Et stort og slitent hjerte har fått ro.

Andres minner stjeler og spiser opp mine egne minner om henne. De forteller hennes historier som om de selv var der, da historiene og minnene ble skapt. De redigerer, fjerner detaljer og lager sine egne versjoner av minner og historier om episoder de ikke selv var en del av. De forteller hennes historier men de er ikke deres å fortelle.

Det er slik vi minnes noen som ikke er her lenger.

Vi gjør selvsagt det samme når vi snakker om hverandre til en tredje. Vi speiler oss i hverandre, og våre forhold farges av hvordan vi lytter, svarer, kroppsspråk og hvilke felles interesser vi har. Resultatet blir fort et spekter fra sannhet, humor, halvsannheter og et helt nytt poeng, men det viser også et sant bilde av hvordan vårt forhold er til den vi snakker om.

Jeg har mistet en god venninne. Et øyeblikk følte jeg at andre hadde mer rett på sorgen enn jeg selv, men etter hvert forsto jeg at det vi hadde sammen var annerledes enn det andre hadde. Vi var i utgangspunktet som olje og vann; hun hadde temperament mens jeg hadde ro. Hun hadde temperatur, jeg hadde kjølig refleksjon. Vi elsket å diskutere for hun hadde erfaring mens jeg hadde argumentene. Hun var sterk overbevisning og jeg var den hun kvesset seg på: vi visste aldri hvem som ville gi etter og innrømme den andre hadde rett. Hun frynset hjertet mitt. 

Vi var oppriktig glad i hverandre, ja, vi var naturligvis frustrerte og irriterte på hverandre, så ulike som vi var... men vi var aldri sinte på hverandre. Vi gikk aldri inn for å såre hverandre; vi var bare genuint glad i hverandre og satte pris på ulikhetene våre heller enn å dyrke utfordringene ved å ikke se likt på ting. Vi respekterte hverandre akkurat slik vi er.

Krydderet for oss begge var at vi i hverandre fant noen som kunne kunsten å lytte. Hun var flink å avbryte, men jeg hadde ikke noe imot det, for som hun sa: jeg må bare få si det før jeg glemmer det, for dette var en sånn fin tanke. Det føles ikke feil å bli avbrutt når du føler det du er iferd med å si vekker respons i den du sier det til.

Og vi skrev. Hun skrev vidunderlig. Ikke andres historier og minner; hennes tekster og historier i hennes hånd og hennes penn, der hun skriver seg gjennom sine turbulente tanker, følelser og psyke dager. Man kan lære mye av disse tekstene, og jeg håper noen, om ikke alle, en dag får publikum. De fortjener å bli lest.

Da jeg hørte hun hadde gått bort gikk tankene mine til en liten tekst som beskriver henne perfekt:

Det Vakreste Hjertet

«En ung mann sto på bytorget, og proklamerte at han hadde den vakreste hjertet i hele distriktet. En stor folkemengde hadde samlet seg, og alle beundret hjertet hans for det var så vakkert. Det var ikke et merke eller en feil på det. Alle var enige om at dette virkelig var det vakreste hjertet de noensinne hadde sett.

Den unge mannen var så stolt over dette at han begynte å snakke enda mer om det vakre hjertet sitt.

Men så kom en gammel mann og stilte seg foran publikum og sa:

«Ditt hjerte er ikke på langt nær så vakker som mitt.» Publikum og den unge mannen så på den gamle mannens hjerte. Det slo sterkt, men var fullt av arr, og det var steder hvor en kunne se at bitene hadde blitt fjernet og erstattet med andre biter som passet dårlig. Det hadde blitt kanter og tagger der de var satt inn. Det var til og med steder, hvor det faktisk manglet stykker og hvor det var dype hull.

Folket stirret – «Hvordan kunne han si at hans hjerte er vakrere», tenkte de. Den unge mannen så på den gamle mannens hjerte og lo. «Du må fleipe. Sammenlign ditt hjerte med mitt,  da ser du at mitt er perfekt, og ditt er et rot av arr og merker.»

«Ja,» sa den gamle mannen «Ditt hjerte har et perfekt utseende, men jeg ville aldri bytte mitt hjerte mot ditt. Du skjønner,  hvert arr representerer et menneske som jeg har gitt min kjærlighet  til. – Jeg tar ut en del av mitt hjerte og gir til  dem, og ofte får jeg en del av deres hjerte tilbake og det passer inn i den tomme plassen i hjertet mitt. Fordi brikkene  ikke er eksakt like, er det noen skarpe kanter på hjertet mitt. Jeg vokter dem  ømt til minne om kjærligheten vi delte.

Noen ganger har jeg gitt bort biter av hjertet mitt, men mottok ikke noe stykke tilbake fra den andre. Det er derfor hjertet mitt har tomme hull. Å gi av min kjærlighet er å ta en sjanse. Selv om disse tomme hullene smerter og er åpne,  minner  de meg om den kjærligheten jeg har for disse menneskene. Jeg håper at de en gang komme tilbake og fyller de tomme hullene  i hjertet mitt som venter på dem.

Nå, kanskje du kan se hva ekte skjønnhet er?»

Den unge mannen sto med tårer strømmende nedover kinnene sine. Han gikk opp til mannen, rev en bit av sitt perfekte hjerte og ga den til den gamle mannen.

 https://www.beingbetterhumans.com/the-most-beautiful-heart/  

Fred over ditt minne, R.

Hvordan lage drømmelærer av Bjørn Høllesli

 Hvordan var det nå man lagde en "drømmelærer" igjen? Jo, man overfører arbeidsgiveransvaret til kommunene, som lar KS gjøre han til lønnstaper i 15 år. Deretter skryter man av han, og hever inntakskravet i matte til 4, fordi han ikke er god nok. Så lar man erfaring få null betydning, innfører tvungen, delvis selvfinansiert videreutdanning for å få lov til å fortsette å jobbe som lærer, samtidig med at man ansetter ufaglærte minstelønnsmottakere for å få lærertetthetskravet til å gå opp. Kronen på verket for å få en drømmelærer, er å frata han muligheten til å påpeke, at han ikke kan være en drømmelærer under slike forhold, ved å frata han streikeretten, på grunn av brannfare i en søppelhaug. Når jeg tenker meg om må en drømmelærer ha et ganske ironisk forhold til motivasjonsteorier. Hadde han motivert en elev på samme måte som han selv er blitt motivert på siden 2004, tror jeg han hadde mistet jobben. Noe jeg forøvrig mener kommunene, gjennom KS, burde ha mistet for lenge siden. Det er nok mer enn fare for brann hos drømmelæreren, han er allerede brent. Og KS og regjeringen sitter i ring rundt og varmer sine hender, før de henter mer ved i form av floskler, til bålet. Dette går jo så bra, eller gjør det nå egentlig det?

Bjørn Høllesli

Til deg kvinne...

Jeg vet ikke hvem som skrev dette eller laget bildet, det bare poppa opp på facebook. Blir ikke mindre sant av den grunn:

Våg Å Være av Hans Olav Mørk

Nå blir det ryddig i rotet.

Hvert år, i fasten, har jeg en skikkelig storopprydning i alt fra bøker, hageredskaper, fravokste vintersko, til leker som har ligget urørt i årevis. Joda, det stemmer, her i huset finnes det leker som barna absolutt måtte ha, og de sto øverst på ønskelisten kjempelenge; en hel uke minst! men de ble aldri skikkelig pakket ut.

Stort sett taper jeg kampen om å ha et ryddig hus, men en gang i året, gjennom aksjonen 40 poser på 40 dager, tar jeg et skikkelig skippertak og kommer meg ovenpå. Det koster meg 10-15 minutter hver dag. Ikke mer.

Jeg ble for noen år siden skikkelig inspirert av fasteaksjonen "40 bags in 40 days", og selv om dette fremdeles er min beste motivasjon for å holde ryddemodus ved like, så har det blitt slik at når de 40 dagene er over, så ønsker jeg å fortsette, og min fasteaksjon ble både 90 og 110 dager... i strekk.

