frokostblanding, tomme melkekartonger, nesten oppspiste skiver med ost, krøllete duker på bordet eller en masse oppvask i kjøkkenvasken, og på benken.

Det er som om de fleste hjem har et sted for alle ting, og alle ting er på sin plass. Men så kommer jeg over slike bilder som dette her, og skjønner at jeg kan slå meg til ro med at jeg har det visst temmelig normalt hjemme hos meg, likevel.

Det er nesten som om dette ble skrevet spesielt til meg, til trøst nå i julen, når husarbeidet har tatt pause og barna (både mine og andres) og jeg setter oss ned og spiller brettspill eller ser en film sammen.

Når man skal "tape seg"

Nå i disse juletider, når vi går nærmest bananas i butikkene og kjøper litt av alt det nydelige vi ser, eller alt av det vakreste, så føler jeg det er på sin plass med en liten advarsel. Jeg har nemlig førstehånds erfaring med at det er utrolig lett å bli lurt av selgere.

Jeg tenkte det var på tide å begynne a trene litt. Julen er jo rett rundt hjørnet, og jeg ønsker så inderlig å passe inn i den nydelige kjolen jeg nettopp kjøpte. Jeg var litt misfornøyd med størrelsen som satt som et skudd, så den er bitte lite grann for stram, men jeg har sett på "Biggest loser " på TV , så jeg har lært at det normale vekttapet for overvektige som trener litt, varierer fra 4 til 6 kilo, så det er ikke noe problem. Jeg trenger bare trene litt.

Jeg tok strake veien fra klesbutikken til sportsbutikken for å kjøpe det jeg trengte til kaloriforbrenningen. Det er også noe jeg har lært: for å gå ned i størrelse må du ha kaloriforbrenning, og det er liksom den treningen skal skyte litt fart på.

En svært hyggelig, ung mann fant meg der jeg gikk mellom stativene og følte meg litt bortkommet. Det er en utrolig mengde treningsklær som finnes, alt til sitt bruk, og med sine forskjellige egenskaper. Og når du endelig har funnet type, må du bestemme farge og mønster. Det tar TID å kjøpe treningsklær.

Vel hjemme igjen kledde jeg meg opp i mitt helt splitter nye, supre treningstøy, krøllet meg opp i sofaen og ventet på svette, pesing og lett rødme i ansiktet. Jeg vet det er sikre tegn på at du forbrenner kalorier. Trenerne skriker det ut, hele tiden, med morsk mine : «Du puster ikke engang tungt! Du svetter ikke! Kom igjen!» Det er langt fra det billigste antrekket i butikken jeg kjøpte, og selgeren i butikken lovet meg det var av svært god kvalitet, top notch, faktisk. Så jeg forventet jo at effekten skulle komme rimelig umiddelbart.

Du kan forestille deg min forbauselse da verken min pust eller min puls økt. Ikke litte grann, engang. Og han var veldig tydelig på det; der var ikke rom for misforståelser, da han fortalte meg at utstyret er av aller viktigste nødvendighet når det gjelder å trene. Ved hjelp av det jeg kjøpte, ville jeg oppleve at treningen gikk av seg selv, som et underverk. «No sweat!», som han sa.

Jeg innrømmer jeg ble litt forskrekket da, fordi jeg vet at den delen med å svette er svært viktig , men så jeg tenkte på deltagerne i " Biggest loser ", de har aldri på seg fancy farger eller stoff laget av noe jeg ikke kan uttale engang (langt mindre stave): de har på seg alminnelige shorts eller tights og bomulls t-skjorter, så selvfølgelig har antrekket mitt noen funksjoner som eliminerer ubehaget med fuktighet og våte flekker (og det er enda en fordel her, for strengt tatt ville nok sofaen min bli rimelig stygg og flekkete når den fulle effekten av mitt høyteknologiske trenings utstyr setter inn).

Og likevel, selv om mitt kostbare innkjøp har alle disse fantastiske kvalitetene, og gir meg muligheten til å følge mine favoritt TV-programmer mens jeg drikker te i komfortabel tilfredshet, så kan jeg ikke hjelpe for at jeg føler meg litt… lurt(?).
Jeg tenker seriøst på å returnere hele antrekket; BH, sokker, longs, top, pannebånd, fingerhansker, sko og jakke: Hele sulamitten.

Jeg har ikke funnet ut hvor mye jeg har slanket meg, ennå , siden jeg har denne iboende motviljen mot å gå på vekta, men jeg tviler på det vil være et tosifret tall. Kjolen min er fortsatt litt stram, ser du ... det er en sjanse for at den har krympet litt også, mens den hang i garderoben min (varme og slikt kan gjøre det noen ganger med klær), glidelåsen virker ikke helt 100%, heller. Magen min er ikke så flat og definert som jeg forventet den skulle være etter 5 dager med intens innsats, og lårene mine ser ikke så lekre ut i skinny jeans, heller.

