Julegudstjeneste i skolen... Javisst!

Det er nesten litt utrolig hvor mye rart vi klarer å skape problemer utav. Det er nesten som om vi henger oss opp i den minste ting for at vi skal ha noe å krangle om, og jeg mener krangle. Det er nok med ett avisoppslag, og to kommentarer, så er diskusjonen ute av perspektiv, saklighet og sammenheng.

Denne uka er det skolenes praksis med å gå på julegudstjeneste. En gudstjeneste der barna får høre juleevangeliet fortalt og forklart, og så synger de julesanger... og ikke bare salmene, om du trodde det. Det har alltid vært en stemningsfull høytid, med flott tre, lys, musikk (der er som regel endatil orgelbrus!) og for mange er opplevelsen av å sitte i en kirkebenk noe helt for seg selv.

Det nye av året er at foreldre over det ganske land må melde seg på julegudstjenesten. Nå opplevde ikke jeg svarslippen vi fikk hjem som en påmelding, det var en svært kort redegjørelse for hva det handlet om, og så måtte vi velge mellom julegudstjeneste eller et likeverdig, religionsnøytralt, arrangement i musikkrommet. Mange mente dette var en påmelding, og et angrep på våre norske tradisjoner og verdier.

Jeg tenker at dette er en konsekvens av saken i Hordaland i fjor, da et foreldrepar fikk medhold fra Fylkesmannen i Hordaland om at Seljedalen skoles praksis med undervisning som alternativ til julegudstjeneste er i strid med regelverket. Jeg hadde ikke syns det var kult, som elev, å ha matematikk mens mine klassekamerater fikk være med på en festforestilling, enten det nå var i kirken eller et annet sted.

Seljedalen skole i Bergen har de siste årene takket ja til tilbud om julegudstjeneste i Fyllingsdalen kirke. Skolen praktiserer aktiv påmelding for elever som ønsker å benytte seg av tilbudet. Elevene som ikke vil i kirken har vanlig undervisning. I fjor var det matematikk. Skole må endre praksis for julegudstjeneste.

Det er litt rart, egentlig, hvordan vi ikke reagerer før vi mener vi blir skadelidende på ett eller annet vis. Slippen med avkryssing for julegudstjeneste har eksistert i flere år, men nå skal elevene slippe bare fag eller høytlesning. Nå skal de ha et likeverdig tilbud.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sier at det ikke er nødvendig med påmelding, det er viktig å ha et system som ikke svekker gudstjenesten på sikt.
Utdanningsdirektoratet anbefaler å melde seg på gudstjenesten, tidligere har man meldt seg av.
Nå er de ikke helt enige seg imellom, men de er enige om at anbefalingen i denne litt enkle saken er noe som antagelig kommer til å få ringvirkninger for Gudstjenester i Skoletiden. Personlig syns jeg at retningslinjene er riktig gode, du må huske de gjelder begge veier. Hele saken er en storm i et vannglass, egentlig.

Jeg er selv lærer på en videregående skole. I år er det første året vi ikke går rundt juletreet på skolen... selv om mange elever gikk hjem før sangen og rundgangen, så var det en herlig tradisjon jeg kommer til å savne. Vi skal heller gå rundt juletreet litt mer spontant. Elevene ønsker det selv.

Frp i Stavanger mener at det beste ville være julegudstjeneste arrangert frivillig etter skoletid, ikke i skoletida. Akkurat den er litt morsom, syns jeg, all den tid Frps Fra A-Å slår fast at "Det er en forutsetning for integrering at innvandrerne tilegner seg det norske språk, og deltar i det norske samfunnet. Det må stilles krav om integrering for å få opphold og senere statsborgerskap."

Det er mye vi kan putte i sekken for integrering, og noen, som går tom for argumenter, tar argumenter der de tror de kan skåre  lettvinte poeng.

Neida, nå var jeg slem, og det er ingen grunn til å gå ned på samme lave nivå som noen. Når det er sagt, så er der ganske mange som bruker oppstyret rundt julegudstjenesten som brekkstang i egen hjertesak, som for eksempel motstand mot innvandring.

I en kommentar i Stavanger Aftenblad 10. desember 2015, skriver Torunn Egge Roux at: "Julegudstjenesten og religiøse symboler er viktige kulturelle markører. Begge deler er utrydningstruet i en stat som jo ikke er sekulær, men som tvert imot har kristne-humanetiske verdier som en del av grunnmuren". Visst er det viktig å verne om våre kristne-humanetiske verdier. Det er faktisk mer enn viktig, det er helt avgjørende for at vi skal ha alle de frihetene og godene vi har i dag. Det er viktig fordi det er disse rettesnorene vi har rettet oss etter for å få det gode samfunnet som vi lever i. Religionsfriheten favner alle, og gir oss retten til å praktisere tro, fremfor pålegg, tvang og forbud. Den gir oss også retten til å ikke tro. Jeg, og helt sikkert alle andre individuelle nordmenn, skatter den friheten, for alt den er verdt. 

Det er jo litt artig, oppi alt styret, at mine barns muslimske klassekamerater (og nå har jeg hatt barn i barneskolen sammenhengende i 14 år, så jeg har fått være med på utviklingen), har stort sett vært med. Kanskje på grunn av at de ikke har skjønt eller lest brevet med svarslipp men det har aldri vært et problem, de har faktisk likt det, og de har hatt spørsmål om mye av det de så der. Vi har alltid hatt et åpent hjem, og vi er så heldige at ungenes vennekrets kommer fra hjem med forskjellige livsstiler og religionstilhørighet, og det er herlig å høre dem snakke seg imellom. Nå er det julen de snakker om, snart er det Ramadan.

Æren for fine julegudstjenester skal presten ha. Jeg har ikke opplevd at julegudstjenesten noen gang har vært misjonerende, belærende eller nedlatende. Tilbedelsen har vært nesten fraværende, men de har fortalt skolebarna historien som vår jul bygger på. De har forklart symboler vi bruker i julen og endatil svart på spørsmål. 

Kirken har tilpasset seg tiden, og det er gode og flinke folk som ansettes rundt omkring. La oss ha litt tillit til dem oppi det hele, de fortjener ros for å gi barna en ikke bare religiøs opplevelse, men i enda større grad en kulturell oppdagelsesferd.

Noen setter i gang et ekspresstog og skjønner ikke når de burde ha stoppet... for lenge siden. På Austrått skole i Sandnes, må foreldre gi tillatelse til at barna kan delta på alle aktiviteter som har snev av jul i seg: Luciatog, adventsamling, juletregang og gudstjeneste.

I faget KRLE sier Læreplanen at det i faget skal være ca 50% kristendom. (Egentlig ville regjeringen ha 55% kristendom i faget, men ga seg på det punktet.) Og det må jo for noen være helt utrolig problematisk. MEN, det er faktisk ikke religiøse minoriteter som flagger problemet.

1. december 1999, sto det i VG at Islamsk Råd ikke fikk medhold i kravet om fritaksrett fra kristendomsfaget. Det slo en dom i Oslo byrett fast dagen før. Etter det har de godtatt deltagelse i faget (jeg har ihvertfall ikke hørt noe annet), og de muslimene jeg kjenner syns faktisk det er et fag som gir interessant innblikk i flere andre religioner. Foreldrene leser leksene sammen med barna, og har ofte mange uventede spørsmål som gir meg små øyeblikk av innsikt.

Rettsapparatet er altså opptatt av at religion, med vekt på kristendom, er et viktig fag med viktig innhold for alle grupper i samfunnet. Det er å oppsøke et gudshus, der aktiviteten kan oppleves som tilbedelse, som er problematisk. 

Jeg skjønner at noen foreldre kan oppfatte det som... nesten en trussel mot eget livssyn at barna deltar. Og det er faktisk lov å føle det, i Norge.

Akkurat det er litt morsomt, syns jeg. På midten av 80-tallet ble jeg kastet ut av kristendomstimene, og gikk og virret i gangene alene (vi var to, men hvor hun var aner jeg ikke), til timen var over. Grunnen? Resten av klassen hadde konfirmasjonsundervisning. Presten kom inn i klasserommet og hadde konfirmasjonsundervisning i skoletiden.  Jeg ble konfirmert, eller hadde overhøring som det den gang hette, i en fri pinsemenighet. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke hadde helt sansen for å bli utestengt, overlatt til meg selv midt i skoletiden. Men jeg hadde nok likt det mer, om jeg hadde fått tilbud om å gjøre noe annet.

Egentlig så er vi rimelig slakke og hyklerske, for jeg har neimen ikke hørt så forferdelig mange protester på at Stavangerskoler har avlyst julegudstjenesten, sånn bare for å slippe å forholde seg til problemet overhodet. I dette tilfellet var det administreringen av varslingen som ble for omfattende.

For meg blir dette ille. Om der skulle være bare 10 elever som ønsker å gå, burde de få gå. Da burde skolen takke kirken for innbydelsen på vegne av disse 10.

For presten ville det kanskje ikke bli så uvanlig oppmøte, det er kanskje slik det er i kirken på en hvilken som helst annen gitt søndag.

Slippen vi fikk hjem til oss, var ikke en påmelding, det var et valg. Vi valgte mellom at barnet vårt skal gå til julegudstjenesten eller ha et likeverdig arrangement i musikkrommet på skolen. De fleste skolene jeg kjenner til har fremdeles julen som tema... de bare synger "Musevisa" og "På Låven Sitter Nissen", isteden for "Himmel På Jord", "Stjernen Har Stanset Her" og "Glade Jul".

Vi burde være så bevisste våre valg at det er uproblematisk å gi et tydelige signal, og ta et aktivt standpunkt og si "ja, jeg vil at barnet mitt skal holde i hevd våre norske, kristne verdier og gå til julegudstjeneste" Hver enkelt av oss burde gi en rungende tilbakemelding om at dette vil vi fortsatt ha i skolen vår. Men... nei, det vil vi visst ikke. Vi ønsker å bli påprakket en barnetro og tvunget til kristne høytider. Slik at vi har ryggen fri til å fortsette å kritisere alle andre, uten å ta noe ansvar selv.

De kritiske røstene roper så høyt, at man lett kan tro at saken illustrerer deres poeng i en gitt sak. Det er slett ikke slik. (Selv om jeg av og til får nesten et inntrykk av at folk tror der sitter et muslimsk råd et sted, og gir utdanningsdirektoratet direktiver.) Det stemmer absolutt ikke. Ministeren og direktoratet prøver å balansere dommer i rettssystemet med norsk grunnlov og alle foreldres preferanser. Det er tross alt etnisk norske foreldre som har uttrykt misnøye. Enten på grunn av eget livssyn, eller som forstår-seg-påere på elever som kommer fra hjem med annet livssyn.

Det er ikke innvandring (de fleste er faktisk kristne) eller andre religioner som truer våre kristne tradisjoner, livssyn, levesett... det klarer vi faktisk helt fint på egen hånd.

Morsom "Disorder in the Court".