Tanken bak 40 bags in 40 days er at man skal "forsake" noe, i fasten, men isteden for at man skal lage seg finurlige dietter og tenke på at "det kan jeg gjøre, men det kan jeg ikke drikke", så handler dette om ting. Ting, saker, duppeditter, gammelt, ødelagt, fravokst, utgått på dato... kjært barn har mange navn.

Hver dag, de 40 dagene fasten varer, skal man samle (minst) en pose med ting som skal ut av huset. Det geniale er at ingen trenger føle seg overveldet og miste "peppen", og det er utrolig hvilken forskjell en pose hver dag gjør.
Det er ikke alt som er søppel: Det meste har noen andre bruk for!

40 poser på 40 dager starter egentlig Askeonsdag, men mange tjustarter gjerne Fastelavnsøndag. De amerikanske bloggerne som driver med dette, starter ikke før på onsdag, men når man endelig har bestemt seg blir man lett utålmodig, så:

herved erklæres Fastelavnsøndag for (u-)offisiell oppstartsdag!

Noen som blir med?

Fastelavn i Norge:
https://www.timeanddate.no/merkedag/norge/fastelavn 

ouch.....

Nytt treningssenter, nytt håp og Bodybalance

Sammen med familie og venner starter min nevø nå et treningssenter, og jeg har store forventninger til at min aldrende kropp skal nyte godt av det. Før i tiden kalte vi slike senter for helsestudio, og jeg liker egentlig det bedre, men i dag heter det altså treningssenter.

For noen år siden ble min nevø plutselig sporty, og da ble det ikke bare med joggeturer og ut i naturen. Nei, da ble det strongman og triathlon og andre sånne ekstreme konkurranser, og interessen ble så stor at han ville ha et treningssenter som hadde alt det de andre treningssentrene har, pluss alt de ikke har. Det eneste de ikke har er en mesanin med løpebane, men det er jo ikke så vanlig her i Norge. De har altså alt man kan ønske seg til en treningsøkt.

Jeg forventer ikke å bli en treningjunkie, men det hadde vært fint med nok motivasjon til å møte opp innimellom.

Jeg leste en overskrift her om dagen: «Nei takk til nyttårsforsett. Kom I gang med et sunnere kosthold og mer trening nå!» og det passer jo godt, for nyttårsforsetter funker ikke for meg.

Og, ja, jeg syns det er kjedelig å løpe. Beklager, men der er jeg veldig umoderne. Jeg sykler ikke til jobben, selv om det «bare» er 13 km, og ikke løper jeg gatelangs og ut i naturen i fancy klær som er så dyre at du bare MÅ bruke dem.

Men nå, nå har altså Level Up Treningssenter AS startet opp her i bygda, og de har åpent for medlemskap, og de har Bodybalance! 

Jeg og en gammel venninne satt på åpningen og drakk kaffe og bestemte oss for at dette skal vi også kunne klare. For å motivere hverandre til å møte opp skal vi ha en facebook-side «Kvinner mot kroppens forfall» og der ser jeg for meg at vi skal både motivere hverandre til å møte på trening, og at vi tipser hverandre om gode fotkremer, silkespray og tigerbalsam.

Jeg har prøvd det meste; Jazzerzise, Zumba, Pilates, vekter, jogging, svømming… Men mine hofter er ikke helt latinske, og all den ropingen fra instruktørene gjør meg så stressa at jeg glemmer i hvilken rekkefølge jeg skal hoppe til venstre eller bakover. Da blir det fort kaos i rekkene, for å si det sånn.

Men Bodybalance må være tingen. 

Nå lover ikke Bodybalance kaloriforbrenning, bedre kondisjon eller bedre bevegelighet, men det lover å redusere stressnivået og gjøre meg konsentrert og rolig, Jeg trenger vel ikke bli roligere, egentlig, for min venninne tar av og til pulsen på meg, bare for å sjekke at det fremdeles synger i årene mine, men jeg kan helt klart overtenke ting mindre.

Jeg håper bare det ikke blir vanskelig å reise meg fra gulvet hele tiden, det hadde vært litt kjedelig, i et rom fullt av sprekinger. Jeg håper jeg ikke blir den eneste «gamlisen» der.

Bodybalance er Yoga, Tai Chi og Pilates på en gang, og skal med nøye utvalgte bevegelseskombinasjoner gjøre at du trener styrke, balanse og bevegelighet, og mens du sliter med å brette deg dobbelt eller stå på en fot hører du vakker og tilpasset musikk. Jeg er veldig glad i musikk!

Til sammen skal dette gi deg en fysisk treningsøkt og indre balanse og harmoni, og det passer for ALLE! Altså, inkludert meg!

Målet mitt er at jeg skal kunne fortsette å knyte skolissene mine uten å måtte sitte på en stol, eller bli tungpustet, og da må vel dette være midt i blinken? På tross av alder og størrelse har jeg nå et ungt håp om å få et vakkert indre i full harmoni, og et smidigere ytre…. i nye lokaler.

GRATULERER MED ÅPNINGEN AV NYTT TRENINGSSENTER!  

Bypakke nord jæren

Et eventyr av Monica S Bertelsen, fritt etter Bukkene Bruse.

Det var en gang 4 ordførere som skulle på møte å gjøre seg dum.
Først kom den lille ordføreren fra Stavanger over bommen
- hvem er det som tramper på min bom, sa den skumle vegdirektøren
- det er bare meg, som skal på møte å gjøre meg dum
- nå kommer jeg å stirrer deg hardt i øynene, sa vegdirektøren
- ååå nei, vente på han bak
- okey, så gå da, sa vegdirektøren
Så kom den mellomste ordføreren
- hvem er det som tramper på min bom?
- det e ordføraren fra Sola, som ska på møde å gjør meg dom
- nå kommer jeg å stirrer deg hardt i øynene, sa direktøren
- åååå nei, hu bag her e større enn meg
- okey så gå da
Tripptrapptripp
- hvem er det som tramper på min bom
- dæ æ sjefen på randaberg som ska på møde å gjørr meg dom
- nå kommer jeg å stirrer deg hardt i øynene
-åååå nei han frå Sannis e mye større enn meg
- hmmm okey så gå da
Tripptrapptripptrapp
- hvem er det som tramper på min bom
- jo det ska eg sei deg, det e an Wirak fra Sandnes
Eg ska på møde
- nå kommer jeg å stirrer deg hardt i auene
- hehe ja bare kom du, eg ikje redd deg
Så kom vegdirektøren å stirrer ham hardt inn i øynene og Wirak putlet seg pent og pyntelig inn på møte og vegdirektøren fikk det akkurat som han ville🤗

Hele befolkningen var i sjokk og kunne ikke tro at dette eventyret var basert på en sann historie😱

Da Paris var Paris fra På Norske Vinger nr. 4/93, av Anne og Rolf Solheim, Galleri Ord og Bilde

Av og til finner vi skatter de utroligste steder. Jeg rydder kontoret, og fant en artikkel jeg en gang i tiden rev ut av flymagasinet "På Norske Vinger" i 1993.

Kos deg!

Jeg velger meg april

av Bjørnstjerne Bjørnson

☀️Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

i den det ny får feste;

det volder litt rabalder,-

dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,-

i den blir somren til!

Om falske kvinner

En «observatør» har sett seg lei på falske kvinner.

Skal tro om observatøren er kvinne eller mann?  

(http://utroligenyheter.no)

Klær og besvær

I år, som i fjor, har jeg hevet meg på aksjonen "40 bags in 40 days", eller "40 poser på 40 dager", som det heter på norsk. 

Når jeg leser bloggene til amerikanske "decluttering"-entusiaster, blir jeg helt motløs. De er så flinke, og blir kvitt en hel mengde med unyttige ting, eller så legger de ut poster om tvil rundt kaffeserviset de fikk til bryllupsgave for 30 år siden.

For meg var i går var det den store dagen. Dette var dagen jeg har grudd meg til lenge. Jeg hadde forberedt meg mentalt i et par lange uker allerede. Hver kveld, før jeg gikk og la meg, sto jeg og så på prosjektet mitt, tenkte, og fant utvalgte plagg som jeg kunne ha hatt på meg, men som jeg valgte bort. Det er mange grunner til det: falmet, ødelagt, feil farge, feil stoff, vask på 60*…

I går, etter jobb, tok jeg med meg søppelsekker opp i andre etasje og ryddet i garderoben min. Det vil si: jeg begynte å rydde i garderoben min.