Det virker egentlig litt på meg som om det lovede mirakelet er fraværende, føler liksom ikke at endringen skjer. Og jeg har virkelig satt av tid og trent i sofaen i MANGE timer! Og tro du meg: fargene er virkelig ukledelige og ikke flatterende i det hele tatt, for ikke å snakke om stoffet som er så klengete at det avslører HVER ekstra kurve på min ikke helt strømlinjeformede kropp.

Du vet sånne kunder som skal på IKEA og kjøpe sofa, og så kommer de hjem med nye møbler til hele huset? Vel, jeg føler meg litt sånn: jeg føler meg rett og slett grundig bondefanget! 

Jul uten pappa

Dette året skal vi feire jul uten pappa hjemme. Det er jo sånt som skjer når man går i rotasjon. Det er ikke slik at man bare kan be seg fri fordi man har lyst til å være hjemme. Rotasjonen går sin gang, samme hvilken dag det er, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, 365 dager i året. Rotasjon tar ikke hensyn til høytider, begivenheter og opplevelser som en familie markerer i løpet av året.

Jobber du offshore er alle dager like… eller nesten like. Noen ekstra høydepunkt har de nok på julaften; i tillegg til restaurantmat i høy klasse, ferdig servert og med alle tenkelige julemiddagtradisjoner representert: pinnekjøtt, ribbe, torsk, and og ellers retter som er vanlige i det ganske land. Ingen oppvask, ingen hyperaktive barn som går på overdose av sukker og forventning. Ingen panisk leting etter de sorte sokkene som du vet lå klar, men som poden fant ut han skulle ha på, og som ligger bak en sofa fordi han liker å ta dem av seg. Men likevel, selv om han er langt borte, så liker vi å tro at han tenker på oss, og vet, sånn cirka, hvordan vi har det.

Så sant de ikke arbeider direkte i produksjonen får de som er offshore ta litt tidligere fri og får underholdning av en eller annen artist. Konsert og full fokus på «kos- og hyggeligfaktoren».

Det er så langt borte fra min julefeiring at det er nesten morsomt. Selv om julen ikke kommer til å bli som andre år, fordi en av oss ikke får være hjemme, så skal vi i hvert fall ha julefeiring slik barna husker og forventer den skal være.

Her hjemme er det mandel i grøten til lunsj, med tilhørende premie som slett ikke skal være marsipan, for det liker ungene ikke, og det må være ungene som finner mandelen. Julen er full av slike små tikkende katastrofer som må unngås med smidig planlegging. Og alt blir samvittighetsfullt dokumentert innimellom med korte videoopptak og mer eller mindre vellykkede bilder.

Mens pinnekjøttet damper, kålrabi og poteter skrelles, bordet dekkes og de siste julegavene pakkes inn i litt hysterisk stress fordi jeg ikke finner tapen, surrer ungene rundt og lurer på om ikke klokka kan gå litt fortere? Og jeg sender en takknemlig tanke til tiden, som er konstant… eller er den det? På meg virker det som om klokka går ekstra fort når du har det travelt, og så uendelig sakte når du roer ned og venter. Dessuten… det er jo strengt tatt ikke noe vi MÅ rekke. Vi kan roe ned og tenke at tiden kommer, den går ikke.

Jeg blir like overrasket hver jul, når barna er ferdig kledd og nydelige, jeg har funnet noe å ha på meg som ikke er fullt av flekker (skjønner ikke hvorfor jeg ikke bruker forkle????) og håret er rent om ikke velfrisert, og vi er klare til å gå akkurat i tide til å rekke julegudstjenesten. Da begynner min julefred å senke seg. Etterpå er det god jul og de siste julekortene utveksles og med smil og vink reiser vi hjem til julefeiring.

I mange dager, allerede, har vi snakket om at vi ikke ser på TV etter at julemiddagen er klar. (Hvordan de underholdt barna før TV aner jeg ikke, men jeg er mektig imponert over at det gikk an den gangen også.) Så vi går hjem, Disney Channel byttes ut med NRK som viser Sølvguttene synger julen inn, og hver jul blir jeg like rørt av barnestemmene som synger med på høytidelige, gamle julesalmer om armene som er så små.

 

Så har noen reddet tradisjonene og lært barna mine gode, gamle julesanger. Jeg mistenker det er lærerne på skolen som har sett sitt ansvar der jeg ikke strekker til. Joda, jeg har spilt julesanger på full guffe her hjemme mens kakene ble bakt og huset pyntet, men det går helst i Peter Göback, Josh Groban, Dolly Parton og Kenny Rogers, P4s Julefavoritter og andre litt nyere takter.

Eller det kan tenkes at det ikke blir slik i det hele tatt. Det kan tenkes at julen blir helt annerledes enn slik jeg forventer den skal bli. Det er nesten litt «Hollywood» over å ha forventninger om en herlig slutt, etter at man har taklet problemene som måtte oppstå. Det er enklere, bedre, ja rett ut sagt hyggeligere å være to eller flere voksne i julen. Og likevel: selv om vi nok kommer til å tenke på, og savne, pappa innimellom ekstasen over julegodter, kaker, julemiddag, julegudstjeneste, julesanger og julepresanger, så skal vi ha det fint likevel, uten pappa.