Man forbinder ofte rettssaker og jurister med saklige, alvorlige, kanskje litt kjedelige mennesker som tar både retten, klienter, vitner og sakene sine seriøst. Men...
Det er nok ikke hele sannheten. I en rettssak oppstår det ofte både ordspill og forunderlige avhør og situasjoner.

Sitatene fra boken "Disorder in the Court: Great Fractured Moments in Courtroom History": Charles M. Sevilla, 1999, er ordrett gjengitt av stenografer (som sikkert slet hardt for å holde seg alvorlig), og omsatt til norsk.

Advokat : -Er de seksuelt aktiv?
Vitne : -Nei, jeg bare ligger der.

Advokat : – Hva er fødselsdatoen Deres?
Vitne : – 18. juli.
Advokat : – Hvilket år?
Vitne : – Hvert år.

Advokat : – Hvor gammel er sønnen Deres, han som fortsatt bor hos Dem?
Vitne : – 38 eller 35, jeg husker ikke helt…
Advokat : – Hvor lenge har han bodd hos Dem?
Vitne : – I 45 år.

Advokat : – Hva var det første Deres mann sa til Dem i dag morges?
Vitne : – Han sa: ‘Hvor er jeg, Cathrine?’
Advokat : – Og hvorfor uroliget det Dem?
Vitne : – Navnet mitt er Susanne.

Advokat : – Si meg, doktor, er det ikke slik at når en person dør i søvne, så vet han ikke om det før neste morgen?
Vitne : – Har De bestått juridisk embetseksamen?

Advokat : – Den yngste sønnen, 21 åringen, hvor gammel er han?
Vitne : – Eh… han er 21.

Advokat : – Var De til stede da De ble fotografert?
Vitne : – Kødder du med meg?

Advokat : – Så barnets unnfangelse fant altså sted 8.august?
Vitne : – Ja.
Advokat : – Og hva gjorde du på dette tidspunktet?
Vitne : – Eh… jeg ble knullet.

Advokat : – Hun hadde altså tre barn, riktig?
Vitne : – Ja.
Advokat : – Hvor mange var gutter?
Vitne : – Ingen av dem.
Advokat : – Var noen av dem jenter?
Vitne : – Tuller du med meg? Dommer jeg tror jeg trenger en ny advokat. Kan jeg få en ny advokat?

Advokat : – Hvordan ble Deres første ekteskap avsluttet?
Vitne : – Ved døden.
Advokat : – Og ved hvem sin død ble det avsluttet?
Vitne : – Ved hvem sin død tror du det ble avsluttet?

Advokat : – Kan De beskrive dette individet?
Vitne : – Han var cirka middels høy og hadde skjegg.
Advokat : – Var dette en mann eller kvinne?
Vitne : – Gjett.

Advokat : – Doktor, hvor mange obduksjoner har De foretatt på døde mennesker?
Vitne : – Alle mine obduksjoner har vært foretatt på døde mennesker. Vil de at jeg skal gjenta det?

Advokat : – Husker De på hvilket tidspunkt De obduserte avdøde?
Vitne : – Obduksjonen begynte rundt halv ni på kvelden.
Advokat : – Var Hr. Danielsen død på dette tidspunktet?
Vitne : – Nei, han satt på bordet og lurte på hvorfor jeg obduserte ham.

Advokat : – Doktor, før de foretok obduksjonen, sjekket De om avdøde hadde puls?
Vitne : – Nei
Advokat : – Sjekket de blodtrykket?
Vitne : – Nei
Advokat : – Sjekket De om vedkommende pustet?
Vitne : – Nei
Advokat : – Så det kan altså tenkes at pasienten var i live da De begynte obduksjonen?
Vitne : – Nei
Advokat : – Hvordan kan De være så sikker, doktor?
Vitne : – Fordi hjernen hans befant seg i et glass på skrivebordet mitt.
Advokat : – Jeg skjønner, men kan det likevel tenkes at pasienten var i live?
Vitne : – Ja, det kan tenkes at han var i live og drev advokatpraksis.

Forandring for forandringens skyld?

Mulig jeg er i overkant bakstreversk, og det liker ingen å være, men jeg tar sjansen likevel. Det er nemlig noe jeg har tenkt på en stund nå.

Vi lever i verdens beste land å bo i, vi har noen problemer som vi må ta tak i, men vi har en svært høy levestandard, vi har et demokrati som ikke er uten svakheter, men som likevel er misunnelsesverdig solid. Vi arbeider for et samfunn som aktivt arbeider for likeverd, og motarbeider fordommer.  Der er et stykke arbeid igjen for full pott, men likevel er vi på god vei. Vår velferdsstat tar i stor grad vare på oss, og vi har ytringsfrihet.

På tross av vår bunnsolide historie som et nøysomt, sindig (dog med evne til berettiget harme) og arbeidsvillig nasjon, møter vi nå utfordringer som noen ser på som en trussel mot våre verdier, tradisjoner og kultur. Vi fikk litt mye på en gang, kan man si: nedgang i oljeindustrien, oppsving av

arbeidsledighet, en bølge av asylsøkere... bare for å nevne noen av de uventede problemene vi måtte finne løsninger på.

Vi er en oljenasjon. Litt flåsete har vi blitt kalt "de blonde araberne". Inntektene har i enkelte strøk vært avhengig av oljeproduksjon, men så har disse områdene hatt veldig høye inntekter, også.

Den unike avtalen vi fikk amerikanske oljefirma til å gå med på har vært kantet med platina og det som er enda gjevere. Vi var smarte for 45+ år siden, og i de siste 30 årene har vi hatt gode tider. Vi har hatt oppturer og nedturer økonomisk, men på det jevne har vi klart å holde oss på topp.

Før vi fikk de godene vi nyter godt av i dag, før 1980-tallet, var vi et svært fattig land, men vi er et folk med solide røtter i hardt arbeid, dugnadsånd og måtehold. Egenskaper som ga oss livsgnist og kampånd.

Å være norsk er noe vi har hatt grunn til å være stolte over. Noe som har vært begrepet på vår identitet, vår evne til å tilpasse oss og overkomme fordommer, samtidig som vi har bevart våre grunnleggende verdier.

"Grunnleggende verdier" har kanskje blitt et uttrykk som vi vet er viktig, og som vi kan å bruke, men som vi kanskje ikke helt har funnet ut av hva betyr, og det er ikke så rart. De er litt forskjellige fra person til person, men kort sagt så identifiserer nordmenn seg ofte med verdier som er beskrevne rettigheter i Grunnloven. Der finner vi blant annet ytringsfrihet (retten til å kunne uttale seg offentlig, uten å risikere trusler, fengselsstraff eller livet), demokrati, likestilling og religionsfrihet. En annen grunnleggende verdi i Norge er rettssikkerheten; prinsippet om likhet for loven, som står sterkt. Alle disse ligger i oss som noe vi nesten tar for gitt, fordi det er så nedarvet og innarbeidet i oss.

karnapp, eller "rikmannsvorte", som vi kalte det.

I tillegg har vi moralske verdier som: tillit, rettferdighet, ærlighet og solidaritet. Noen kaller oss naive fordi vi tror på våre verdier, og tenker på dem som allmenne. Vi tenker at verdiene våre er veivisere for alle, fordi de er gode, for handlinger, vurderinger og holdninger. De knyttes til følelser som lykke og likeverd, handlinger som ærlige eller rettferdige, eller en relasjon som omsorgsfull, tillitsfull, trygg og preget av respekt.

Kjøpekraften har vært stor her; omsetningen har vært sunn for næringslivet og livsstilen preget av tilbudet. (Jeg husker for eksempel feriene til Rogaland på 80-tallet, da "rikmannsvortene" poppet fram på sinnsvakt mange hus, enten det så pent ut, eller ikke.)
Vi er en sjøfartsnasjon, fiske har lange og solide tradisjoner. Båtene er større, mer effektive og reiser lenger enn i gamle dager. Vi soler oss i glansen fra fiskere som holder næringen i hevd, som forvalter ressursene på en sunn måte og leverer det beste produktet. Vi liker å tro det, og mener det er sant.

Det har ikke alltid vært slik at inntektene har vært gode. Vår materielle velstand er bare 40 år gammel, før det var vi en nasjon helt på grøt og grunn. Vi var så fattige at etter 2. verdenskrig fikk vi Marshallhjelp, og NATO soldater (sikkert annet personell også) fikk ødemarkstillegg til midten på 80-tallet. Vi hadde ikke overflod, slik vi har i dag, og inntekt gikk til nødvendigheter. I dag bruker vi store deler av inntekten vår til luksus... som vi ser på som nødvendig.

Midt i all denne overlegne overfloden vokser det fram "troll"; De som tar seg tid til å tenke over all negativiteten, de som stopper opp og ser feil og mangler ved alle andre. De som har det så bra at de har tid og energi til å be andre gjøre hverdagen deres bedre, på deres egne personlig definerte premisser.
Da er det viktig for oss å huske på at kassen med epler har overflod av gode og saftige frukter. De som skiller seg ut er oftest det ene råtne eller inntørkede.

Jeg er egentlig ikke så bekymret for dem som er negative til det meste, selv om de kan være utrolig ubehagelige å forholde seg til; jeg kan velge å se bort fra dem.
Da er det verre å komme borti de utålmodige, de som har tanker om at nordmenn, generelt, må forandre seg, må tenke annerledes, må bli noe de ikke er. Vi må legge brunosten og lusekofta på hylla og bli mer internasjonale og ta mer hensyn.

Nå er det ikke feil å rette blikket utover, det er heller ikke feil å strebe etter å ta hensyn, men alt tatt i betraktning kan jeg ikke hjelpe for at jeg syns det er litt historieløst å ønske at vi skal legge disse kulturikonene bort.

Jeg kan tilfeldigvis en del om å yste brunost (jeg vet, og det er bare noe lite av all den kunnskapen jeg bærer på, som egentlig bare vil være nyttig dersom jeg skulle bli med i Jeopardy, eller noe lignende). Jeg vokste så og si opp på et meieri, og lærte tidlig at vi i Norge bruker ostestoffer i melka til hvitost (jeg vet, mange kaller den for gulost...) og av mysen koker vi brunost. Det er slik vi har gjort det, slik vi burde gjøre: bruke alle deler av råstoff, isteden for å kalle det for avfall.

Lusekofta står for meg det harde arbeidet med å holde sau, klippe, karde, spinne, farge, strikke gode varme klær. Før var det faktisk ikke mange som hadde penger til klær; de måtte man lage selv.

Jeg husker godt at min mor kjøpte Burda og sydde om gamle klær, om hun ikke hadde råd til stoff. Jeg vokste opp som et velkledd barn. Selv begynte jeg tidlig å både sy og strikke. I hele min "fattige" ungdomstid tegnet jeg mønster og skapte min egen stil. Man kan si jeg var heldig som var ungdom på 80-tallet.
Ser man bort fra moter og klesstil så er lusekofta et riktig vakkert klesplagg som holder deg varm i både kaldt og vått vær. Vær og vind er hardføre her nord.