I hele oppveksten min har min mor prentet inn i meg at vi kaster ingenting. Vi tar vare på alt, i tilfelle krig. Tenk om vi ikke kan få tak i stoff, lenger. Hva gjør du da om du ikke har avlagte klær du kan sy om?

Samlemanien ble for meg nesten en tvang. Det er utrolig hvilke klær jeg har tatt vare på, fordi de en gang kan brukes om igjen. Det er så ille at jeg har en stor eske stående full av snorer! Du vet, disse snorene som i første vask på mystisk vis faller ut av hettene på hettegensere, og som barna ikke vil ha dinglende. De tar jeg vare på. Jeg har hundrevis! Og aner ikke hva jeg skal bruke dem til. Kanskje jeg kan veve noe av dem? Jeg har aldri sett på dem etter at de havnet i esken. Neste snor smyger jeg bare under lokket, uten at jeg må se på galskapen. For jeg vet det er galskap, jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.

Jeg hadde en gru i magen allerede før jeg gikk hjem fra jobb, for jeg visste at dette var noe som kom til å gjøre vondt langt inn i sjela.

Garderoben min skulle bli ryddet med hard hånd.

Det ser fremdeles forferdelig ut i 2. etasje hjemme. Klærne mine tyter utover alle korgene i garderoben min. Det er ikke slik at jeg har så mye å ha på meg, men jeg har forferdelig mye klær. Helt sinnsykt mye. Mye er for stort, og er en stadig påminnelse om at jeg er for gammel til å bruke for store klær, og jeg skal aldri bli så stor igjen, at jeg trenger bruke så store størrelser. Mer er for lite… den drømmen om at jeg skal bruke det når jeg en gang blir slank nok, igjen, sitter i meg som et slags mantra. Og så glemmer jeg, veldig beleilig, at når jeg går ned en størrelse så bruker jeg ikke de gamle, umoderne klærne; Jeg kjøper nye.

Jeg har mye klær som er passelige, og som var store favoritter for noen år tilbake. En gang for lenge siden, midt mellom for lite og for stort. Det meste er utslitt. Nupper, tråder og gamle, bulnende glidelåser gjør plaggene ufine og lite kledelige. Kroppen min har former, men ikke de samme formene som den en gang hadde. Dessverre, og heldigvis. Mye er bare rett og slett ikke kledelig lenger.

Jeg har verdens mest tålmodige mann. Han finner seg i det meste, endatil kaoset jeg skaper rundt meg når jeg rydder. Da blir det enda mer rot, enn normalt. Da blir det nesten slik at det blir umulig å leve normalt i huset, med kasser, sekker, og stabler på de mest

utenkelige steder, og seter.

Men nå forsto endatil jeg at grensen var nådd, for nå flyttet han på kommoden sin, og hentet fram sentralstøvsugerslangen…

…Så kom jeg hjem fra jobb. Spiste og tuslet ovenpå med flere svarte sekker dinglende i ene hånden, og mobilen i den andre.

Jeg har nemlig sett på garderoben min flere ganger om dagen, lenge... og det ble mer og mer skummelt jo nærmere jeg turde gå. Lurer på om klær kan eksplodere? Da ville jeg ligge tynt an... det var nok best å ta med mobilen i tilfelle jeg trengte hjelp.

Tre fulle sekker med klær, og det viser ikke engang.

Ikke anti-katt, men anti-altfor-mange-katter.

Jeg begynner å bli gammel, og irriterer meg over de underligste ting. En av de tingene som irriterer meg ofte er katters "etterlatenheter". Katter legger fra seg uhumskheter på de mest strategiske plasser, og det passer meg dårlig.

Med en gutt som er allergisk er det uheldig med kattehår i alle utemøbler. Har jeg en benk, en salong eller hengekøye ute i hagen, utenfor utgangsdøra mi eller i carporten, kan du være sikker på at der kommer en katt som bestemmer seg for at "her er min faste plass". Hver morgen når jeg går på jobb, ser jeg bare rumpa, og en grå strek etter en katt som piler ut av hundehuset og stikker sin kos.

Jeg er ikke et kattemenneske, jeg har hund, og med hund i huset er det grenseløst irriterende med lukt av kattepiss rundt huset, og bæsj i blomsterkrukker(!) og bed.

Det er ekstra irriterende, fordi man forventer at jeg, som ansvarlig hundeeier, plukker opp etter dyret mitt, noe jeg gjør, men katteeiere, nei de skal slippe... katter er tross alt streifdyr, og de har rettigheter! De må få streife rundt dit de selv vil ferdes. Det er ihvertfall argumentet mange katteeiere bruker, når jeg hinter frampå om båndtvang for katter, på lik linje med hunder.

Det er nå engang slik at det bare er hundeeiere jeg ser, med små sorte poser som plukker opp etter dyret sitt. Katter de legger fra seg hos naboer og andre egnede steder. Jeg har hørt at katter ikke gjør sitt fornødne hjemme hos seg selv, med mindre det er i ei rein kattekasse innendørs. Og det gir dessverre mening, for om jeg skulle bestemme hadde jeg ikke ønsket å ha illeluktende kattepiss og brune, illeluktende bakteriebomber rundt mitt eget hus og hage.

Dessverre leser ikke katter skilt,
og kjærringråd som appelsinskall,
 pepper, hvitløk, kaffegrut og
 anti-katt midler på butikken,
 er ikke så veldig effektive de heller.

Noen vil nok mene jeg er en tanke sprø som gidder å hisse meg opp, og lage styr bare fordi jeg ikke ønsker naboens kattebæsj i hagen min. Helt ærlig, jeg syns ikke det er en liten bagatell, egentlig. Jeg mener virkelig det er en altfor lettvindt løsning å skaffe seg kjæledyr som katt, og så slippe den ut og dermed også la den gjøre fra seg. I nabolaget vårt er det virkelig altfor mange katter. 

Det er vanlig å ha travle hverdager fylt med unger, aktiviteter og jobber med mye ansvar, og "alle" skaffer katt til ungene sine, som et lite "plaster på såret", noe koselig i alt det hektiske. Kattene betyr lite jobb i forhold til bikkjer. 

Når kattene er renslige betyr det at de ikke bæsjer i egen hage. Derfor kommer de til oss, bæsjer i hagen og gårdsplassen, og markerer oppover veggen ved siden av inngangsdøren vår. Det er en grunn til at vi har hund, og ikke katt, så hvorfor skal naboens katt bli vår jobb? Hvorfor skal våre barn tråkke i bæsj i vår egen hage? Og her snakker vi ikke en klatt eller to, men sikkert nærmere 50! Ikke tull altså!

Og hester... Hester, ja, de bare letter litt på halen og dropper et trillebårlass i gata, mens de slentrer avgårde, og rytterne legger naturligvis aldri merke til det. Så da ligger det der, da, og irriterer de som tilfeldigvis bor i gata. Helt til en stakkar blir overveldet av ansvarsfølelse, og fjerner den knallhardt nedkjørte fartsdumpen med snøskuffa. Men nå snakker jeg meg bort her...

Det er altfor enkelt å skaffe seg katt! En katt kan du få gratis, og det er ikke mye arbeid med gjennomsnittskatten.

Nå snakker jeg ikke om de som har katter de virkelig tar ansvar for, og som virkelig HAR katt. Disse luksusdyrene som bare spiser fersk laks og driter, i kasser med aircondition.

Vil huskatten ut, slippes den ut, og kan fritt jamre seg gjennom natten, ute, og er man lei av katten og kattehår inne, slippes den ut. Så slipper man ha den inne, og katten kan fritt gjøre det den gjør... og det virker som at det gjør den helst hos naboen. Med målrettet overlegg.