Skulle nesten ønske jeg var husmor.

Før, da jeg var en liten jente, var det ikke slik at folk bare viste seg fram i det de sto og gikk i innendørs… bak lukkede dører. Den gangen var det ikke slik at det var vanlig at kvinnene jobbet utenfor hjemmet; de var hjemmearbeidende. Flott ord det der. I dag må man nesten krangle seg til aksept for at man faktisk jobber, ikke bare på lønnet arbeidsplass, men også når man før og etter arbeidstid gjør det som må gjøres for at hjemmet skal være boendes i. Å gjøre husarbeid er liksom ikke et arbeid, det er noe som bare skjer.

Men før, da var man husmor, og for de aller fleste var det prestisje i å ha et rent hjem, skikkelig middag på bordet når familien kom hjem fra arbeid og skole, og man snakket om å stryke klesvasken; alt fra skjorter til lommetørklær og koppehandduker.

Skulle de utomhus, var de velkledde og håret var i orden. Det var ingen som skulle si at de ikke hadde alt på stell. Jeg hadde skoleklær og lekeklær. Skoleklærne var nok mer gjennomtenkt og nøysomt sydd enn lekeklærne.

Jeg husker mamma sykle til sentrum på en rød damesykkel med bagasjebrett og kurv på styret, i trangt skjørt og «skreddersydd» jakke, kledd for en tur til butikken. Skjørtet var utrolig fasjonabelt og smart; hjemmesydd etter inspirasjon fra et ukeblad med bilde av Coco Chanel.  Skjørtet var så smalt at knærne dunket forsiktig borti hverandre ved hvert tråkk på pedalene.

Hælene på skoene sneiet nesten asfalten med en knapp tommes klaring, og håret hennes var alltid upåklagelig , til tross for vinden. Det var ikke snakk om noen sensuell manke som vaiet fritt i vinden i de dager. På ingen måte, det var bare frivole kvinner som tillot seg selv å ha det.

Den gang kledde folk seg opp og så presentable ut når de gikk på butikken. Selv om det bare var en snartur for å kjøpe en pakke tyggegummi. Husmødrene i nabolaget mitt pleide å gå hjemme med skaut over krølleklemmene. Om de måtte skynde seg å gjøre et ærend, var det bare å ta krølleklemmene ut, kjøre en børste gjennom håret og så spraye det med hårspray hard som emalje (luktet som det også, i dag ville man nok måtte ha på seg maske for å beskytte luftveiene). Stålfrisyren var på plass, uten ett hår i uorden. Mange som ikke hadde langt nok hår kjøpte seg fix ferdig «dult» som med ekspertise ble festet med fliseklemmer.

Hastige besøk på badet for å fjerne krølleklemmene, for så å knytte av seg forkleet på vei mot døren var et vanlig rituale før de forlot huset eller åpnet døren når noen uventet ringte på.
Unntaket var de daglige turene til postkassen, når de hengte ut klesvasken (jeg har ikke engang en tørkesnor, jeg har et lite tørkestativ til finvask, og resten går i trommelen) og andre ting de måtte gjøre rett utenfor huset, hvor de ikke risikerte å møte noen andre enn nabolagets husmødre iført akkurat samme mundur.

De brukte forkle; beskyttet klærne fra å bli flekkete eller våte av matlaging, rengjøring og møbelpolish.

Jeg husker sitronlukten av møbelpolish og lukt av furu fra grønnsåpe, som ble brukt til å vaske omtrent alt. De hadde ikke «spray og mopp», ingen våtservietter, ingen luftrenser på flaske. Triks som å sette ut en liten skål med vaskemiddel for å få huset til å lukte rent var ukjent: I de dager var det unødvendig, fordi huset var rent og luktet rent. I hvert fall helt til noen tente røyken.

Husmødrene hadde ikke en inntekt selv, men hadde i stor grad ansvaret for å få endene til å møtes. Bakte brød og reparerte tøy; de var nøysomme. Nøysomhet er nok ikke et ord vi bruker for ofte.

…og noen var alltid hjemme når barna kom hjem fra skolen. Nabokona gjorde en flott innsats for familien, nærmiljøet, og samfunnet. (Gro Harlem Brundtland gjorde et tappert forsøk på å få nabokona tilbake da hun kom med utsagnet: «vi må få nabokona tilbake», men det ble liksom med det.) De tok vare på ikke bare sin egen familie, men holdt et øye med alle de kunne se utenfor, når de så ut vinduene eller fra hagen. De trøstet dem som falt og slo seg, kjeftet på dem som gjorde noe galt eller farlig, og gjorde nabolaget trygt for alle. De var nysgjerrige på nykommere og visste hvem som hadde vært i hvilke hus.