Så vi sitter i lusekofta og tygger på brødskiva med brunost, og reiser til Syden med brunost i bagasjen, mens vi snakker varmt om å kvitte oss med de selvsamme, utdaterte plagg og pålegg.
Det skapte en snakkis da den norske statsministeren Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale 1. januar 1992 slo fast at «Det er typisk norsk å være god». mange syntes det var vågalt sagt, andre mente det var på tide vi kvittet oss med janteloven. (Talen som lydfil her.)

	Fotballjentene, håndballjentene, skigutta og Oslofilharmonikerne. De hevder seg i verdenstoppen. På samme måte skal vi vise at norsk næringsliv klarer seg internasjonalt. Trenger vi kanskje et nytt slagord? Det er typisk norsk å være god.

Javel, så kan man kanskje si at jeg er overdrevent positiv til det norske folk. Jeg er positiv, men ikke overdrevent. jeg liker det norske lynne, jeg liker at vi tør å stole på hverandre. Jeg liker at vi stadig fornyer oss, på alle måter. Jeg liker at vi har et fargerikt fellesskap, jeg liker nye ord i språket vårt, jeg liker både taco og pizza, men jeg liker også brunosten og lusekofta.

Forandring ut av komfort-sonen er ubehagelig. Det mest behagelige hadde vært om alt var som før, slik det alltid har vært. Problemet er bare at dersom vi sitter i vår egen boble og blomstrer, så skjer det ingenting annet enn at alt blir som før. Det er sant at ting ikke blir verre, men de blir heller ikke bedre.
MEN... vi liker ikke å bli fortalt at vi må gjøre noe, som vi allerede mener vi er gode på. Prosessen er alltid pågående, men ikke pålagt.

Det store gjennomsnittet av oss er fryktelig travelt opptatt med å være "normale" og så lykkelige som det er å mulig å være i et moderne, dynamisk samfunn.

Vi har aldri vært spesielt raske på avtrekkeren. Vi skynder oss sakte. Vi tilpasser oss ved etter- og gjennomtanke. Ikke på impulser, og slett ikke under tvang.

Med dette som utgangspunkt, så kommer jeg til det jeg har tenkt på i det siste: Hva er det "de" vil vi skal forandre oss til, som vi ikke allerede gjør?

Fremdeles den beste.

Det er midt i november, det lakker mot jul, og selv om høsten flirter med vinteren føles det som om vi nettopp hadde høstferie. Det var da jeg så første julebrusen og julemarsipanen i butikkene; allerede da følte jeg at tiden frem mot jul ble for knapp.
Jeg ble litt småstressa av denne tidlige påminnelsen om jul like rundt hjørnet, men mannen sa jeg var litt travel når jeg brukte tid på å bli sånn små-hysterisk, og det har han sikkert rett i, på en måte. Men noen må ta ansvar! Noen må passe på at det blir jul i år også.

Høsten er høysesong for parterapi. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, jeg vet bare at hver eneste høst kommer psykologene, og samlivsterapeutene, og frir etter flere klienter som kanskje føler på at parforholdet fikk seg en knekk sist sommer da de måtte tilbringe flere timer sammen, hver dag!

Det har alltid vært snakket om at høsten er en vanskelig tid for samliv, så det er ikke noe nytt. Det er likt hvert år.

Man krangler visst om bagateller, og så kommer hverdagen og regningen på sommerens utskeielser og lunta blir noe kortere enn den kanskje ellers ville være. Og da er det godt at en tredje part kan komme inn og megle.

Jeg er skikkelig sær og har en mengde uvaner og oppførsel som nok kan drive hvem som helst til vanvidd, og mens jeg hørte om samlivskrisene om høsten, en morgen jeg kjørte til jobben, så tenkte jeg: Hva er det som irriterer meg mest ved min mann? Hva er det som virkelig får meg til å klikke i vinkel? 

Det er helt sant: Jeg tenkte helt ærlig på hvilke feil og mangler jeg kunne finne ved mannen min. Jeg overså glatt hva det er ved meg og mine vaner som sikkert kunne bidra til en krise i samlivet; jeg fokuserte på hans personlighet og mangler. Tryggest det.

Da vi gikk PRIDE-kurs i regi av barnevernet, en gang for mange Herrens år siden, hadde vi en oppgave som gikk på å skrive en liste over alt som var negativt hos partneren vår. 

Min liste ble nokså lang... hans liste var tom. (Jeg tar det som et tegn på hans evne til overbærenhet og blind kjærlighet... definitivt blind... og døv.)

Nå var jeg så heldig at jeg vant i lotto den gangen vi ble delt inn i klasser på videregående skole. Jeg kom inn i klasserommet, og fikk se han som senere skulle bli mannen i mitt liv. 

Der var han: smilende, nydelige smilehull, tynn og med langt, blondt hår med permanent. (Eh... ja, dette var i 1986, midt på det hektiske og spinnville 80-tallet. Europe var populære, og håret legendarisk.) En skikkelig sjarmør, faktisk, som kom godt overens med alle han kom i kontakt med. 

Nå ble vi ikke sammen sånn med en gang, men vi etablerte fort en transportvei for lapper som gikk via behjelpelige medelever. Vi ble egentlig ikke et par før han fikk "lappen" og hadde kjøpt seg en oransje Audi 80.

Han jobbet som avløser, og hadde råd til både bil og bensin.

Nå har vi vært gift i 23 år. Tiden går, og i hverdagens hektiske dont glemmer jeg ofte alle de gode egenskapene som han har. Oftest legger jeg merke til alt ved ham som irriterer meg.

Mye kan jeg overse og le bort, men det som virkelig trigger temperamentet mitt er hvordan han er på kjøkkenet. Og der er han mye, når han er hjemme.

Ja, jeg vet: de aller fleste fulltidsarbeidende mødre ville ha priset seg lykkelig over å ha en mann som tar kommandoen på kjøkkenet, og jeg er virkelig takknemlig hver gang jeg kommer hjem og middagen står på bordet, men... om jeg skal komme med et "men" der, så må det bli at det er liksom begrenset hvor ofte jeg syns det er greit å ha varianter over 4 retter: kjøttkaker på boks, risengrynsgrøt, kjøttsuppe og ovnsbakt laks (laksen er forresten snadder, det skal han ha).

Vi kjøpte mirakelgryter for en tid tilbake, og en kort periode da var middagen hver dagen en skikkelig høydare... men det har dabbet litt av. Vi må nok på kurs igjen, tenker jeg, snart!

Når han er hjemme er brødet alltid hardt, det blir ikke pakket inn etter at han har tatt seg ei skjeva, oppvasken blir satt i vasken, han rydder ikke av bordet... og bordet er ikke ryddig før du har tørket av! Grønnsakene er ikke ferdig skrellet før avfallet ligger i organisk avfall. Men det aller verste er posen han henger på dørknotten på skapet under vasken. Han syns det er så unaturlig å måtte åpne skapdøra hver gang han skal hive plast, at posen henges utenpå døren.

Vi har en hengende kurv for frukt på kjøkkenet. Tanken er at det er praktisk, lett tilgjengelig og veldig dekorativt, og det er skikkelig vakkert med frukt i flere farger som ligger der og frister. Jeg tror at vi spiser mer frukt også, når det henger der og stråler. Ulempen er at når han har handlet, og kjøpt frukt, så ser det heller trist ut. han pakker ikke ut frukten og legger det pent og dekorativt i kurvene. Han bare deiser plastposene og plastbegerene oppi kurvene, ferdig med det. Blasse plastikkposer har liksom ikke samme appellen. Ikke ser det ryddig ut, heller. (Er rimelig kjapp med å pakke ut frukten når han går ut av kjøkkenet. Jeg liker den best på utstilling.)

En annen ting han gjør er at hver gang jeg er på kjøkkenet, så kommer han og skal rydde

og vaske. Jeg har et en-manns-kjøkken, der er ikke plass til to!

Han beveger seg gjennomtenkt, jeg har et litt annet tempo. Rydde kan jeg gjøre etterpå.

Han vasker klær, og ofte tror jeg at jeg har lagt på meg enda mer og blitt smellfeit de siste par dagene, men så er det bare blusen som gikk på 60* eller genseren som ikke ble strukket før tørk. Jeg kjøper ganske mye klær, egentlig.

Og så liker han druer, og det er både sunt og godt, men må han spise dem så høyt? Hva er det med alle lydene folk lager når de spiser?
Det er ikke bare mannen i huset som spiser... hele familien spiser, hele tiden! De tygger og svelger og knaser og jeg blir aldeles tullete i hodet av all lyden!

I helgen hengte han opp TV'n på veggen. Verktøy og reservedeler ligger fremdeles på stuegulvet. Og sånn kunne jeg nok fortsette en god stund, om jeg tenkte meg godt om.
Jeg syns at regelen om å se seg om, før man forlater et rom, og ta med seg det man ser skal dit man selv er på vei er smart og lettvint. Det syns ikke resten av familien, for å si det sånn.

Alt dette kunne jeg naturligvis ha yppet til en krangel om, men det er ikke verdt det; det er ikke stort nok til å skape uhygge. Jeg vil heller tenke på det hyggelige, det han faktisk gjør.

Dersom jeg begynner med alt han ikke gjør, og alt han ikke gjør på min måte, så kan jeg faktisk, når jeg tenker godt etter, risikere å få det midt i fleisen. Jeg er nemlig langt fra perfekt og irriterer nok familien grundig med mine særegenheter.

I DN sto der en artikkel publisert: 26.12.2014 — 21:29,Oppdatert: 26.01.2015—08:09. Tidspunktet var nøye planlagt: romjulen. Det handlet naturligvis om oppvask. "Oppvaskmøte".

Det er litt merkelig at når det nå er helt vanlig å ha oppvaskmaskin, så skal oppvask være et tema man bruker tid på å irritere seg over. Bare det blir gjort, så er det vel likegyldig hvordan det blir gjort?

Jeg ønsker ikke at min mann skal gi meg instrukser på hvordan husarbeidet skal gjøres, da tenker jeg det er naturlig at han heller ikke vil jeg skal gjøre det mot ham.

Nesten litt bibelsk over dette. Det handler egentlig om at man behandler sin partner slik man ønsker å bli behandlet selv.

Når man faller for noen, blir forelsket, så er det dessverre slik at de aller fleste av oss blir forelsket på grunn av noe. Vi syns at han/hun har de mest betagende øynene i hele verden, stemmen vasker over deg som dovne, sommervarme bølger, en spesiell hårlokk legger seg ned over øynene, og det er så sjarmerende når han renner fingrene gjennom håret for å gre den på plass at det er til å dåne over...

Hverdagen melder seg, og mange av de sjarmerende og spesielle karaktertrekkene, utseende, klærne, vanene... og uvanene, begynner å irritere og man begynner på oppdraget: "Den Perfekte Kjæreste".