Mange reiser bort, og lar katten klare seg selv, for det kan den jo. Det er mange som får seg en søt, liten kattunge som de bærer rundt og koser med. Men så klatrer pusen opp tapetet og kvesser klørne på sofaen, og plutselig står matskåla utenfor døra, og katten må bytte ut sofaen og senga med... tja, naboens hagemøbler. Og når katteeier ikke har sett pusen på mange herrens... sånn ca 6 uker... så er det så trist å ikke ha katt, at man hopper på og tar til seg en ny søt kattepus. OK, litt satt på spissen, men jeg kjenner et par-tre stykker som opererer slik, og plutselig har de mange katter de egentlig eier, men ikke tenker for mye på.

Ingen klandrer en katteeier for at katten kanskje blir påkjørt. Det er bare usigelig trist. Få tenker på sjåføren som kanskje står der med tårer i øynene, og kanskje endatil må avlive dyret de vet noen elsker over alt på jord... ihvertfall etter at den kom til kattehimmelen.

Jeg skulle ønske det ble kostbart å skaffe seg katt, og at man fikk både innkalling til årlige vaksiner, og plikt til å holde katten inne store deler av døgnet, og ihvertfall om natten.

Nei, innfør båndtvang for katter også! Og minimumspris på et par tusen kroner for å skaffe seg katt. Mye ville ha blitt triveligere da; Jeg kunne rusle rundt på egen tomt, uten frykt for æsj på sko eller bare føtter, jeg kunne dra opp et ugress uten to lag hansker, jeg kunne åpne dørene og få inn fresh luft... og kanskje jeg kunne fått litt nattesøvn også.

Kjærlighet uten styr.

Det finnes mange forskjellige kjærligheter, jeg mener... det er jo engang slik at vi har forskjellige relasjoner, som har forskjellige forventninger og begrensninger.
Familie trenger man ikke like engang, likevel er der en lojalitet som bare familie kan skilte med. Ihvertfall mellom generasjoner. Og den lojaliteten og samhørigheten er en sterk kjærlighet.

Som barn gir vi ubetinget kjærlighet, når vi først elsker noen... og så vokser vi til, og legger ene forutsetningen etter den andre til lista over hva som skal til for at jeg skal være glad i deg, kanskje endatil elske. Vi krever gjensidighet og følelsen av at det er trygt å elske deg: jeg vil være trygg på at du ikke utlevere mine svakheter.

En av mine mange roller er å være mor. Jeg elsker mine barn helt til månen og tilbake, uten forbehold. Selv når jeg ber dem la meg være i fred, fordi jeg er for sint til å snakke skikkelig med dem, så er der noe som minner meg om at dette er den største kjærligheten i mitt liv. Og jeg vet at på tross av uenigheter, trass, gråt, sinne, latter og late dager over brettspill så er jeg elsket... ikke fordi jeg er vakker, snill eller flink på noen måte, men fordi jeg elsker dem uten forbehold, akkurat slik de er, og jeg er mamma.

Sånn kan jeg med soleklar sikkerhet si det ikke er med deres far. Der må jeg jobbe litt med meg selv for å huske at dette er mannen jeg har valgt å elske, alltid. Tro meg; det finnes øyeblikk da det er en deprimerende tanke. Det krever en del energi og tolmodighet, også.

Det er nå 30 år siden jeg møtte min mann første gang. Vi begynte på videregående og gikk i samme klasse.

Første gangen jeg så ham hadde han langt hår med permanent. Hans hår tok permanent veldig bra (det har aldri mitt gjort; tok jeg permanent var håret like stritt, men tørt som høy... og slik så det ut også). Dette var 1986, må du huske, så han var en kul gutt som så ut som en rockestjerne. Bedårende smilehull, og kjent for å være omgjengelig og jovial.

Han ble 18, etter hvert, fikk lappen og bil og vi ble et par.

Når jeg ser tilbake, så hadde vi nok en annen temperatur oss imellom, enn det vi har i dag. Men vår kjærlighet er bunnsolid. Skal jeg være helt ærlig, så er det nesten merkelig, for det er ingen på denne jord som irriterer meg mer enn han.
Han har vaner og måter å gjøre ting på som får nervene mine til å slå krøll på seg, på lik linje med negler som skraper på tavla (den gammeldagse, svarte typen). Men han er fremdeles den beste.

Selv om temperaturen er rimelig styrt av termostat, og vi har forskjellige interesser... og han kuppet hele alderskrisa mi! så stoler jeg fullstendig på ham. Er jeg lei meg, så streifer det meg ikke engang, at han skulle finne på å la være å ta seg tid til å trøste meg. Er jeg glad, så tar han seg tid til å dele den gleden. Han lytter til mine bekymringer, og tar på alvor at jeg er bekymret. Vi gir hverandre stor frihet, egne venner og fri flyt av et sammensurium av egen og felles økonomi. Men, til sjuende og sist er det oss to. Vi har ingen hemmeligheter for hverandre, fordi gleden ved å dele, uten frykt for å bli kritisert, er så stor.

Det aller beste er nok at nå, mine +30 kilo etter at vi møttes, så vasker han fremdeles gulvene, ikke fordi han nødvendigvis er så glad i å vaske gulv, men fordi da slipper jeg...

Fredag kom han hjem fra Nordsjøen. Lørdag over frokosten fortalte jeg at det var på høy tid jeg vasket vinduene. (De var sant og si skammelig matte og direkte skitne.) Hele huset så trist ut.

"Jeg skal ta vinduene oppe utvendig", sa han og tuslet ut på gangen og kledde på seg arbeidsklærne. Han vasket alle vinduene utvendig, mens jeg vasket dem innvendig, og så snakket og tullet vi litt innimellom... eller var sammen i god stillhet, på hver vår side av vindusruta.
Huset strålte vidunderlig opp, med rene vinduer.

Og så har vi episoder som den med kvigene på beite, som sto og sperret veien for meg:

Når mannen er hjemme og jeg sier at jeg går en tur til Lifjell, så sier han ofte: "Jeg skal ta hunden. Snakkes".
Tankene mine blir litt sånn... "Skal du absolutt opp dit når jeg skal, da?" Jeg vet hva som kommer, nemlig.

Sekken min inneholder da min (og hundens) vannflaske, mobilen (med Endomondo aktivert) i tillegg til energidrikken til "treningsjunkien" i familien.
Så går jeg, kanskje litt raskere enn jeg ellers ville ha gått, i håp om at han skal bli overrasket over hvor mye sprekere kona har blitt.

Oppe på toppen kommer han joggende og tar meg igjen, med hunden, og så blir det drikkepause, før vi tusler hjem sammen.
Han starter en god halvtime etter meg, så det er jo åpenbart at her er det litt mer fart enn det jeg kan skilte med.
(Men så løper han også mellom halvannen til to mil minst fire ganger i uka.
Stakkars hunden får jo abstinenser når han er borte, selv om dyret har blitt 13 år, og burde være takknemlig for å få fred.)

En gang jeg gikk til Lifjell, og han jogget, så kom jeg til ei kufelle, der en flokk kviger hadde tatt oppstilling på tvers av veien.

Jeg brøyter meg ikke gjennom en flokk uforutsigbare, store beist som stirrer på meg. Det gjør jeg bare ikke, så jeg snudde for å gå hjem igjen.
Han kom joggende like etterpå, så kvigene, tok meg i hånden og leide meg trygt helt til vi gikk gjennom grinda på andre siden av beitet. han fortsatte løpeturen til topps, kom tilbake ned til meg, og så snudde han og gikk til toppen sammen med meg, og hjem.

Mange tror at romantikk er å slå av tv'n og sitte å se hverandre inn i øynene en hel kveld, eller å
dele samme kaffikopp. Det er helt sikkert romantisk, det. Men for meg, så er det både romantisk, og ekte kjærlighet, at han kan ta vindusvasken på strak arm, selv om han har andre planer, bare fordi han vet jeg sliter bittelitt med høyder, eller at han tar meg i hånden og leder meg trygt gjennom en flokk skumle beist, uten å lage noe styr utav det.

Noen sier at orkideer er enkle.