I dag får jeg er inntrykk av at hjemmeværende husmødre ofte er veldig opptatt utenfor hjemmet: treffes på kafeer, trener og ellers det de føler for å gjøre når de har tid. De har behov for å se andre voksne, og siden så å si alle jobber, må de ut av huset for å se andre enn seg selv i speilet. Det er ikke selvsagt at noen stikker innom, i hvert fall ikke på dagtid.

Jeg mener: i dag tar vi det for gitt at kvinner, og menn, i Norge har en jobb, av et eller annet slag, utenfor hjemmet. En gjennomsnittsfamilie trenger to inntekter for å ha samme levestandard som man hadde for 30+ år siden. I tillegg så er det vel ofte slik at om noen er hjemmeværende, så tror vi umiddelbart at det er noe galt et sted, at man «NAVer» eller ikke gidder å jobbe. Vi har en formening om at pengene på et eller annet vis kommer inn. Og det gjør de jo. Kanskje ikke fra inntekter som kommer fra et tradisjonelt arbeid, men inntekt har de aller, aller fleste. Inntekten har blitt en målestokk på i hvor stor grad man realiserer seg selv.

Vi kjenner alle triksene til hvordan gjøre husarbeidet raskt og enkelt, og PlussTid gir oss Inspirasjon, tips og råd til en enklere hverdag, hvordan man enkelt og effektivt, og til og med morsomt! Får tid til å holde hus, hjem, familie og kvalitetstid skviset inn i de få fri(-tids)timene vi har. ... og vi ender likevel opp i en tidsklemme der vi lurer på hvordan vi skal få tid til alt. Men det gjør vi. Til syvende og sist gjør vi det mest nødvendige, på kortest mulig tid, og kommer i mål på overraskende vis.

Jeg pleide å sutre litt over tidsklemma før. I perioder er jeg nesten som en alenemor, der all oppfølging av barn og hus og jobb er noe jeg må takle på egen hånd. Det tok ikke så veldig lang tid før jeg fant ut at det var et dårlig sjakk-triks. Andre kan beklage seg, men jeg har jo mann i «oljå», så jeg kan jo bare slutte i jobben min og bli hjemmeværende… myten sier jo at han tjener gull og grønne skoger, så jeg er vel ikke avhengig av inntekten heller.

Det er sikkert helt sant: med god planlegging kunne vi ha klart oss med en inntekt. Jeg kunne ha brukt dagene på hus og mat, jeg kunne endatil ha bakt brød selv, og ettermiddagen til barnas aktiviteter og lekser. Men… når skulle jeg fått se andre voksne da? En viktig del av det å være voksen er å være sammen med andre voksne. Venner som identifiserer seg som noe utover de man bor sammen med og det som skjer i hjemmet. Man trenger å være sammen med voksne som kan utfordre litt.

På tross av at flere og flere er alene med ungene, oppleves det som om samfunnet legger til grunn at man er to. Av og til er det utrolig vanskelig å være en voksen, som skal dele seg og være som to. Det er så vanskelig at det er umulig, og man må gjøre vanskelige prioriteringer. Så skjer det ting som gjør det vanskelig for barna å akseptere at den voksne ikke strekker til: Frokoster i barnehage og skole er noe jeg aldri får være med på, ikke FN-kafe eller Luciatoget heller. Da trøster jeg meg selv og tenker på at tross alt er vi heldige. Han er hjemme i perioder og kan stille på sånne arrangement; mange barn opplever at alt slikt skjer uten at noen voksne fra familien kan være med. Bare andres foreldre kommer, og det er litt sårt. Da gjør det liksom ikke så mye at julen innimellom må feires uten pappa hjemme; vi er likevel privilegerte så ofte ellers i året.

Tidsklemma gjør at vi ikke orker å kle oss for å gå til butikken, eller å ha perfekt hårfrisyre til enhver tid (selv ikke på jobb!). Dessuten er vi stort sett velkledde hele tiden… helt til Trinny og Susanna kommer og forteller oss at det er vi faktisk ikke. Vi kjører overalt og i stedet for å beskytte våre klær fra sporadiske flekker, skifter vi og velger fra vår omfattende garderobe.

Vi kjøper oss tjenester eller hjelpemiddel som gjør husarbeidet enklere og sparer oss for unødvendig sløsing med tid. Som vaskehjelp eller rengjøringsroboter. Endatil plenklippen går helt av selv! Og klær blir ikke reparert, men erstattet.

Jeg lager ikke all mat fra bunnen av, jeg kjøper brød (men elsker å bake alt annet) jeg stryker nesten ikke klær (strykefrie skjorter var en genial oppfinnelse), ikke polerer jeg møblene, og skinnsofaen har ikke blitt behandlet noen gang… tror jeg.

Det er litt vemodig å tenke på at det vi husker fra før i tiden, og forteller historier om, er oftest de som pleide å omgi oss. Jeg savner mødrene fra min barndom. Jeg savner nettverket nabolaget representerte; følelsen av trygghet og det å bli tatt vare på; vi var en del av nabolaget der alle kjente alle. Barna mine kjenner ikke nødvendigvis barna i nabolaget, ikke jeg heller, men vi kjenner barna i barnehagen, og sånn ca barna i klassen. Nå som jeg sitter her og tenker etter, så er det bare noen få av mine naboer jeg kjenner navnene til.