Det begynner i det små, som å fortelle kjæresten hva han, eller hun, skal ha på seg, hvilke sko som passer til, forslag til frisyre, hint om å trene litt... så kommer instruksjonene om hva som passer å gjøre til Valentinsdagen, bursdagen... og etter hvert har man hele regien. Man lager oppstyr fordi han allerede har lagt planer for kvelden, men du har avtalt noe annet på vegne av kjæresten, uten å spørre...

Man kan ikke gjøre kjæresten til en person han eller hun ikke er. Dette har jeg, når sant skal sies, brukt ganske mange år på å lære meg; denne innsikten kom ikke rekende på ei fjøl de første årene vi var gift. Vi ønsker vel heller ikke at kjæresten skal gå rundt og stadig lure på om han eller hun sier, gjør og er "riktig" hele tiden. Vi ønsker jo at den vi er glad i skal være seg selv? Ellers er jo hele poenget borte, liksom.

På mange måter er det ganske fascinerende når folk gjør det slutt med partneren fordi de "ikke er samme person som de ble sammen med" etter at de selv har brukt hele tiden de var sammen på nettopp å forandre partneren..

Jeg var heldig. Jeg falt for mannen min på tross av en mengde egenskaper og utseende som han hadde. Og det fine er at alt det som var litt i overkant flaut har forandret seg, helt av seg selv! Jeg har ikke måttet gjøre noe som helst, for at han skulle bli en enda bedre, og flottere, partner med årene.
I dag går han ikke rundt i avklipte Prince-t skjorter, han har snauklipt hår... 
Han jobber ikke som avløser lenger, men han betaler fremdeles for bil og bensin...

Når tenker vi ære den som æres bør?

Akkurat nå innså norske fotballkommentatorer det jeg har visst ganske lenge: det norske herrelandslaget i fotball er ikke godt nok for EM. 

Jeg hadde naturligvis et håp om at marginene skulle snu denne gangen, men...

I lengre tid nå har optimismen vært preget av: bare vent til neste kamp, neste kamp skal vi være mer på, da skal vi være mer offensive, da skal vi legge inn et nytt gir, nå skal vi justere litt på laget....

Beklager, men dersom de ikke er sultne nok til å gidde gi jernet i alle kamper, da har de ingenting på landslaget å gjøre. De burde brenne av lidenskap og gleden ved å spille fotball.

Her har man i media brukt spalteplass på å hånflire av joggebuksene til den ungarske keeperen. "Joggebuksemannen" har en ydmykhet og en sjenerøsitet for andres talent som lyser dyktighet og kvalitet lang vei.

Her i Norge har vi blitt så opptatt av tekniske uttrykk og tabeller og smartdingser, at vi ikke har tid til å faktisk se hva som skjer på banen.

Når jeg forsiktig nevner at de faktisk ikke er gode nok, at de ikke treffer ballen reint engang, at de ikke løper til de spyr, men tar seg all verdens tid for å spille ut de lange fremmedordene, som sikkert er flott fotball, men som svært få forstår... da får jeg bare et tomt blikk til svar. Det er så opplagt at jeg tar feil, at de ikke tar seg bryet med å protestere engang.

Jeg skal ikke påstå at jeg kan så mye om fotball, ikke er jeg noe særlig flink til å spille fotball heller. Jeg ble utvist fra skolelaget da jeg var 9, fordi jeg spilte for rått...:eneste fotballen jeg spilte på marka var med mine eldre brødre. Jeg hadde nok lært noen triks der.

Men... det er noe feil med norsk fotball, når man i kretsene syns det er helt på sin plass at en 15-åring har så stort talent at det er naturlig at han blir hentet med privat jetfly når han skal se på sin mulige fremtidige klubb i Spania. 

Beklager, men det er på høy tid at spillerne tar en god kikk på seg selv, og sin egen selvdisiplin og treningsmoral. Det nytter ikke å være kvalitetsbevisste luksusdyr på banen, der er det bare skills som teller. Resultatene teller hver eneste gang... ikke neste gang. Det er 20 år siden de med overbevisning og hjerte sang "Alt for Norge" og de gjorde det med stolthet.

Nå kan man ikke spille aldersbestemt fotball engang uten en god kunstgressbane. Man må ha sponsede fotballdrakter og allerede fra ung alder er fotball blitt en ganske så dyr sport å være med på. 

Akkurat som joggebukser, har damefotball en klang av mindre verdighet. Beklager, men slik jeg ser det ærer vi ikke den som æres bør.

I god, gammel tradisjon har det vært slik at du må gjøre deg fortjent til belønning. Nå har det blitt slik at mange blir belønnet før man har gjort seg fortjent til det, bare man tilhører den riktige klubben. Dvs: bare man spiller litt over gjennomsnittet bra fotball, og er mann.

Slikt blir man ikke sulten av, man blir heller bedagelig og komfortabel av seg.

Det norske damelandslaget i fotball er et lag preget av godt humør, samhold, fokus... og de er klar over hvilket privilegium det er å få lov til å holde på med det de elsker mest av alt: å spille fotball.

De er sultne, og på tross av enda dårligere oppslutning på klubbkampene fortsetter de å levere fantastiske resultater internasjonalt. De kvalifiserer seg til ene mesterskapet etter det andre. 

Det er virkelig på tide vi gir dem den oppmerksomheten og belønningen de fortjener!

Tungt for å lære.

Jeg har aldri vært en god elev; Jeg ER ingen god elev.
Jeg jobber som lærer, så jeg vet hvordan en god elev skal være. Jeg vet inderlig godt hvordan en dårlig elev er. På seg selv kjenner man, som kjent, andre, og jeg er inderlig glad for at jeg aldri skal undervise meg selv.

Det er forresten mange ting jeg ikke er, men som jeg burde være: Jeg burde være en trimmer, jeg burde være en slanker (tallet -25 skriker i bakhodet mitt nå), jeg burde være en god... ok, ennå bedre... mor, jeg burde være en bedre pedagog, og jeg burde være ei som tok bedre vare på hus og venner.
I stedet avgrenser jeg meg til tisse-turer med hunden, jeg nyter chips (ja, dipen også), vin og gode middager.
Jeg er en ellevill mor  som lar barna vente med leksene mens vi spiller Settlers.
Jeg kommer lettere hysterisk på jobb om morgenen og lurer på om jeg har noe jeg kan bruke som faglig stoff i 8 timer med engelsk, mandag morgen.

Klesvasken hoper seg opp og blir vasket i skippertak når eldstemann kommer med håndkleete rundt livet, dryppende vått hår, og lurer på hvor alle boxer shortsene har forsvunnet?
Som regel ligger de trygt nederst i skittentøyskurven.
Haugen med klær som jeg legger nyvaska i en stol på stua fordi jeg må se den for å huske de skal legges sammen (Jeg stoler nemlig fullt og fast på min dårlige samvittighet.)... en gang, snart, bare vokser.

Stolene vi har er forresten forsvinnende små, så ofte blir både to og tre stoler fulle før jeg ved midnatt innser at jeg visst må legge sammen litt klær og få dem på plass i garderobeskapene FØR de blir brukt og må i vask igjen.

Tenk om tantene kom innom! Mamma ville bli helt fra seg når de ringte og fortalte om forfallet, og så ville hun ringe meg.
Nei, jeg er ikke en tenåring. Jeg er 45 år gammel og fremdeles livredd mors apoplektiske anfall.

Vennene mine gir snart opp å ringe for å få kontakt. Mobilen min ligger lydløs på de mest ubeleilige steder. Jeg har hørt de anklagende beklagelsene så ofte at jeg burde ha den i nærheten alltid, men... jeg blir så stressa av å vite at jeg er tilgjengelig til alle tider.

Oftere enn før ender jeg opp ved kjøkkenbordet og drikker te med venninner, som ringer på døra en sen kveld, fordi jeg ikke svarer på telefonen, ikke svarer jeg på sms, og facebooken sjekker jeg bare rundt frokosttider... i Arkansas. Så da drikker vi te, ansikt til ansikt istedet, mens jeg kjenner aggresjonen fra den overfylte oppvaskbenken stikke meg i ryggen.
Trøsten er at jeg vet at på et snart tidspunkt skal både gafler og kopper bli helt rene igjen.

Hadde jeg vært en slanker, hadde jeg nok vært en med 20 Grethe Roede kurs stående i bokhylla i kjelleren, sirlig ordnet etter måned og år, da jeg tenkte å gjennomføre kurset.
Jeg ville spise middag med så dårlig samvittighet at jeg ville skylle den ned med slankeshake (med alle næringsstoffer nok for et måltid inkludert), bare fordi jeg da kunne skrive i loggen at jeg drakk den.

Jeg får ting gjort, ser du, om en stund. Etterpå er og ser alt helt finfint ut, men det kan bli ille før jeg innser alvoret.
Etter så mange år med "i tide" eller "på tiden" (som er fantastiske uttrykk for nesten for seint), i stedet for litt før, burde jeg ha innsett hvor upraktisk det er å ha det slik... men det er tungt og vanskelig å lære gammel hund nye triks... begynner det å bli for seint å lære?

Asylmottak: Når systemet ikke virker, tenk nytt.

Jo flere flyktninger og asylsøkere vi får inn i landet, jo mer oppgitt blir jeg. Det er noe fundamentalt feil ved hvordan vi oppbevarer de som kommer og søker tilflukt i landet vårt. Det er det vi gjør, vet du: oppbevarer dem. Standarden de må forholde seg til er på ingen måte sammenlignbar med det som nordmenn generelt anser som akseptabelt.

Nå er jo dette helt subjektivt, og jeg er ingen ekspert, men likevel tør jeg uttale meg om noe som jeg mener er helt feil og direkte snodig.

Over hele landet har vi asylmottak, som er gedigne bygninger, med plass til mange asylsøkere.
De fleste som kommer dit, blir boende i flerfoldige år, mens saksbehandlingen pågår.
Mens de bor der, får de hjelp, og lever på vent, på det store flertallets (og kommuneansattes og UDIs) premisser.

Nå kunne jeg naturligvis ha gått inn på hvorfor de bor der så lenge, og hvordan de har det der (og det er en helt berettiget diskusjon), men jeg skal la den siden av saken ligge. Jeg har ikke bodd på et asylmottak selv, så jeg kjenner bare til de sakene som har vært oppe i media.

Vi har også noen boenheter som heter asylbolig; hus der man lar asylsøkere bo i et boligfelt. Jeg har ikke bodd i en asylbolig selv, så jeg kjenner bare til de protestene fra naboene, som har vært oppe i media.

Forholdene vi ser og hører om vitner om en svært minimal standard, og det er nesten slik at vi kan se at det handler om minimale utgifter med maksimale inntekter, og det kan umulig være riktig. Det kan ikke være riktig at vi forventer de skal bo dårligere enn vi bor selv, eller kan godta å bo. Vi har det så bra, at det burde være selvsagt at vi er generøse nok til å gi dem det de trenger for å leve. Det gjelder både bolig og penger. Jeg snakker ikke om luksus, men om normalt forbruk.