 I en del år nå, flere enn jeg gidder å huske, så har jeg fått orkideer når vi får nye gjester, altså gjester som vi ikke har invitert før.
Det er som om skjebnen elsker å se meg feile. De kommer ikke med en klase saftige druer, eller nydelig sjokolade. Neida, de ser på meg og tenker: "Hun der, hun har sikkert ikke nok orkideer, så det skal hun få. Da blir hun glad!"... og det blir jeg, også. Det er ikke det, det er bare det at jeg vet der ligger en liten fiasko foran meg. Og siden jeg er skrudd sammen slik jeg er, så ligger det et lite personlig nederlag i alle fiaskoer. Og alt som ikke er helt slik jeg skulle ønske, er en fiasko

Orkideer som havner hos meg har blomstret en kort stund, og så blomstrer de av... og jeg sitter igjen med litt halvslappe orkideblader i vinduet. Etter en stund blir de klissete, som om de er sukret, og så får de noen underlige visne, brune frøaktige greier som klistrer seg fast både over og under bladene, og på stilken også.
Likevel, det er som om de klamrer seg til livet, og vil absolutt ikke visne helt hen. Og det er egentlig veldig rart, for jeg er "hun eneste" som klarer å ta livet av både eføy og kaktus.

Så lenge de er grønne har jeg liksom ikke hjerte til å kaste dem, heller. Noen har blitt kastet, naturligvis, men da har de blitt en liten brun tust som står der og skammer seg.
Min venninne kjøper orkideer og kaster dem etterhvert som de får midd, og kjøper nye. Men mine, nei de blir ikke syke, de blir bare skikkelig slakke.

Mester grønn skryter på hjemmesiden sin om hvordan du kan få Ditt eget lille drivhus på badet, og en mengde andre gode tips, som "Slik lykkes du med orkideer"... men for å være helt ærlig så har jeg aldri klart å få til en skarve blomst ved å høre på gode råd.
Skjønner det bare ikke, fingrene mine vil absolutt ikke bli grønne.

I dag vasket min mann og jeg vinduer. I den anledning vasket jeg alle vinduskarmer og tørket støv som hadde fått ligge i fred altfor lenge... og så reiste jeg på besøk til min venninne.

- Kaster du alltid orkideene når de blomstrer av? Spurte jeg, mens jeg så på en nydelig, mørk rosa tre-grenet orkide.
- Nei, helle mann, svarte hun, jeg setter dem bare på loftet en stund, så henter jeg dem fram og vanner stammen bladene sitter fast i, ikke røttene, for de drikker ikke, men bare bløyter jorda rundt der bladene sitter.
En gang i måneden setter jeg dem under lunkent vann og skyller støvet av dem... og når guttene vanner dem, setter de orkideene i en bøtte vann ett minutt eller to. Eller jeg lar barnebarna stå med en spruteflaske og vanne bladrota. Da kommer stilken og blomstene på bare noen uker!
Ikke vann røttene.... men er jorda våt og det er varmt, liker orkideene at det damper fuktighet... ja, og så liker de disse orkidegjødselpinnene.

Min svigermor sier bestandig at orkideer bare skal ha ett eggeglass vann, kanskje så ofte som en gang annenhver uke. Min mor sier bestandig at orkideer skal vannes fra skålen. De har begge fine orkideer som står vakre lenge. Min venninne slenger vann på orkideene i tide og utide, og har aldeles vidunderlige orkideer stående rundt i hele huset.

Vel hjemme igjen sto jeg lenge og så på den triste flokken av forsømte orkideer. Jeg husket hvor glad jeg ble hver gang jeg fikk en orkide... og det er egentlig rart, for jeg tok imot dem vel vitende om at dette ville bli enda et tapsprosjekt.
Jeg husket de nydelige fargene, og tok en beslutning om å gi blaffen i systematiske råd. Her måtte jeg glemme mytene, og følge hjertet.

Jeg sendte tekstmeldingtil en venn med overnaturlige grønne fingre, og spurte hva jeg hadde fått på orkideene mine? Jeg kan ikke finne noe lignende på noen nettside, så jeg var blank der... det var han også. Han svarte: "Hei, det var noen artige skapninger. :-) Nei, det har jeg aldri sett før. Hmmm merkelig. :-) Jeg aner rett og slett ikke." Han trodde det var noe som kunne gå, men det er det jo ikke, og da ble det merkeligere. Ja ja, så mye for ekspertisen. Ikke bare nekter de å dø, de får noe som ikke finnes engang.

Så da måtte jeg bare hjelpe meg selv, da. Jeg tok en og en orkide, spylte og vasket bladene over og under. Skikkelig gnikket dem rene med fingrene og en svamp. Slo av overskuddsvann og satte dem tilbake i vinduet.

I dag strutter de grønne bladene som om de vil sprekke av frodighet.
Kanskje de bare trenger litt oppmerksomhet?

Fordelene med fellesferie hjemme:

Om bunad og hijab, og andre hodeplagg.

Så har man altså klart det igjen; ord og begreper brukes om en annen, uten at man egentlig gidder finne utav hva ordene egentlig betyr.

Ungdommer har begynt å bruke uttrykket "haram" om alt mulig som de syns er galt, riktig, morsomt, trist, rettferdig... også som kallenavn, enten de er kameratslige eller sint på hverandre: "Du er så haram!" sier de.

De er egentlig ikke så nøye på hva ordet betyr. De bare syns det passer inn, liksom. Som et slags "alt-mulig-slang-uttrykk".

Jeg opplever det som om det blir et stadig voksende problem når språket og begreper fjerner seg fra den opprinnelige og egentlige betydningen. Vi må lære igjen at ord og uttrykk har en betydning, og vi bruker dem for å kunne sette ord ideer og tanker. Behovet for å gjenerobre begreper og misbrukte symboler mot det opprinnelige blir kanskje enda sterkere når vi nå får introdusert ord i språket vårt, som kommer fra ikke-europeiske, kjente språk.

I Norge har skaut, sjal og skjerf (kjært barn har mange navn) en lang tradisjon. Det har blitt, og blir, brukt av en mengde forskjellige grunner, men dette hodetørkleet, eller sjalet (som de fleste ønsker å kalle det nå, fordi skaut er litt "gammelmodig") hadde felles at det dekket mesteparten av håret, eller hodet.

Ulike størrelser, stoff, mønster og anledning ga kvinnen anledning til å drapere, vikle, knytte eller henge slik det var mest hensiktsmessig.

Da jeg var liten gikk både min mor, og alle nabokonene, med skaut over krølleklemmene, som de gikk med store deler av dagen. Skulle de i butikken gikk skautet av, en rask børste gjennom håret, og de var velstelte på håret.

De brukte skaut for å beskytte håret mot sol, regn, vind eller under arbeid eller i dårlig vær. Å ha en dårlig hårdag var ikke et alternativ. De var nøye på frisyren, og de brukte nok langt mer hårspray enn det vi kvinner bruker i dag.

De hadde mange forskjellige skaut, alt fra vakre silkesjal og skaut som de brukte for å pynte seg, forskjellige størrelser og farger for å følge en klesmote eller stil. Min mor hadde en stor skuff full av all slags mulige skjerf, sjal og skaut, og det var en fryd å leke med dem. Hun hadde endatil en brun "lue", som så ut som en knyttet silketurban.

I gamle dager kunne man se på skautet om kvinnen hadde en sosial rolle som husfrue på storgarden, eller tilhørte den gemene hop. Kvalitet, størrelse og mønster avslørte nok det meste. En kvinne som var opptatt med fysisk husarbeid hele dagen kunne nok ikke ta seg råd til å bruke tid på å knytte skautet møysommelig hver dag.

Så gikk de med skaut, og med det tok de vare på seg selv og sitt utseende. Men det var også varmt i kaldt vær, og anvendelig å tørke svette med i varmt vær.
Trengte de et tørkle brukte de skautet, om ikke annet var for hånden.
Frøs barnet, ble det tullet inn i skautet til mor.

For noen var, og er, skautet av mer religiøs betydning. Der har alltid vært religioner, kirker og samfunn som ønsker at kvinnene skal dekke håret og hodet. Og det har man vel egentlig stort sett både akseptert og beundret, selv om enkelte få har avslørt sin egen idioti ved å komme med dumme, historieløse kommentarer.
Og verre:  at man stadig oftere hører at noen river hodeplagget av kvinnene, i et forsøk på å nedverdige dem.