Og samtidig, noen ganger, lurer jeg på om de var mer fornøyde før? Hadde de egentlig mer tid før? De satt jo ikke å strikka fordi det var så varmt og godt på fanget med et strikketøy liggende over lårene, ikke tror jeg flere likte å strikke heller. Men alle hadde hjemmestrikkede gensere, luer, votter og sokker om vinteren.
Kanskje var det følelsen av at alt man hadde og alt som ble gjort, var et resultat av omsorg. Å forsørge sin familie var mer enn bare å tjene nok til at en kunne kjøpe en vare eller en tjeneste.

Liker ikke helt den tanken der, jeg liker å tro at jeg viser omsorg ved å skaffe tilveie det vi trenger. Om jeg jobber og tjener penger nok til å kjøpe, eller jeg bruker tiden jeg ellers ville ha brukt på jobb til å lage alt mulig, så er det jo med tanke på at familien skal ha det best mulig. 

Det hadde liksom ikke vært like stas å si at «jeg realiserer meg selv ved å være fulltids hjemmeværende husmor, og sørger for at familien har det godt», for det gjør jeg altså ikke. Jeg har full stilling, og litt til, utenfor hjemmet. Så blir det til at familien, hus og hjem ikke får den altoppofrende oppmerksomheten, og husarbeidet blir av typen light-versjon. (Jeg vasker ikke gulvet med vaskevann i bøtta og gulvklut, mens jeg krabber rundt på knærne; her valser vi rundt til svingende musikk med microfibermoppen. Og det tror jeg de fleste andre gjør også, som har full jobb.)

Jeg er ikke fulltids hjemmeværende husmor. Jeg er ikke engang en flink husmor. Jeg er ikke en mor som kan stille opp på alle aktiviteter og arrangement som barna mine er involvert i. (Jeg er kanskje litt for glad i arbeidet mitt, der jeg tross alt ser resultater, istedenfor umotiverende arbeid som for eksempel klesvask: jeg vet jeg har vasket klær, lagt dem sammen og fått dem på plass i skap og skuffer, men haugen i skittentøyskorga er minst like stor som den var i går.) Men det hadde vært kult å kunne si jeg var det, og samtidig følte jeg realiserte meg selv og fikk superstatus og anerkjennelse for det.

Når er merkeklær til barna for dyrt?

Mannen har vært "ute", og jeg har ikke fått tid til å skrive noe på over to uker. Jeg har gledet meg så sinnsykt til å få tid... dette er jo en ny blogg, og jeg har en masse på hjertet, som jeg bare sitrer etter å få ned "på papiret". Så blåses en sak opp i media, som jeg noe ufrivillig blir en smule engasjert i. Ikke noe festlig, men for meg viktig.

Rannveig Heitmann som har bloggen «En Annerledes mammablogg» (http://rannveigheitmann.blogg.no/1385065862_merkeklr_er_det_beste.html) har skapt litt oppstyr (les: furore) både i blogger rundt omkring (sin egen inkludert), aviser og facebook, fordi hun påstår at merkeklær er til det beste for barna. Egentlig tror jeg at hun får så mye pes rett og slett fordi hun er litt nedlatende til foreldre som ikke er enige. Linken som blir likt (? Der mangler en knapp på facebook som heter «opprører meg») og delt på facebook er fra «side 2»: http://www.side2.no/aktuelt/article3716783.ece

Jeg blir litt frustrert av hele oppstyret, så derfor gjør jeg det fullstendig ulogiske og skriver en liten utblåsning her. (Kan jo ikke bare la oppstyret legge seg, bloggen er jo tross alt inntekskilden til dama… nå var jeg visst ikke helt snill, jeg har nemlig ikke noe imot at noen er mer enn gjennomsnittet opptatt av utseende og inntrykket de gir av et velpleid ytre. Jeg er bare ikke helt «der» selv, alltid.)

Nå er det ikke sikkert at jeg er så veldig A4, men jeg liker ikke å shoppe. Jeg kan ikke fordra å gå i butikker. Jeg liker ikke å se på klær, mens en snerten, nydelig, ung ekspeditrise (det var det vi kalte dem før) måler meg nedenfra og opp mens hun med et vennlig smil spør om hun kan hjelpe meg med noe.

Kroppen min har gått igjennom tre barnefødsler, et par operasjoner og tydelige tegn på stress. Jeg er med andre ord ikke lenger så strømlinjeformet, og min manglende selvtillit ilegger henne totalt meningsløse oppfatninger om at jeg er en håpløs kropp som ikke passer til noe HUN har i butikken sin. Og denne irrelevante følelsen sitter så grunnfast i meg, at jeg kjenner på den, endatil når jeg skal handle til barna, og slett ikke skal ha noe til meg selv.