Jeg vet hvordan det er å bo i et fremmed land, sammen med fra før ukjente mennesker fra forskjellige nasjoner, med ulike livsstiler og behov.
Jeg vet også hvordan det er å bo uten den standarden som er vanlig på det stedet, eller i landet, som man bor i.
Jeg vet hvordan det er å bo sammen med mennesker som ikke har forståelse for de rutinene og den livskvaliteten man ønsker å kunne ivareta.

For meg blir det bare feil å forvente at asylsøkere, mennesker som allerede er sårbare, skal bo tett på hverandre, i store ansamlinger, der familier, enslige, syke og på alle andre måter forskjellige, og på sine stadium i livet, skal måtte forholde seg til hverandre.

Asylsøker og flyktninger er ikke annerledes enn noen andre: der vil alltid være dem som tar hensyn, og de som er seg selv nærmest.
De som prøver å gjøre det beste utav situasjonen, og tar hensyn, blir fort taperne. De som må ta største delen av ulempen ved boforholdene de lever under.

Jeg tror, at for å få en følelse av å være et verdig menneske, så trenger man en døgnrytme. Man trenger å vite at der er behov for din innsats. Noen trenger deg, og de trenger deg for at nærmiljøet skal bli et godt sted å være og bo.
For å ha et verdig liv, må man føle man kan utvikle seg og være den beste versjonen av seg selv.

Derfor har jeg tenkt litt på dette med integrering og asylmottak og  det er å ha midlertidig eller permanent oppholdstillatelse. Og så har jeg tenkt litt på hvordan man kan få til et verdig liv, mens det hele pågår. Kanskje endatil forstå den norske levemåten bedre.

Så, jeg har tenkt at SOS barnebyer er en suksess over hele verden... ok, suksess var vel et feil ord, men det er den ordningen for mindreårige flyktninger, og andre foreldreløse, som faktisk har hatt beste utkomme for de som er i en slik situasjon.
Watoto er et annet eksempel på hvordan et samfunn i miniatyr, skapt av ulike mennesker i ulike aldere med ulik bakgrunn finner sammen til en familie, som kan ha det svært godt sammen, fordi de har hverandre.
Jeg har selv bodd i kibbutz ett år, og har sett at det faktisk går an å leve tett sammen, ha et felles mål, og likevel ha et eget hjem, der du kan dyrke din egen identitet.

Bygg bitte små landsbyer, med hus der asylsøkere kan føle de har et hjem så lenge de må være der. La skomakeren være skomaker, kokken kokk og gartneren gartner.
La dem få ansvaret for et eget hjem som de disponerer så lenge de bor der.
Sånn som amerikanerne gjorde på Keflarvik, Island for sine  NATO ansatte.

Gi dem et hjem, så lenge de er på mottaket, gi dem arbeid, og gi dem opplæring i språk og det norske levesettet: hvordan betaler vi regninger? hvordan kler vi barna om vinteren? hva er dugnad? hvordan forventer vi her i Norge at foreldre følger opp skolebarn? og dersom noen absolutt vil drive med sport: vel, det kan umulig være så vanskelig å legge tilrette for det.

Gjør det mulig for barn å ha venner på besøk, og plass til både leker og gjøre lekser. La dem få sove i et rolig hjem når det er sengetid.

Hvert år får jeg nye elever inn i klasserommet, og det blir stadig større forskjell på elevene som har norsk bakgrunn, og de som har innvandrer bakgrunn. Og nye landsmenn blir i stadig større grad taperne i skolen. Selv om de har flere år i norsk skole, har de ofte ikke lært seg forventet oppførsel i klasserommet og i klassemiljø.
Kanskje har de bare fått anmerkninger og kjeft, ikke vet jeg... det kan godt hende både de og de voksne rundt dem gir blaffen eller ikke forstår, men jeg vet at det er mye arbeid å tilpasse ungdommer fra forskjellig etnisk bakgrunn til ett godt klassemiljø.
Mye av dette problemet skyldes at vi glemmer å informere og undervise i enkle ting som vi, som har vært lenge i landet, tenker er opplagt.

Nei, dette blir for dyrt, dette kan aldri gjennomføres, tenker du kanskje. Vel, jeg har sett litt på husleien kommunene betaler for husrom for asylsøkere og flyktninger, og regnet litt på det, og kommunene ville spare temmelig store summer dersom de bygde små landsbyer med tilbud om bolig, skole, annen opplæring og arbeid.

Det er ikke ofte du finner, hva? En bedre løsning til en rimeligere penge!

Dessuten tror jeg helt bestemt at vi vil få mer tilfredse asylsøkere og flyktninger. Flere vil kunne utvikle seg til å bli enda mer ressurssterke, de vil bli verdsatte for sine kunnskaper og evner i større grad enn nå. Både i Norge, og for landet de eventuelt reiser tilbake til.

Ja, jeg syns det er kjedelig å løpe.

Hei, du som synes det er kjedelig å løpe: LES DETTE!

Og det gjorde jeg! Leste det, mener jeg. Er langtfra sikker på om jeg ble helfrelst, eller i det minste overbevist, om at det er så gøy å løpe.
Faktisk, så syns jeg at tipsene for å gjøre løping morsommere var litt preget av variasjoner over samme tema, på en måte.

Det smaker av at man allerede er i modus, og har blitt avhengig av den kicken man vet av erfaring kommer når man nærmer seg mål... jeg har jogget og jogget lengre enn langt (i hvert fall føltes det slik) og ikke tale om kicken kom.

Nå kan det hende at det skyldes hannhunden som plutselig stopper opp, setter seg på bakbeina og nekter å gå noe lenger før han har markert, og markere skal han hver 100 meter. Jeg blir så lei av å ha det dyret med på tur, skjønner ikke hvor han har all den væsken lagret. Det må jo være litervis! Det er rett og slett naturstridig å måtte hale hunden med på tur.

Når han jogger med mannen min er han ikke interessert i all markeringen, da dilter han lykkelig og pent avgårde i joggetempo; Halen rett til værs, og hele hunden ser lykkelig ut.

Nei, kicken glimrer med sitt fravær. Jeg blir bare sliten og andpusten, og så lei, at jeg innimellom vurderer å bare sette meg ned i nærmeste skråning. Men så tenker jeg at det er slikt barn gjør når de "vil-ikke-mer", og så barnslig kan jeg tross alt ikke være. Jeg er en kvinne i min beste alder, og burde være litt mer moden enn som så.

Å være ansvarlig innebærer sikkert at jeg må ta til etterretning at kroppens diverse deler begynner å føle tyngdekraften. Jeg burde nok motarbeide forfallet... men å jogge... Faktisk har det hendt at jeg helt seriøst har vurdert om jeg skulle ringe etter taxi hjem.

MEN, og du ser at det er et stort "men": jeg har investert i ganske dyre løpesko (jeg var på en sportsbutikk og sa jeg skulle ha joggesko "Ahhh", sa den spenstige unggutten i stramtsittende t-skjorte. "Du vil kanskje ha noen gode sko å gå i? Eller er det løpesko du er ute etter?"), det er litt flaut å ikke bruke dem.

Jogging er visstnok ut. Enten går du, sakte eller fort, eller så løper du. Å jogge er visst bare noe gamliser holder på med; De gammeldagse, de som trener like godt uten, som med, fartsstriper nedover lårene.

Jeg skjønner ikke greia med å utfordre løperunden din. Om jeg tar til venstre isteden for til høyre, så er sjansen langt større for at jeg får panikk for å ikke komme meg hjem, enn at jeg føler jeg utforsker mine uante krefter. Ikke kan jeg fatte at det skal bli så gøy heller. Oppover, nedover og bortover er og blir oppover, nedover og bortover, liksom.

Når jeg jogger, har mannen min sagt at du må se opp og fram, akkurat som når du kjører motorsykkel. Ellers stopper du bare opp.
Jeg kjenner til den "se-langt-fram" teknikken. Og det fungerer på motorsykkel og bil, men det blir fort til at jeg ser i asfalten eller grusen når jeg skal være sporty.

Når jeg går på tur er det noe helt annet, da ser jeg søppel i veikanten, blomster som trosser værgudene og årstid, fugler kvitrer en vakker trall... endatil måkene, jeg kjenner lukten av verden, og jeg ser kjente som kjører forbi og som vinker hyggelig idet de passerer.
DA blir jeg motivert, da. Da tenker jeg at nå skal jeg gå kjempelaaaangt, og så skal jeg poste Endomondo rapporten min på facebook slik at de ser at her har jenta virkelig vært i bevegelse. Nå brenner hun kalorier så det damper!
Jeg fikk egentlig ganske mange "likes" da jeg postet rapporten sist, men så kom naboen og postet sin rapport i kommentarene, og hun hadde løpt enda lenger og dobbelt så fort... og da var det ikke like gøy lenger.

En gang skulle jeg løpe sammen med søsteren min. Hun sakket litt bak meg, og plutselig knakk hun sammen i latter. "Herlighet!", sa hun "Du har den merkeligste stilen jeg noen gang har sett!"
Jeg ante ikke at der kunne være stil over løpingen, så etterpå brukte jeg en masse energi på å etterligne stilen hennes. Det hjalp heller ikke på gøy-faktoren. Jeg syns det er mye kjekkere å bevege beina fremover, isteden for opp-og-ned med korte fremoverskritt.
Man skal visst ikke bli like sliten, da. Det er jeg ikke helt sikker på stemmer, men det var ihvertfall det jeg ble fortalt.
Farten ble ihvertfall grundig redusert, og det tok evigheter å endelig komme seg hjem til dusjen.

Jeg har en fast rute jeg går, når jeg syns synd på hunden min, og mannen er "ute".
Det er det vi sier, enten er han hjemme, eller så er han "ute". det betyr at han er på jobb på plattformen.
Vi har en liten knaus i bygda som er en populær turvei, til alle tider møter jeg folk på veien opp til toppen av Lifjell. Når jeg starter hjemmefra er det 5 km oppoverbakke og like langt tilbake, nedoverbakke.

Hunden danser og snurrer rundt når han ser meg ta på joggeskoene og finne rullen med svarte, små poser.
Da vet han at noe er på gang. Det er fine turer, lett å gå og akkurat passe langt. Problemet er å finne en og en halv time til overs, slik at jeg har tid til å gå turen. Det skjer, altså, men ikke så ofte som jeg burde.

Når mannen er hjemme og jeg sier at jeg går på Lifjell, så sier han ofte: "Jeg skal ta hunden, snakkes".
Tankene mine blir litt sånn... "skal du absolutt opp dit når jeg skal, da?" Jeg vet hva som kommer, nemlig.