De fleste jeg har snakket med, og som har kommentert oppstyret rundt en bunad med hijab, syns egentlig at hodeplagget er helt fint, men... Det blir introdusert som noe ekskluderende, som noe bare de som er muslimer kan få bruke til bunaden... og bunader er i dag i bunn og grunn et stasplagg, som forteller hvor du har anene dine fra, eller hvor du bor. Den uttrykker geografisk tilhørighet. Det er nesten som OL: uten politikk og religion.

De fleste som skaffer seg bunad sparer i årevis, og planlegger bunadens broderi og montering og sølv like lenge. 

Nå er jeg så gammel at jeg husker noen flere regler for bruken av bunad. Ugifte kvinner skal, for eksempel, ha røde strømper, gifte kvinner skal ha svarte. I dag ser jeg at mange bruker både solbrune og pudderfargede strømper.

Strømperegelen er forandret, og man er ikke lenger helt striks på om noen fra Nordland arver en bunad fra Telemark, men bor på Sunnmøre. Det er lov, så lenge man legger godviljen til. Og det gjør vi jo som oftest.

Paraplyen ble introdusert uten at noen laget balluba utav det, og rundt 17. mai reklameres det over en lav sko for blanke regnkapper man kan ha utenpå bunaden. Det har også blitt akseptert.
Noen velger å gå med sandaler, stillhæler eller joggesko, isteden for tradisjonelle bunadsko. Det blir kommentert, og man rynker på nesa i misbilligelse, men å oppdage at noen skjuler slikt skotøy under stakken oppleves langt oftere som en morsom kuriositet, enn fullstendig uakseptabelt. 

Men, jeg skal være ærlig. Jeg har faktisk betenkeligheter ved å knytte et hodeplagg til en nasjonaldrakt, fordi man ønsker å kalle det noe annet, enn det man kaller det i dag.
Er det ikke litt rart at man må introdusere et skaut, som faktisk er et helt fint navn for et klede som beskytter hode og hår mot vær og vind, og ellers dekker alle behov man har for et hodeplagg, bare for å kunne kalle det hijab?

På et vis illustrerer det motviljen mot å akseptere en likestilling mellom kulturer og tradisjoner; et "skaut", som har vært vanlig i norsk kultur, og et som ser nesten helt likt ut, men som kalles "hijab".
Det blir litt sånn: "Jeg kan ikke bruke skaut, men jeg kan godt bruke det, dersom du kaller det en hijab".

Alle vet at benevnelsen hijab er noe betent. Ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Det kommer av fordommer vi har, dessverre, men enda mer handler det om hva ordet faktisk betyr.

Det handler ikke om hodeplagget, det handler ikke om å introdusere noe nytt til bunaden, det er ikke snakk om å kritisere at nye landsmenn bruker bunad; det handler om valgfriheten, om å vise vilje til å bli en av "oss". Det må ikke bli slik at vi skaper konflikter, fordi vi vil ha forandring for forandringens skyld alene.
Det det handler om er innholdet av begrepet hijab. Det er ikke dette vi ønsker skal være kvinnenes ståsted eller situasjon. Det kan ikke være slik at begge parter (uansett hvem disse partene skulle være) stadig skal snakke om "oss" og "dem". I det minste må noen få ting være felles for alle.

For meg personlig oppleves det som tullete å introdusere noe som allerede finnes, bare for å kunne kalle det noe annet. En lue er en lue, et skaut er et skaut, og så kan du kalle det hva du vil innenfor husets fire vegger, men utad må bunaden få lov til å være et stasplagg, der alt tilbehør som sølv, sko, cape, paraply, og hodeplagg er tilgjengelig for alle, uansett religion eller politisk ståsted. For der er flere valg, innenfor de fleste bunadene, på slikt.

Vi blir klassifisert, katalogisert og bedømt i så mange henseender, men når vi har bunad kan ingen peke ut om hun (eller han, for den del) er hindu, lesbisk, eller tre-barns mor. Vi er bare kvinner, og nydelige.

Eneste kriteriet må være at du velger en bunad fra et sted du har tilknytning til, enten du bor der, har bodd der, kommer derfra eller har aner fra stedet. Syns jeg.

Tidlig ute!

Det er vår, og vi har disse dagene da vi opplever alle værtyper i løpet av en dag. Alt fra snø til solskinn, regn og vind.
Tulipanene står i knupp, klare til å sprette ut, men enkelte morgener har de et lett rimlag på seg, som egentlig er både vakkert og symbolsk, men det er et under de står der like stramme og fulle av håp om varmere dager.

Våren er tiden for bunad (ja, andre festklær også, men det gir en spesiell følelse å se bunadskledde mennesker i all sin skrud), feiring, og milepæler, og denne helgen var det den store konfirmasjonshelgen her.

Før i tiden, da jeg var ung, kjente vi alle i bygda. Det var en naturlig ting å gi alle konfirmanter gave når det var konfirmasjon. Vi kjørte ut gjennom bygda og la gratulasjonskort med penger i postkassene til alle som skulle være konfirmant den dagen. Jeg husker det som om det alltid var kjølig solskinnsvær og vått i gresset.
"Alle" sto konfirmant i statskirken, bortsett fra et par i frikirken... og da det var min tur: i pinsemenigheten i nabobygda.

De hadde konfirmasjonsundervisning i kristendomstimene, mens jeg vandret rundt i gangene og ventet på at de andre skulle velte ut av klasserommet til friminuttet.

Vi hadde visittkort, som vi delte ut til alle som gadd snakke med oss. Fullt navn, alle mellomnavn inkludert, og bakpå sto dato for den store dagen. Alle konfirmanter var listet opp i lokalavisa, etter skoleklasse, dato og alfabetisk. Det var ikke mulig å ikke få med seg hvem som skulle være konfirmant og når.

Forrige helg var det konfirmasjon både lørdag og søndag her. Det var liv og røre i både
Folkekirken (er det det den heter nå?), Frikirken, Pinsemenigheten og i Human Etisk forbund. I tillegg var der et par som hadde sin første nattverd i den Katolske Kirken. Det var riktig stor feiring over hele byen generelt, og i vår avgrensede bydel spesielt.

Nå er det ikke slik at jeg kjenner alle lenger. Jeg bor ikke et sted der jeg vet hvem som "tilhører" hvem, og hva slekten jobber med. Jeg vet ikke hvilken gård de kommer fra.
Her jeg bor er vi en bydel med en haug med tilflyttere, som egentlig ikke har så mye familie i nærmiljøet. Siden vi flyttet hit for 16 år siden er innbyggertallet mer enn doblet.
Jeg syns egentlig jeg har gode unnskyldninger for å miste oversikten litt. Samtidig syns jeg nok at jeg kunne fått litt hjelp til å holde oversikten.

Uansett... Jeg lagde istand kort med pengegaver til venners barn og unge naboer.
(Det er et sant mareritt å få tak i kontanter på denne tiden av året, just saying.)
Men...
Jeg hadde hørt ett eller annet sted at ei vi kjenner til også skulle være konfirmant, eller rettere sagt: Tentro elev. I mine dager het det "overhøringsbarn". I dag er de tentro elever, men jeg må sant å si innrømme jeg ikke helt vet hva de er på selve overhøringsdagen.

Men, nå er ikke det så viktig, ihvertfall ikke akkurat nå, for det som var poenget mitt er at jeg var skikkelig usikker på om hun var Tentro elev i år. men, så var det dette med at flere, helt uoppfordret, fortalte meg at hun var Tentro elev.
Mannen min var offshore, og er forresten helt håpløs på tid og tider og alder til folk, så han var det ingen hjelp i.
Jeg laget en liten konvolutt i all hast, sånn for alle tilfellers skyld.

Så, alle konvoluttene var klare, og jeg hadde planer om å gjøre det riktige og sykle rundt... men jeg tok bilen; Unnskyldte meg med at jeg måtte handle på vei hjem.