Men tilbake til merkeklær til barna; som jo var det jeg egentlig i utgangspunktet hadde en mening om.

Det som gjør meg oppgitt over debatten som går, er den ukritiske referansen andre mødre har til Cubus og H&M som gode butikker å handle klær i. Er ikke det merker som bare skiller seg fra dyrere klær ved nettopp prislapp? De er jo påfallende like klærne, og det som er i vinden er jo moderne i alle butikkene. Vi har jo en aksept for at vi får det vi betaler for. Så er det ikke så viktig at klær er like slitesterke, at sømmene holder like godt eller at fargene blekner litt i vask. Barn vokser jo så fort, som regel, at vi ikke helt merker det noen plass at vi skifter ut garderoben til miniene ofte. Uansett kvalitet, så handler vi klær ofte (i mitt hode altfor ofte), for å holde tritt med størrelse.

Denne saken har fanget min oppmerksomhet, rett og slett fordi reaksjonene på Rannveig sine meninger krasjer med mine egne prinsipper.

Barn har rett til et minimum av tilpasning og oppfølging for å tilstrebe en god barndom. Det er ikke bare enkelt å orientere seg i verdensbilde, og man kan ikke ta ansvar for alle barn i hele verden, men når det blir kjent at vi, her i Norge, støtter brudd på barnekonvensjonen går jeg temmelig langt for å ikke støtte overgrepet.

Tiden vil vise om jeg tar helt feil, her. Men det er ikke så lenge siden prisen for etikkversting ble utdelt… http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10106965

Da blir liksom prislappen mindre viktig (om du reagerer på at jeg er kjepphøy her, fordi jeg har tross alt RÅD til å ha kostbare prinsipper, så har jeg kanskje det i motsetning til andre, men der finnes såkalt billigere kjeder som ikke har vært presentert i media som uetiske); jeg kjøper der vi i hvert fall ikke kjenner til at barn lider, for å gi oss billige merkeklær.

FNs Konvensjon Om Barns Rettigheter

“Jippy, barnefri, helg og fest!”

Flere av artiklene og innleggene jeg har lest den siste uka, og TV program jeg har klikket innom, har handlet om det å være mor. Ja, ikke bare mor, men det å være mor og partner.

Den nye Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren fortalte at vi må adoptere den amerikanske skikken med «datenight», for å bevare ekteskapet. Nå visste ikke jeg at det var en skikk, men at det er et begrep, det har jeg hørt. I amerikanske reality serier med utvalgte perler fra et idyllisk parforhold, eller et nesten-havarert sådan, sitter de på restauranter og ser hverandre dypt inn i øynene og snakker seriøst om hvordan de må spille på lag for å redde forholdet.

Og jeg har hørt at det visstnok skal være skikkelig romantisk også… De sjeldne gangene man snakker om noe annet enn barna.

Jeg er litt usikker på om vi hadde snakket om filmer vi har sett og bøker vi har lest, hvordan venner har dummet seg ut eller hvor glad en er fordi noe har gått bra, politikk, religion, etikk eller drømmer for karriere og egenrealisering. Det er mer sannsynlig at det hadde handlet om planer for hus, ferier, hvordan maten smakte, familieøkonomi og andre sånne ufarlige felles ting for hus, hjem og familie.

Av og til tenker jeg at noe av det farligste vi som par snakker om er fremtidig karriere og egenrealisering. Den gangen han valgte å få en stilling offshore var det noe vi var enige om. Å være offshorearbeider er ikke noe man kan bestemme selv, dersom man har partner og/eller barn. Det må være en familiebeslutning. En beslutning som innebærer at når han eller hun er offshore, så kan ikke de hjemme bare ringe og få støtte eller hjelp.

Det har vært episoder der jeg har pakket barna i bilen ved midnatt og reist på legevakten. Ikke kunne jeg la barn være hjemme alene og ikke hadde jeg et nettverk der det var naturlig for meg å ringe etter hjelp. En må bare klare seg selv, og jeg innrømmer at av og til føler jeg meg veldig alene.  Jeg tror jeg til en viss grad vet hvordan det er å være enslig forsørger. De har jo ikke pauser fra ansvaret noen gang, det har tross alt jeg.

Det er ikke slik at det der og da trøster noe særlig at han kommer hjem og tar over ansvaret for det meste av fritidsaktiviteter og skole/barnehage. Følelser er ofte irrasjonelle, de følger ingen logikk og da er det forbasket irriterende at de skal være så reelle. De er virkelige. Ikke er det så greit å få sympati heller, for vi har tross alt valgt det selv, og så kommer han jo hjem igjen…

Jeg har måttet bli hjemme fra utenlandsturer med jobben, julebord og andre tilstelninger som jeg ellers ville ha tatt del i med begeistring. Bare en slik enkel ting som å ta seg et glass vin. For meg blir det feil å drikke alene. Mange nyter det minst like mye når de er alene, som når de er sammen med andre, men for meg har det ikke vært aktuelt. Jeg tenker på alt som eventuelt kan skje, og at det kan jo hende at jeg må ut og kjøre bil eller se noen med innflytelse inn i øynene (ja, man vet jo aldri…?) Så når jeg er alene med barna holder jeg meg edru. Er sannelig ikke sikker på om jeg hadde klart å la være å drikke sånn bitte litt hver kveld, om jeg syntes det var greit?