Sekken min inneholder da min (og hundens) vannflaske, mobilen (med Endomondo aktivert) i tillegg til energidrikken til "treningsjunkien" i familien.
Så går jeg, kanskje litt raskere enn jeg ellers ville ha gått, i håp om at han skal bli overrasket over hvor mye sprekere kona har blitt.
Oppe på toppen kommer han joggende og tar meg igjen, med hunden, og så blir det drikkepause, før vi tusler hjem sammen.
Han starter en god halvtime etter meg, så det er jo åpenbart at her er det litt mer fart enn det jeg kan skilte med.
Men så løper han også mellom halvannen til to mil minst fire ganger i uka.
Stakkars hunden får jo abstinenser når han er borte, selv om dyret har blitt 11 år, og burde være takknemlig for å få fred.

Alt med trening blir liksom en eneste stor nedtur, med negative faktorer. Det er ikke gøy, ikke tror jeg at det blir gøy noen gang, heller.

Men så har vi episoden med kvigene på beite, som sto og sperret veien for meg. Jeg brøyter meg ikke gjennom en flokk uforutsigbare, store beist som stirrer på meg.
Han kom joggende like etter, tok meg i hånden og leide meg trygt helt til vi gikk gjennom grinda på andre siden av beitet. han fortsatte løpeturen til topps, kom tilbake ned til meg, og så snudde han og gikk til toppen sammen med meg, og hjem.

Her om dagen kjørte vi forbi et vennepar av oss som var ute og jogget.
Etter en kort, taus pause kom det: "De jogger sammen."

Det er sjanser for at jeg kanskje bør vurdere å tenke litt seriøst på om jeg muligens hadde hatt godt av å løpe litt innimellom... noen ganger er det mer ved ting enn bare gøy.

God tur! 

En strøm av fortvilelse når vesten.

I det siste opplever vi en bølge av flyktninger fra Midtøsten, en bølge av fortvilede mennesker, som i hovedsak er skapt av terror, tortur og ødeleggelse forårsaket av et utyske vi kaller ISIS.

De bruker "våpen" som er mange hundre år gamle, men som vi ikke er forberedt på å kjempe imot. Det er liksom så utenkelig at noen kan oppføre seg slik at man med hensikt skader andre så brutalt. Hva slags menneske gjør og sier sånt, bare fordi de mener hensikten rettferdiggjør middelet? Det er umulig å ta inn over seg at noen kan klare å utføre det vi vet skjer. Det blir så grovt at man tenker det må være overdrevet, løgn og fantasi, samtidig som der er mange sannhetsvitner og filmer som viser at det faktisk skjer.

Vi har sperrer. Vi har konvensjoner som skal beskytte sivilbefolkningen mot det verst tenkelige, og vi ser disse konvensjonene bli systematisk brutt.

Vi er så komfortable i vår boble. Vi er så komfortable at da vi for over 6 måneder siden fikk vite at IS vil skape kaos og sende 500 000 innvandrere inn i Europa, så tenkte vi at det ikke var noe problem, enda. God tid. Og så kom sommeren og med den begynte også frustrerte mennesker, som ikke så noe håp for fremtiden i sitt eget land, å røre på seg.

De gikk mot vest.

Jeg ser bilder av en tre-åring, druknet, liggende på stranden.

Først var det foto, så ble fotoet utstyrt med advarsel om sterkt innhold, så kom tegningen; tegningen av et bilde.

Førsteinntrykket ble for mye. Vi betaler oss ut av dårlig samvittighet ved å sende brukt utstyr, og penger. Vi vil gjerne hjelpe, men det er så overveldende man ikke helt vet hvor man skal begynne. Empatien blir så stor at mange kjører flyktninger for å hjelpe, uten å tenke på at dette skaper problemer, at de faktisk bryter loven.

Flyktninger må registreres for å kunne få skikkelig, varig hjelp.

I kjølvannet av flyktningestrømmen kommer også de som kynisk vil tjene penger, raske, store penger på andres forvilelse og panikk. En grusom forretning som ikke tar hensyn til noen andre enn bankkonto og lommebok. Ulovlig transport av flyktninger har for kriminelle blitt en gullgruve, og for mange flyktninger en sann tragedie.

Det er naivt å tro at vår medlidenhet vil vedvare særlig lenge. Vi er ikke slik, vi svake mennesker.

Internett er allerede fullt av kritiske røster og nett-troll som ikke vil noen godt.

Mange ønsker å åpne sine hjem for flyktningene som kommer i uventede antall. Å få dem i hus er første prioritet, så får man finne ut av hvordan man skal kunne hjelpe dem å lindre smerten de er påført senere.

Der er så mange grunner til at mennesker bestemmer seg for å bryte opp og forlate venner, familie, kultur, tradisjoner, livsstil, klima og ellers alt de kjenner:

-religiøse grunner eller forfølgelse
-politiske grunner eller forfølgelse
-forfølgesle de opplever på grunn av sin hudfarge eller tilhørighet til et folk
-krig
-korrupsjon
-ønsket om og behovet for utdannelse
-helse
-undertrykkelse
-kjærlighet (både forbudt, og over landegrensene)
-sosialt akseptert vold
-seksuell orientering
-arbeid
-komfort eller eventyrlyst
-tvangsarbeid
-tvungen militærtjenste
-menneskehandel
-generell diskriminering
og sikker flere grunner som jeg ikke kommer på nå.

Jeg har ikke tall på hvor mange som skriver artikler, meninger, essay og opprop. Men hva skriver de egentlig?

Joda, vi har en plikt til å hjelpe. I sin kommentar i "Lokalkulturen": #VelkommenSyria, skriver Pål Rake at:
"Vi har en plikt til å hjelpe hverandre. Du kan gå inn på Amnesty sine nettsider og engasjere deg ved å blant annet si #VelkommenSyria. Du kan bruke pengene du bruker på Lotto, på en veldedig organisasjon. Også kan du tenke deg godt gjennom hvilket parti du skal stemme på neste uke".

Det slår meg som noe... distansert, som om han ikke ønsker å ta det inn over seg. Gi av den uventede overfloden du ikke egentlig har regnet med, eller slå andre (som faktisk gjør noe) på skulderen, for å vise din støtte.

Naturligvis er det ikke det han mener, men det er det vi, de fleste av oss, forstår. Slik vi ønsker å forstå.

Da jeg var ute og handlet i dag var det ihvertfall ikke mange som ga avkall på Lørdagsgodteriet, for å heller sende pengene til noen som virkelig trenger det.

Vi kan godt hjelpe, så lenge vi ikke behøver å gi avkall på noe selv, de fleste av oss. Noen få gjør en formidabel innsats.

Tusenvis av frivillige har møtt opp i flyktningeleire for å hjelpe til med å dele ut mat til migrantene.

Andre deler ut vann og frukt til flyktningene, for å gjøre ventetiden i køen for å registrere sin ankomst lettere. 

Flere risikerer arrestasjon, spesielt i tyskland, fordi de omgår byråkratiet og lar noen av de mest sårbare søke tilflukt i kirkene sine. Vi hadde en oppblomstring av kirkeasyl her i Norge også, for noen år siden. 

Om det er riktig eller ikke, blir et annet tema, poenget her er at noen gjør noe for å prøve finne løsninger.

De gir av sin tid og sin egen sikkerhet. Overveldet av folkets villighet til å gi, innlemmer myndighetene nå disse frivillige i den offisielle planen for mottak av flyktninger og asylsøkere.

Men allerede nå frykter man at denne overveldende generøsiteten ikke vil vare. Allerede nå etterlyser tyske myndigheter flere politi, lærere og sosialkuratorer for å hjelpe til med å håndtere bølgen av flyktninger.

Papirarbeidet fortoner seg allerede som et uoverstigelig fjell, men den største bekymringen er hvordan man skal hjelpe dem som flykter fra kaos, disfunksjonelle tilstander, nød og fysiske, så vel som psykiske, påkjenninger, til et nytt liv, i et nytt samfunn. 

Sympatien ebber sakte ut. Nyhetsbildet har gått videre, nye saker står på agendaen. Flyktningene som kommer til Europa begynner allerede å bli gammelt nytt.

Internett florerer med stadig mer negativ hets av de som flykter fra forferdelighet.

Toleranse og gjensidig respekt vil om kort tid bli vel så viktig som den akutte nødhjelpen og innsatsen som settes inn her og nå.

Vi kan ikke regne med at de vil reise tilbake om kort tid, det har ikke vært slik hittil for de som har kommet hit de siste 40 årene.

Det er nemlig slik at man skaper seg et hjem, og en ordning, man innretter livet sitt etter, der man er. Man kan ikke leve på vent, fordi man ikke skal bli værende. Man må ha et liv.

Her i Norge betyr det kunst, kultur, mat, sosial omgang, natur, komfort. Vanlig standard her i Norge er et godt liv.

Jeg tror at tiden for å diskutere om de skal komme hit, eller ikke, er forbi. 

Flyktningesituasjonen tror jeg vil bli verre, kanskje fordi vi, uten å mene det, skaper nye, flere og bedre grunner til at de vurderer å forlate alt de har kjent og kjært.

Vi trenger absolutt empati og medfølelse. Vi behøver å prøve sette oss inn i situasjonen til folk som ikke har det like godt som oss.

Samtidig som at vi må forholde oss til at problemene, som gjør at de flykter, må få en løsning.

Angelina Jolie var veldig tydelig på at nå har vi stått på sidelinjen altfor lenge!

Et steg i riktig retning bør være å bedre forholdene for alle de syriske flyktningene i Libanon, Tyrkia og Jordan. 3.7 millioner flyktninger har mildt sagt kummerlige forhold der. Verdens Matvareprogram har måttet avslutte hjelpen til 229 000 flyktninger i Jordan, på grunn av at midlene tok slutt.

Når verden ikke vil betale for at flyktninger skal få spise i Jordan, vil vi ende opp med å gi dem mat her vest.

Utfordringen er å gjøre Syria beboelig igjen. Russland har gått inn i Syria nå, for å etablere flybaser, og hjelpe Assad. Flere land sender sine soldater for å prøve å skape fred of fordragelighet.

I mellomtiden, kanskje lenge, vil flyktningene komme.

Nå haster det med å finne ut av hvordan "de" skal få en sjanse til å bli med i flokken vi kaller "oss".

KVINNFOLK BØR TA BUSS!!!!!!!

En god, gammel gjenganger. Jeg har ikke funnet ut hvem som skrev originalen.


HERREGUD!

Da jeg kjørte på E6 til jobben i dag kastet jeg tilfeldigvis et blikk til siden, og der kom det et kvinnfolk i en grønn Ford.
Hun kjørte i minst 120 km/t med ansiktet langt inn i sladrespeilet og sminket seg med noe mascara-greier.

Et lite øyeblikk så jeg en annen vei og da jeg snudde meg mot dama igjen var hun til min store skrekk på god vei over i min kjørebane - fremdeles med ansiktet begravd i sladrespeilet og sminkeutstyret i full sving!

Jeg ble så skremt at jeg mistet barbermaskinen og slo ut smørbrødet som jeg hadde i den andre hånden. I panikken for å få kontroll over bilen som jeg styrte med knærne datt mobilen ned fra halsgropen min og rett ned i kaffekoppen, som jeg hadde mellom bena.