Jeg kjørte rundt og leverte konvolutter i postkasser som slamret med lokket når jeg slapp taket... og så kom jeg til gata der hun bor.

Huset så fullstendig lukket og tomt ut, men det gjør jo mange hus på dagtid... selv om... der var et par jentunger som bygde hytte av hagemøbler oppå garasjetaket.

"Nei, vet du hva", tenkte jeg, "moren hadde aldri funnet seg i at barna bygger hytte av hagemøbler, stolputer og picnic-pledd, på garasjetaket, på konfirmasjonsdagen til datteren".
Så jeg kjørte på butikken... uten å levere konvolutten i postkassa.

Utover kvelden ble jeg stadig minnet om at jeg ikke var helt 100% sikker. Jeg hater å ikke ha kontroll, så jeg sendte en tekstmelding til naboen, som er far til en av Tentro elevene (ja, han var jeg helt sikker på var Tentro elev). Jeg gratulerte med dagen, og spurte, sånn helt diskret og henslengt, om hun også var Tentro avgangselev denne helgen?
"Javisst", var svaret. "Hun sto på scenen sammen med gutten min i dag!

Noen tannhjul klikket rundt i hodet mitt, og jeg revurderte både hennes mors ordenssans, min husk og tidsoppfatning, og ikke minst fikk facebook grupper uten komplett medlemstilhørighet enda et skudd for baugen.
Jeg liker ikke grupper på facebook (selv om jeg har en egen gruppe). Det er noe ekskluderende ved dem. Ingen finner en gruppe om de ikke leter etter den.
Nå fikk jeg enda et argument mot.

Du ser... jeg hadde sett på gruppa over konfirmanter på facebook, flere ganger, og der var ingen med hennes navn. Ingen Katrionella, Katrionella Fryd... ingen med tilnærmet likt navn engang, og derfor naturligvis ingen bilde. MEN hennes far, pastoren, var administrator.
Da tenkte jo jeg helt naturlig, at det var da voldsomt så diskret de skal være da. Her kjører de virkelig lav profil. Her skal ikke menigheten føle de MÅ gi gave til pastordatteren.
Men de lurer ikke meg... Her er jenta som ikke gir av plikt, men til dem som fortjener det!

Uansett. Det var sent på kveld og jeg fikk på meg joggeskoene, mens jeg kasta lengselsfulle blikk mot TV'n der ukas eneste virkelig gode film nærma seg halvveis.
Det ble ikke mer film på meg.

Så gikk jeg i mørke natta, og tenkte på hvor "tuned up" og "fresh" kroppen blir når du går (eller sykler) når bilen er inneparkert og du må bruke apostlenes hester.

Hytta var ikke lenger på garasjetaket.
Jeg la lokket forsiktig ned, og gikk hjem.
Det var en stille kveld med fin temperatur, og det var som om hele verden sov en forventningsfull søvn og ventet med spenning på i morgen.

Mandag morgen fikk jeg en tekstmelding:
"Snille dere: Deres tanke er god, men dere har vært ekstremt tidlig ute i år. Hun er konfirmant om 2 år :-) Ikke rart dere "bommet", da ei  annen som ble konfirmert het det samme. Jeg legger konvolutten i hylla di".

Kontrakten tapt... hva nå?

Det har vært spennende nå, i mange måneder. Spennende med tanke på mannen sin jobb. Det er kanskje forferdelig av meg å si dette, enda verre å faktisk tenke slik, men det går egentlig ikke så veldig innpå meg, annet enn at jeg er lei meg fordi han føler fremtiden er mer usikker.
Han sier ikke så mye om det, ihvertfall ikke til meg, men jeg merker at han har hatt mye å tenke på.
I ukevis nå har vi lest ene artikkelen etter den andre, alle avisene har skrevet om det: OLJEKRISA.
Vi har lest om nedskjæringer, sluttpakker, permitteringer, arbeidsledighet, antallet søknader på ledige jobber er stort.

Det blir snakket om på skolen. Guttene kommer hjem og spør om pappa har blitt arbeidsledig. De har hørt at det er vanskelige tider. Det kan bli slik at man har lite penger, har de hørt.
Før kunne jeg si at pappa har en jobb, de trenger ikke bekymre seg. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal svare, eller... jeg vet hvordan situasjonen er fra dag til dag, men jeg vet ikke hvordan det er lurt å svare. Kanskje det beste er å bare være ærlig å si at han sannsynligvis ikke har jobb nå, men at det skal gå bra. Vi skal ha det greit likevel. For det skal vi; vi skal klare oss fint. Vi er heldige slik, i motsetning til mange andre.

Alle her kjenner noen, bor sammen med noen, eller jobber sammen med noen som for ikke lenge siden "jobbet i olja". De fleste blir på en eller annen måte berørt.
Ferier som ikke blir bestilt, dårlig samvittighet for at andre mistet jobben, mens en selv har blitt spart... så langt, lån blir refinansiert, man pusser på CV og leser seg opp på hvordan man bør skrive jobbsøknad.

De fleste jeg snakker med, og leser om i avisene, håper for all del å slippe NAV. Det er et system som gjør en arbeidssøker nesten apatisk, sier de. Reglene og rutinene for de som er registrert som mottaker av arbeidsledighetstrygd blir nesten en heldagsjobb for de som heller ville brukt dagen til å kontakte firma og kontakter.

Å leve i usikkerhet gjør noe med tankene og humøret.
Jeg kan godt forstå de som lurer på hvordan det kunne bli slik at ingen har bruk for en lenger. Hvordan utdanning og erfaring plutselig skulle bli overflødig og feil på arbeidsmarkedet. Spesielt siden man ikke har gjort noe feil. Man har gjort en god jobb og vært en god kollega og en lojal ansatt.

Det er noe underlig som skjer når man går fra å tro man har en sikker, godt betalt jobb, til å oppleve usikkerhet med tanke på økonomi, livsstil og fremtiden. "Oljå" har liksom vært ankeret; unnskyldningen og forklaringen på hvordan det kan ha seg at vi har det vi har, og er slik vi er.

Lange perioder borte fra familie og venner, høytider og andre feiringer man ikke får ta del i, vær og andre utfordringer. Lange perioder med avspasering og lite å ta seg til. Samliv som knirker fordi den stadige omstillingen fra alene voksen hjemme, til to som skal ha sitt å si rokker ved rutinene...

Til sammen forteller dette om mennesker som bryr seg om jobben sin, som virkelig liker det de driver med. Dyktige arbeidere som er villige til å gå den ekstra tunge mila for å gjøre en bra jobb, og som sammen med familie tar de utfordringene livsstilen byr på.

I disse dager er det mange familier som opplever kaos, usikkerhet og følelsen av å ha blitt sviktet. Ryktene går og spekulasjonene er mange. Plutselig leser man finansanalytikernes artikler med interesse om hvordan de tror det skal gå med oljeprisen, og den skal visst bli enda lavere, og de som fremdeles har jobb begynner å tenke på om der er andre alternativer, i tilfelle det går galt.

Butikker opplever nedgang i omsetningen, fagskoler og høyskoler har fått flere søknader om skoleplass enn tidligere år. Fagarbeidere søker seg til fagskoler, for å videreutdanne seg, ingeniører søker på sykepleiehøgskolen, lærerhøyskolen og andre studier på høyskoler og universitet.
Man omskolerer seg til det man antar er tryggere yrker.

Noen vil nok si at oljearbeiderne har flydd høyt og levd det søte liv lenge, og det er kanskje sant. Men det er også mange som har betalt en temmelig høy pris på det personlige planet.

Myten om oljearbeiderne som tjener så uendelig mye bedre enn andre har grodd fast som gjengs sannhet, selv om det ikke er tilfelle.
Det er ikke annerledes med dem som er oljearbeidere enn det er med andre. Den største forskjellen er at arbeidstiden har vært litt annerledes organisert.
En tid tilbake var det reportasjer i lokalavisen om hvordan permitteringene og oppsigelsene påvirket folk. Da var noen usikre på om de måtte selge hytta... nå er det mange hytter til salgs.