Jeg skjønner at vi mødre slett ikke er like sånn. På traileren til «Unge Mødre» er det en ung mor som tar boksen med øl ut av kjøleskapet idet hun sier «Det er ikke nødvendig å være helt alkoholfri, spesielt ikke når man er hjemme alene med ungen». Ja, vi er jo forskjellige med forskjellige grenser Og det skal vi være takknemlige for.

Hadde vi ikke vært enige om at han skal få jobbe offshore, så hadde det vært sårt å ha slike selvpålagte regler og begrensninger hengende over meg. Det hadde vært å frarøve min identitet utfoldelse. Den festlige biten av meg selv ville gradvis ha skrumpet inn til surmaget moral jeger… eller noe annet surt og bittert.

Slik det er nå, så har jeg slått meg til ro. Min tid kommer… en gang. Da skal jeg bli hun gale, gamle dama som slipper ut håret og gjør akkurat som hun vil.

Mens jeg satt her og syntes synd på meg selv og surfet på nettet fant jeg denne bloggen. Nå når julen nærmer seg, kan det være lurt å ha den i bakhodet. (Unnskyld Hilde Jeanette Løberg, jeg stjal like greit overskriften din.)

“Jippy, barnefri, helg og fest!”

31. oktober 2013 av Hilde Jeanette Løberg "Jippi, barnefri, helg og fest"

Den tunge utreisen og hjem igjen

Når man er gift, eller samboer, med en som jobber offshore, får språket i heimen en helt egen sjargong. Offshore, rotasjon og flight er eksempler på begrep som har stor plass i livene våre. Jeg går ikke rundt og sier ordene hele tiden, men det meste av avtaler og planlegging er styrt av disse. Det er en del av hverdagen som vi forholder oss til enhver tid, men som andre rundt oss ikke har noe forhold til og heller ikke skjønner rekkevidden av.

Strengt tatt er jeg veldig heldig, for min mann har tross alt en to-fire rotasjon. Mange jeg kjenner går på tre-tre eller har oppdrag uten fast rotasjon, slik at de må reise på veldig kort varsel. (Å måtte reise i det du får beskjeden blir kalt «ad hod» men hvem kan vite sånt uten videre? Ad Hod hørest mer ut som et slanguttrykk for en motorsykkel, et stereoanlegg system, eller noe slikt.) Hadde jeg bodd sammen med en som bare reiste hjemmefra i hytt og pinevær, og ble borte på ubestemt tid, så hadde det nok ikke gått lang tid før jeg hadde klikket vertikalt.

Det er ille nok med fast rotasjon og ekstra turer (som vi tross alt får litt varsel om i forkant), og turer da han ikke kommer hjem som avtalt på grunn av tåke eller problemer med helikopteret, eller en sykemelding som gjør at der ikke har kommet avløsning.

Der går man i to uker og venter på et snev av privatliv, og så kommer han ikke? Kanskje litt vel engasjert der, for det var liksom bare de første tre turene jeg var så ivrig, det roet seg etter hvert. Nå vet jeg at utreisedagen og hjemreisen kan være litt usikker. Og strengt tatt så er det tross alt bra at sikkerheten er viktigere enn grinete kvinner og barn som går hjemme og venter. Han kommer jo hjem til slutt.

Av en eller annen grunn så er det utreise og hjemreise som gjør meg urolig. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Når han er der ute, så vet jeg jo at han «shuttler» mellom plattformene: Kler på seg overlevingsdrakten og spenner seg fast i helikoptersetet for å dra til en annen plattform, gjøre en jobb, og reise tilbake til boligplattformen. Men… det er ikke det samme, på en måte. Jeg er jo klar over det, men jeg forholder meg ikke til alle de småreisene, som sikkert er mer risikable enn selve reisen ut og hjem. De landingsplattformene (som sikkert har et helt eget navn der ute.. ellers blir det mye som heter plattform der ute på riggene) er sannelig ikke store, så der må man lande beint.

Jeg har opplevd at mannen har reist til heliporten klokken 06:00, vi har sagt farvel og ser deg om to uker… og klokken 23 rasler det på gangen og jeg hører et trett «hallo». Da har det ikke vært mulig å reise ut, men de må vente hele dagen i tilfelle det blir mulig, og så kommer han bare hjem for å sove, før de prøver igjen neste dag. Og jeg går og tenker på utreisen enda en dag.