Dette medførte en liten katastrofe med søling av varm kaffe over store Bill og de runde tvillingene. I smerteskriket som fulgte, mistet jeg sigaretten fra munnviken og brant et stort hull i skjorta. I tillegg mistet jeg den viktige telefonsamtalen!!

Hvordan er det egentlig kvinnfolk kjører??!!
Nå må noen ta ansvar, og få disse uansvarlige bilistene vekk fra trafikken!

Barnebursdag til besvær.

Det er så mye snakk om barnebursdager og barn som ikke møter til bursdagsfeiringene, bursdagsbarn som blir sittende alene fordi ingen kommer og om hvordan folk lar være å gi beskjed om de kommer eller ikke.

Ord som mobbing, deprimert, frekkhet... jeg har mista tellinga over alle verb og adjektiv som beskriver negativiteten, og som kommer fram i media.

Nå er det flere sider ved dette med barnebursdager, men i bunn og grunn så er det sånn med bursdager som med alt annet.
Når man inviterer klassen, eller venner, til bursdagsselskap, så er det en vennlig ting å gjøre. man behøver ikke å være ekte og nære venner for å sette pris på vennlighet.

Når det er en vennlig ting å gjøre (å invitere, altså) så er det unødvendig å oppføre seg rent ut sagt uhøflig tilbake. Det koster ikke mye tid å svare på en invitasjon, og man opprettholder en god tone mellom seg selv og de man har en viss relasjon til.

Jeg kommer fra et hjem der vi fulgte skikk og bruk, så langt det lot seg gjøre.
Der er en del regler for skikk og bruk som kan virke utdatert, og selv om jeg syntes mye av det var tull da jeg var yngre, ser jeg mer og mer at skikk og bruk gir mindre rom for unødvendig frustrasjon og surt snakk. Joda, folk snakker. Ofte kjenner vi ikke den vi snakker om heller; vi har bare blitt fortalt hvordan noen oppførte seg. Dessverre er det som regel de negative tingene som blir trekt fram også. Oppfør deg skikkelig og du får et godt rykte. Et godt rykte hjelper veldig mye i mange (uventede) situasjoner.

En av reglene handler om den lille detaljen vi ofte finner nederst i en invitasjon; nemlig S.U. eller R.S.V.P, (som det også heter) med svarfrist dato.

Fant en god forklaring her:

Svar utbedes 

Av Erik Lundesgaard 

Innbydelser bør besvares umiddelbart. Kan man ikke komme, er det naturlig at dette beklages. Det er vanlig at man oppgir grunnen til uteblivelsen. Hvis grunnen er mindre gyldig, kan man tillate seg en liten hvit løgn. Selv om innbydelsen ikke er merket med S.U. eller det internasjonale R.S.V.P. (Répondez s´il vous plaît - Vær snill å svare), er det sømmelig å svare på innbydelsen. Det finnes selvfølgelig unntak, for eksempel ved en innbydelse til åpning av en kunstutstilling. En muntlig innbydelse besvares muntlig, mens en skriftlig innbydelse kan besvares muntlig eller skriftlig. Har man akseptert, og av uventete grunner blir forhindret fra å komme, bør man melde fra om dette så raskt som mulig.

OK, så er ikke bursdager, sånn generelt, regnet for å være en av livets store begivenheter, men likevel syns jeg det er en god ting å oppføre seg som om det er det.
For bursdagsbarnet og foresatte er det faktisk en helt spesiell dag. En dag som de ønsker å feire.
Og de aller fleste jeg kjenner trenger tid til å planlegge en feiring. Det er bevertning (som det så fint heter); pizza, pølser, eller hva man nå velger å servere, gjerne en bursdagskake, innkjøp av drikke og godterier og snacks, pynt og ellers det man vil ha med i feiringen.
Aktiviteter skal planlegges og innbydelser sendes ut.

Mange av innleggene jeg har lest om de såre bursdagene har en nesten aggressiv tone. Det er som om man blir sinte på dem som inviterer fordi man har den frekkheten å invitere barnet til en bursdagsfeiring. Som om det nesten er en straff å bli invitert til begivenheten.

Egentlig tror jeg det handler mye om den tidsklemma jeg selv opplever er en dominerende del av min hverdag. Hvordan skal jeg rekke å komme meg hjem fra jobb, med barnet, kle ham/henne, finne presang og så få barnet avgårde og levert på riktig sted til riktig tid? Jeg har en bestemt oppfatning av at det handler mer om det, enn om at trening, spilletimer og andre aktiviteter blir prioritert. Faste aktiviteter har man allerede lagt inn i rutinene. Alt ekstra må klemmes inn innimellom alt det andre.

Strengt tatt burde ikke det være problematisk, men for noen oppleves det som noe annet enn man hadde tenkt.
Når det er sagt: Jeg har vært skikkelig uheldig en gang. Mitt barn møtte ikke opp til en bursdag. Mannen hadde nettopp reist offshore, og tok med seg hele kontrollen på hvor og når barna skulle være fremover.
15 minutter ut i selskapet ringer bursdagsbarnets mor og spør om ikke gutten min kommer? Jeg følte meg ikke høy i hatten da. Heldigvis var selskapet i nærheten, så guttungen fikk fart på seg og kom seg avgårde. Seint, men heldigvis godt.
Jeg har kjempesympati med foreldre som opplever skuffelsen og nederlaget på barnets vegne om forventede gjester ikke kommer. At gjester man tror kommer ikke møter er verre enn jobben man har lagt ned i planleggingen.

En god tone mellom foreldrene i klassen hjelper mye! Mer enn en gang har jeg avtalt med foreldre om at vi kjører en vei, og de henter. Jeg har også fått invitasjoner der det står at gjestene gjerne må komme som de er. Jeg mener det er greit, så lenge barna og klærne er rimelig rene.
Jeg skjønner jo at det er hyggelig med gjester som har pyntet seg, men de aller fleste kler seg jo helt fint hele tiden, det er nesten bare fargen på skjorten som skiller hverdag fra fest.

Rammen rundt bursdagsfeiringen kan virkelig være avgjørende for at det oppleves som en ekstra påkjenning i et stramt program isteden for noe hyggelig.
Og la oss være ærlige: det er stort sett foreldrene som stresser rundt for å komme seg avgårde i tide. Det er de som oftest skjeller og smeller med dørene når man ser at man ikke strekker til. Barn plukker dette opp fryktelig fort, og da svinner gleden hen i erkjennelsen av at dette var fryktelig ubeleilig.

Er barna trygge på å være alene, er det ingen grunn til at foreldrene skal måtte være tilstede hele selskapet, heller.
Da barna var gamle nok til at de sa de ville gå alene i selskap fikk de på seg ID armbåndet (du vet: det som du har på barnet på ferie med navn og telefonnummer) eller visittkortet mitt ble levert til foresatte av bursdagsbarnet, så fikk de tak i meg om det skulle være noe. (Har opplevd at en telefon der jeg fikk snakke med barnet var alt som skulle til for at de koste seg videre.)
Bare en slik enkel ting gjør det til en spesiell begivenhet for både bursdagsbarnet og gjester. De føler seg fort både store og selvstendige.

Selve bursdagsfeiringen er en historie for seg selv. Joda, jeg leste også om disse "unntaksvise" ekstravagante feiringene på spa, laserkrig, badeland og jeg vet ikke hva. Faktisk er det ikke så uvanlig som man kanskje skulle tro.
Ja, det er nok en opplevelse, men det er ikke sikkert opplevelsen er verdt det det koster å prise seg ut av "de andres måte å feire på.
Faktisk syns både jeg og barna de kjekkeste bursdagene er å feire på et lokalt picnic-sted, eller park, med fotballbane, slengtau og griller. Slike steder har uante muligheter for moro.

Ikke er det alltid så beleilig å måtte frakte barna som skal i selskap lange strekninger frem og tilbake, heller. Mange lørdager har jeg kjørt både egne barn og klassekamerater, midt på beste fridagen, i travleste lørdags-trafikken, til selskap på en eller annen morsom bursdagstilstelning. Utrolig gøy for barna, ikke like problemfritt for meg, som gjerne heller skulle klipt plenen eller vasket et gulv. Men hva gjør man ikke for sine små håpefulle?

Mange selskap er nok i overkant ambisiøse, men jeg er nokså sikker på at de aller, aller fleste tenker at de legger opp til selskap de takler å arrangere både tidsmessig og økonomisk (og så er det noen som har kredittkort). Selskap er selskap, og blir (heldigvis) sjelden feil.

Noen kjøper seg et fiks ferdig selskap, og det kan være mange gode grunner til det; alt fra å ikke tørre ha ansvaret for mange barn alene, for liten bolig, til tidsklemma. Helt gode grunner i og for seg, og jeg sier ikke noe vondt om det, men jeg syns ikke vi skal tro det er den normale standarden.

SLIK LAGER DU Verdens beste bursdagfest!

Finnes det mobbing i tilknytning til bursdagsselskap? Ja, helt klart. Og det forundrer meg, fordi det er en setting der voksne er tett på. Barns bursdagsselskap har rammer og forutsetninger lagt av voksne, skal ihvertfall ha det, og det gjelder både bursdagsbarnet og gjestene.
Blir et barn utfrosset, utestengt eller unngått, så er dette mobbing. Og ihvertfall når det er satt i system, og man ser at alle er med på det!
Når en lærer finner invitasjonene i søppelbøtten, så er det et sterkt signal om at det foregår noe som ikke på noen måte er greit.

Det er vi voksne som rollemodeller, som legger grunnlaget for en fin feiring for alle parter.
En festlig stund sammen med andre burde være en god arena for det som så fint heter relasjonsbygging. Eller som det så populært heter: nettverksbygging.

Det som mange opplever som mobbing kan være et uttrykk for at man ikke helt takler de negative forventningene man har til et barn med et rykte. Og barn har rykte. Man har snille barn, gode barn, morsomme barn... og man har aktive barn, umulige barn, bråkete barn... jeg tror ikke jeg trenger å unnskylde at jeg sier det sånn som det er, for jeg tror det er ganske vanlig å karakterisere barn slik.

Har du negative forventninger til en gjest som er invitert til ditt barns selskap, så snakk med foresatte. Du vil gjerne bli overrasket over hvor godt foresatte kjenner sitt eget barn, og gode tips og råd for tilrettelegging er gjerne enkle å imøtekomme.

Fremdeles en mye brukt
bok hjemme hos oss.

Nå er det mulig at jeg kaster stein i et glasshus, rett og slett fordi vi her i bydelen har et menighetshus, Betel, som har kafe med kjøkken og en lekehall med miniby, kostymer, bordtennis, bilspill, storskjerm, musikkanlegg, plass til å bygge bilbane eller leke gammeldagse leker som "boksen av" og "stolleken".

Før gikk vi gjerne ut i hagen og hadde ballongstafett eller rebusløp. Nå kjøper vi oss plass innendørs med nok rom for alle vi ønsker å invitere.
Og vi er heldige. Det er ikke ofte noen blir syke og gir beskjed om at de ikke kommer.