Vi har hatt det så usikkert lenge, nå begynner resten av landet å føle på konkurransen om oppdragene.

Nå er det ikke slik at der er mange færre på selve oljeplattformene, men de som jobber på land med leveranser av tjenester og produkter har blitt oppsagt i bølger på flere hundre.
Ingen har grunn til å føle seg trygge.

Midt i nedgangstider og lav oljepris har kontraktene vært ute på anbud, og mange av kontraktene har gått til andre firma enn de som har hatt oppdraget. Så må mange sies opp, og nye ansettes i et annet firma. Det påvirker også hvem som har jobb på plattformene. Der er kanskje like mange i jobb, men det er andre som får jobbene. Går man på skift nå treffer man andre i kantina, enn dem som man har truffet regelmessig i flere år.

Her om dagen fikk min mann vite at han mest sannsynlig har mistet jobben sin. En stilling han har hatt i snart 15 år. På Aibel sin nettside står det at Aibel har utført vedlikeholds- og modifikasjonsarbeid i Ekofisk-området for ConocoPhillips siden 2002. Nesten hele denne tiden har min mann vært i fast rotasjon der.

Nå er ikke det så uvanlig med kontrakter som går ut, og nye kontrakter som blir skrevet, i bransjen. Særlig ikke i disse dager. Det har vært nedskjæringer og uro lenge. Det blir fort slik når det er pengene som rår, og folk flest tror at hele økonomien hviler på oljebransjen. Det har blitt slik her.

Når man kjenner hver en meter med rør på et oljefelt. Når man jobber så lenge med noe at det nesten blir ens baby. Når følelsen av å måtte gå fra noe som er så kjent at det sitter i ryggmargen, da må man respektere at det blir en sorgreaksjon.
For de store multinasjonale selskapene handler det om penger, for de som er på jobb handler det om sikkerhet vs produksjon, for hver enkelt ansatt handler det om følelser.

Han, vi, skal nok klare oss helt fint. Akkurat nå føles det veldig hjelpesløst. Jeg kan ikke støtte min bedre halvdel på annen måte enn å forsikre ham om at det skal bli bra, vi skal klare oss.
Hele verden ligger for hans føtter! Blir det slik at han reiser på jobb til Aberdeen, Singapore eller Brasil, så får det heller bli slik, en stund.
Vi må bare tenke litt først, få sikkerhet, finne ut av hvordan det blir fremover, og bli vant til det som nå enn kommer.

Med rett til å håne...?

Bannskap og skjellsord er slett ikke noe nytt. Felles for alle disse uttrykkene er at man trenger ord, der anstendighet ikke strekker til.

Av og til trenger man ekstra kraft bak sin misnøye, eller euforiske glede.
Det er på ingen måte nytt å skjelle ut, forbanne eller nedverdige noen, eller noe, når følelsene blir for overveldende til å holde inne et umiddelbart utbrudd.
Man kjenner til forbannelser og kraftuttrykk fra før kristi tid, så behovet for en utblåsning har alltid vært der.
Noen forbannelser har vært grove (jeg er blandt dem som simpelthen elsker Shakespeare sin evne til å ramse opp treffende skjellsord og forbannelser), andre har vært mer humoristiske, men like fullt ment som utskjelling.

Diskusjonen  har dukket opp igjen, fordi Carpe Diem var så "uheldige" at en populær sang, med upassende tekst blir sunget bekymringsfritt av halve det norske folk, og resten har lest lyrikken.

Om man kritiserer Israels eksistens, Israels politikk, Israels militære, Israels ledere eller Israels hva-nå-enn-det-er-man-syns-er-kritikkverdig, så kan man ikke forsvare å bruke "jøde" som skjellsord. Der finnes en mengde andre nedsettende ord man kan bruke, noe teksten tydelig demonstrerer, og ingen av dem er OK, dersom man, som meg, fremdeles mener at ord har en mening.

Men så er det engang slik at i det daglige er det utrolig få som faktisk bryr seg. Man er politisk korrekt på sosiale media, eller provoserende ukorrekt, men egentlig bryr ingen seg, for da hadde man sagt ifra når man hører skjellsord som går langt over streken.
Det gjør ikke de fleste av oss.
Jeg er kanskje en sart blomst som reagerer, men jeg tror på ord. Jeg er henrykt ved ords betydning og alt de kan fortelle og formidle... men jeg er også ofte bunnløst skuffet.

Så er det engang slik at nære venner, som stoler på hverandre, eller mennesker i samme situasjon med tanke på hudfarge, religion, legning eller sosial status kan snakke uvørent til hverandre. Men idet man ikke tilhører "klubben" blir det helt feil og, ja, både diskriminerende og rasistisk.

Rett skal være rett; Det er ikke bare Carpe Diem som ikke har tunga beint i munnen.
Det er mange artister som har dummet seg ut i tekstene sine.
Der er mange artister som har vært direkte ufine i tekstene sine.
Der er mange artister som har hengt ut enkeltpersoner i tekstene sine.
Der er mange artister som har omtalt det de mener er grunnleggende feil, urettferdig, diskriminerende eller sårende i tekstene sine.
Kunsten er å gjøre det uten å falle for å videreføre det de kritiserer, ved å gå ned på samme nivå... ja, enda lavere.

Avisene og hverdagen vår er fulle av advarsler. Ord flyr gjennom lufta, historier blir fortalt... vi leser at de skriver og hører at de snakker, men vi lytter ikke.
Vi må snart forstå at likt menneskeverd for hver enkeltes hudfarge, størrelse, religion, kjønn, legning starter med ord, som planter tanker og fører til handling. Og det kan være positivt og veldig negativt.

Fordi man er reflektert nok til å ha meninger om hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn skal behandle hverandre, så blir det verre når man begår samme urett i retur.
Da opplever jeg det som kalkulert diskriminering med "kunst" som skalkeskjul.

Intensjonen er på ingen måte å ansvarliggjøre Israel som nasjon. det er heller ikke intensjonen å ansvarliggjøre alle israelere generelt. Det er på ingen måte slik at Ariel Sharon kan sies å representere alle skjellsordene nevnt.
Det er bevisst bruk. Og det er jødene som får all skyld. man ilegger jøder, generelt, en allmenn skyld og annonserer det er legitimt å gjøre nettopp det.

Man normaliserer en mengde skjellsord ved å gjøre dem kule, fengende og "lovlige". Man sier og synger dem i kor, og nei, det er ikke greit. Det har ikke vært greit på lenge.
På sin Facebook-side skriver man at

Vi mottar svært mange henvendelser fra folk som har tolket tekstene til Karpe Diem, eller ønsker hjelp med å tolke dem. Dessverre har vi ikke mulighet til å svare på alle, selv når de skiller seg betraktelig fra det som opprinnelig var tanken bak linjene.
Vi registrer at enkeltord fra teksten til "Attitudeproblem" har fått mye oppmerksomhet. I verset ordene er hentet fra ramser Magdi opp en rekke begreper som i samfunnet blir brukt som diskriminerende på bakgrunn av kjønn, legning og religion – dette gjør han utelukkende for å påpeke at begrepsbruken er problematisk når den tas ut av sammenheng. Det er nettopp dette problemet "Attitudeproblem" handler om – at enkeltord har lett for å overskygge helheten i slike tekster, og at mening lett kan gå tapt på denne måten.

Tittelen alene rettferdiggjør ikke innholdet i en tekst.
Jeg håper inderlig at sangen er dårlig håndverk; jeg håper det er en tekstforfatter som har hatt en dårlig dag, og som utviser dårlig dømmekraft, som har dummet seg ut. Kraftig!

Ytringsfrihet. Ja visst har vi ytringsfrihet, men det betyr ikke at man bare kan blåse ut av seg akkurat det man vil.
Ytringsfrihet er verdt å verne om fordi den krever gjensidig respekt. Der er begrensninger på hva man kan si, og det innebærer et stort ansvar.

Kunst skal provosere og skape debatt, det er noe ved skjønnheten ved kunst.
Og kunstens skjønnhet ligger i både prosessen og resultatet.
Av og til går det galt, og resultatet griner hånlig mot oss som lytter.