Det blir to innveiinger på rappen… jeg som ikke har veid meg på mange, mange år syns at bare det å skulle veie meg og vekten blir registrert, det alene er en god grunn til at jeg aldri kommer til å ville jobbe på en plattform. For meg ville det være mye mer traumatisk enn å jobbe offshore: få sengen redd opp, maten servert, ingen oppvask, tilgang på treningssenter og andre «tidtrøyter» og ingenting annet å bekymre meg for enn å skulle gjøre jobben min. Tenk å bli kalt inn på teppet av sjefen, for å få beskjed om at «nå er det på tide at du går ned i vekt, du nærmer deg grensen for maksvekt på innveiingen». (Nå er ikke jeg sikker på om det faktisk er sjefen som må komme med den beskjeden, for der er en årlig legesjekk med vekt og sånt også.) Eller at en smilende, flott dame forteller meg at: «Beklager, du kan nok ikke bli med ut i helikopteret».

Da er det bedre å gå hjemme og vente på at han skal komme hjem igjen, så får han være den av oss som bekymrer seg for vekta.

"No kjæm 'n"

Det mest irriterende ved å ha en mann i rotasjon er ikke at han er borte og utilgjengelig når 
han er på arbeid. Det som er irriterende er at han kommer hjem!

Nå høres dette fryktelig ut, men det er ikke det at han kommer hjem i seg selv som er ille. Når han kommer hjem er det stor stas i heimen, og vi har hatt forventningsfull nedtelling i 13 dager.

Nei, å få ham hjem er flott. Familien er liksom ikke fulltallig uten ham.

MEN! Og det er et stort men, med mange sider.

Han er ikke så veldig flink til å ringe hjem når han er offshore. Jeg skjønner jo hvorfor. Han er på jobb, offshore, avsondret fra verden ved vann på alle kanter. Mobiltelfonen ligger i skapet på heliporten, og han kan ikke på noen måte bare steppe inn og hjelpe til for at tidsklemma, og alt som følger med den kabalen, skal gå mer «smooth».

Han er klar over hvor travel hverdagen er når han er hjemme. Det kan umulig være bedre når jeg er alene voksen som skal holde styr på utstyr til skolen, treninger, bursdagsselskap (med tilhørende presang og rene finklær), lekser (Hva er det med lekser for tiden? «Les med en voksen», «øv med en voksen», «snakk med en voksen», «en voksen skal signere»… ) klesvask, måltider, skolemat, innkjøp, husvask, leggetider. Han ønsker helt sikkert ikke å vite alt dette, vil ikke høre for mye om hvordan det går. Ikke fordi han ikke bryr seg, men fordi han ikke kan gjøre noe med det. Selv om det hadde vært hyggelig med en telefon, så skjønner jeg at min frustrasjon ikke er noe han kan gå rundt der ute og hjelpeløst bekymre seg for, og over.

Det er forresten veldig greit for meg med lite kontakt… da kan jeg innstille meg på at i de to ukene han er borte er det jeg alene som tar alle valg og beslutninger: Jeg tar og har kontroll. Å tulle med å tenke på hva han ville si? Gjøre? Mene? Æsj, det er å være ubesluttsom, og det har vi ikke tid til.

Så, når gleden over at han kommer hjem er så stor, hva er det da som irriterer?

Jo, når han er borte må jeg ha kontroll. Familieplanleggeren oppdateres, sjekkes og følges daglig: der skriver jeg ned alt fra treningstider, bursdagsselskap, tannlegetimer, «playdates»… hele dagene er notert, bortsett fra opp- og klesvask.

Når han kommer hjem faller rutinene i fisk. Jeg detter sammen som en tom sekk; energinivået har vært høyt, og jeg er liksom i siget. Så begynner jeg å slappe av og senke skuldrene fordi han kommer, og det er som om all energi bare renner utav kroppen min. Jeg, som har stålkontroll på hvilke sko, jakker og klesskift som er på skole og SFO, vet plutselig ikke hvor ting er.

Han leser ikke familieplanleggeren: Han har jo tid til å sjekke e-post, med informasjon til foreldrene (det meste handler jo engang om barna...) opptil flere ganger om dagen. Han vil veldig gjerne gjøre lekser med barna (helt uforståelig for meg, men men... hver sin lyst), men jeg vet ikke hva som går galt; om det er «offshore-norgelsk» som ødelegger forståelsen for vanlig norsk, eller hva det nå enn er, men: Ukeplanen viser seg å være fullstendig umulig å forstå!

At kontrollen glipper er for så vidt greit nok. Vi kommer alltid i mål på et eller annet vis.

Det som virkelig irriterer meg er at han i sin barmhjertige godhet kommer hjem, og det første han gjør er å vaske gulvene!

Jeg vet jo at dette er noe han gjør, og jeg gleder meg til å ikke gjøre det, og jeg setter pris på det dagen etterpå, når sokkene ikke blir grå under første turen over stuegulvet. Men der og da, når jeg sitter der sliten etter en lang dag på jobb (han kommer tilfeldigvis hjem den dagen i uka jeg har virkelig lang dag) og med dårlig samvittighet over alt jeg ikke har rukket å gjøre, da er det VELDIG vanskelig å ikke tro det er kritikk, men en vennlig ting han gjør for å glede meg.