Og til slutt, bare for ordens skyld: Det er helt greit å takke nei til en innbydelse, dersom man virkelig er forhindret fra å komme.

IVAR

Ikke så langt fra der jeg bor har vi IKEA.
Det er ikke med lett hjerte jeg reiser dit, men de har ting som på merkelig vis passer inn der jeg ikke har funnet noe noen andre steder som glir inn i mitt nokså eklektisk møblerte hus.
Finner jeg ikke noe som passer i den avdelingen jeg forventet, så finner jeg noe et annet sted. Baderomsskap er for eksempel ypperlige DVD hyller.

Egentlig, så passer ikke IKEA som konsept for meg. Jeg liker ikke å handle, og jeg er ikke av dem som går rundt og faller for inspirerende utstillinger. Jeg vet allerede hva jeg skal ha: jeg fant det på hjemmesiden til IKEA, så jeg skal bare finne en parkeringsplass, komme meg inn, finne det jeg skal ha, betale og gå. Jeg står ikke og planlegger hvor jeg kan finne plass i huset mitt til den snodige stolen, eller praktiske kommoden.

Jeg liker IKEA, men ikke for mye av det, og ikke alt har samme nytteverdien. Det er kult og fargerikt og ofte nytenkende, men ikke alltid like.... brukbart.
For eksempel DVD hyllene, som bare har plass til to rekker DVD'er, og den siste rekken mangler 3cm på høyden, så den passer til Gameboy-spill eller CD'er, men ikke DVD'er. Når jeg tenker etter har jeg et særdeles ambivalent forhold til IKEA; kanskje det mest riktige vil være å beskrive det som "Jeg-hater-å-elske-IKEA".

Det er noe snodig med IKEA. Jeg kaller det "IKEA-fenomenet". Du vet hvordan det er når du tar turen til en møbelforretning: du tar turen fordi du trenger noe. Du skal se på ny sofa eller et nytt spisestuemøblement.
Mens jeg prøver å komme meg fram blant de mange "sinkene" som står og vurderer varer og utstillinger som om de er på et fascinerende kunstmuseum hører jeg kommentarer som: "Å, den var fin, lurer på hvor jeg kan finne plass til den?" Eller jeg hører folk som forhandler i telefonen med en eller annen som sikkert sitter med lommeboka om at "Det er virkelig på tide vi bytter ut kjøkkenet.. i hvert fall skapinnredningen". Folk går i et helt annet handlemodus enn det som er typisk for dem, når de går på IKEA.
Bare avdelingen for innpakning er så vidunderlig innbydende at jeg er sikker på det sitter mange hjemme og lurer på hvor de skal lagre alle gaveposene og sløyfebåndene de har kjøpt.

Men... IKEA varehuset er så stort! Og skal bli større. Og der er ingen snarveier... eller der er en, men den er ikke spesielt snar. For å ikke miste retningen må du nesten følge pilene på gulvet som guider deg rundt HELE varehuset! (OK, jeg begynner å bli en temmelig garvet IKEA kunde, så jeg vet hvor jeg kan korte ned rundturen, men likevel.)

Likevel så føler jeg det som om jeg må tusle rundt i en halv evighet for å finne den geniale oppbevaringen til plastposer. Jeg vet det går fort å sy en selv, men skal jeg vente på tid og inspirasjon til å faktisk finne fram symaskinen, og sy, vet jeg av erfaring jeg må vente lenge, så da kjøper jeg en dings på IKEA for mindre enn det sytråden ville koste meg.

Og jeg kjøper billig med god samvittighet fordi IKEA tross alt har en sosial profil.

1991, året da jeg flyttet inn i en leilighet jeg betalte leien på selv. Der jeg vokste opp handlet det mye om lokal møbelproduksjon. Bunnsolid treverksmøbler med evigvarende kvalitet. Der er fremdeles møbelproduksjon. På Sunnmøre har man ikke flagget ut alt... enda?
Men jeg kjøpte ikke bunnsolide lokale produkter fra Sunnmøre. Jeg flyttet til Rogaland, og oppdaget IKEA.

Når jeg skulle ha oppbevaringsplass falt valget på en seksjon som het IVAR. Jeg visste det ikke da, men det var, og er fremdeles en kanonbra beslutning.
kanskje ikke den vakreste, men definitivt den mest fleksible og praktiske.

Når alle delene blir malt og alle ting
blir stablet fint og litt organisert, så blir dette veldig bra.

Flere flyttelass og 24 år senere har jeg fremdeles IVAR seksjonen.
Jeg har lakkbeiset, pusset, malt og brukt forskjellige deler, men nå de siste årene har den stått stablet rundt omkring i huset i påvente av carporten med bod.

I fjor fikk jeg carport.... med bod. Endelig.
For et par uker siden kom elevene mine og avrettet gulvet i boden, så nå er det strykende beint, og jeg har satt opp IVAR seksjonen.

Nå vil oppsettet se litt annerledes ut, og bli større, fordi jeg bruker alle delene jeg har. Men for å få det komplett måtte jeg til IKEA for å kjøpe litt flere hyller. Det stemmer: 24 år etter at jeg investerte i mine første gavler og hyller selger IKEA fremdeles IVAR-seksjonen, og den er fremdeles kompatibel. De har gått over fra metall til plast på selve hyllene, men gavler, knekter (noen 5 cm lange metallsplinter) og mål er fremdeles de samme.

Mandag kveld, etter klokken 8; det er da det er best å reise dit. Da har de unge familiene gått hjem for å ta kvelden, legge barna og begynne å skru sammen alt det flatpakkede de har tatt med seg hjem.

Jeg var heldig med parkeringsplassen og hastet inn dørene. tenkte jeg skulle få gjort unna innkjøp av hyllene jeg manglet på kortest mulig tid.... og oppdaget jeg hadde gjort en kardinalfeil! Jeg pleier ikke dumme meg slik ut, men jeg hadde ikke notert ned produktnummeret til varene jeg skulle ha.
Nå måtte jeg inn i avdelingene i 2. etasje uansett, fordi guttungen ville ha oppbevaring til plastposer, men likevel.

Litt slukøret fant jeg avdelingen for hylleseksjoner for å få hjelp, men der var det ingen betjening. MEN, så fant jeg en stabel produktark. Et hvitt, sammenbrettet ark, der alle delene er avbildet med mål og produktnummer. Nesten identisk med det jeg hadde for 24 år siden, bare at nå er der noen flere produkter. Et nytt skap, flaskestativ, en hengekurv og korte hyller.

Tok med meg handlelista, arket med produktnummer og fant selvplukk lageret. På datastasjonen der fant jeg seksjonsnummer og hyllenummer på alle tingene jeg ville ha... bortsett fra de korte hyllene, som var utsolgt.

Fikk plukket med meg det som var, betalte og lastet inn i bilen.

Og så... gikk jeg inn igjen.

Neida. Jeg skulle ikke ha pizza, soft-is eller pølser... ikke knekkebrød eller kaffe heller... selv om å male kaffen på IKEA gir meg en salig følelse av velvære når jeg maler kaffen akkurat så grov eller fin som jeg vil ha den. Det er noe nesten terapeutisk med lukten av nykvernet kaffe.

Nei, jeg hadde et oppdrag inne på retur- og bytte avdelingen.
Saken er den at i løpet av årene har jeg mistet noen av splintene som man henger hyllene på.

Der var ikke kø. Ingen som trengte henger eller ville bytte sokkelmadrass fordi den de kjøpte var for liten.

En hyggelig ung mann ved navn Espen hørte tålmodig på meg før han begynte å lete. Med hodet inni et skap bak skranken spør han: "Hvor mange trenger du?" Litt beklemt svarer jeg "30".
Han snur seg og spør "sa du 30?".
Jeg gir ham hele IVAR historien min (veldig tålmodig den unge mannen, Espen). Han nikker og sier inn i skapet: "Egentlig har jeg bare anledning til å gi deg 9, men her er plenty".

Så fikk jeg 30 stykker, betalte 30 kroner, og smilte fra øre til øre.
Jeg skulle nok ha klart å finne et alternativ, men greit å ha originalen, liksom.

IVAR seksjonen passet i boden som om boden var laget på bestilling.
Når jeg får tid skal jeg male hele seksjonen og få den i èn farge, bare fordi det da ser ryddigere ut. Og så blir det pent, og kjekt å holde orden.

Da jeg hentet ut den siste modulen til seksjonen, en kommode, skranglet det i en skuff. Under en bunke fargede tegneark lå 30 stykk hylleknekter...

En debatt spores av

Det er ikke slik at jeg er prippen, det er ikke det. Jeg var kanskje mer prippen da jeg var yngre, men med alderen har jeg godtatt at alle har sine grunner og sin historie; sine grunner, til å ta de valgene de gjør.

Som oftest tror jeg at de fleste tar de beste valgene ut fra sitt ståsted, og sine forutsetninger, der og da, selv om mange valg i ettertid viser seg å være mindre gjennomtenkt med mindre heldige følger.

Akkurat som de aller fleste nordmenn har jeg blitt temmelig tolerant overfor andres valg av livsstil, verdier, moral og etikk.

Men! Når NRK, den statlige TV kanalen som vi tradisjonelt har sett på som den trygge TV kanalen, velger å sende et "debattprogram" i underholdningskategorien, med aldersgrense 11 år, og der er innslag produsert av og med pornoindustrien, da reagerer jeg. Fy filler'n! så lavmål og usmakelig. Jeg mener det. Det finnes ingen unnskyldning eller god forklaring på hvorfor mennesker som er betalt for å skape et program der man provoserer til samfunnsdebatt ved å være morsomme skal måtte ty til porno.

NRK beskriver innholdet i programmet slik:

Ditt popkulturelle fyrtårn i natt og tåke, men samtidig en røykmaskin under stjerneklar himmel. I dårlige tider er gode råd dyre, og Thomas Seltzer skal sammen med tre saksbehandlere løse problemer du ikke engang visste du hadde, og kanskje vil du sitte igjen med noen nye.
Vedtakene fattes på grunnlag av både kvalifisert synsing, og ren, skjær idioti i “Trygdekontoret”

– NRK, 10. mars 2010

Hele konseptet for episodene blir så feil, at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne engang. At NRK legger innslaget ut fritt tilgjengelig på egne nettsider er å undergrave den beskyttelsen vi har stolt på at NRK har gitt mindreårige mot uheldig eksponering. NRK har liksom vært den siste bastion for de gode, allment akseptable verdiene.

Det er ingen hemmelighet at pornoindustrien finansierer andre aktiviteter som er kriminelle, det forårsaker undertrykkelse og overgrep. Det er en av de lyssky industriene (og det er en industri med mye penger i omløp, der andres kropp genererer inntekter for kyniske bakmenn, og sikker kvinner også) som forårsaker flest personlige tragedier.

Stadig oftere får vi historier om hvordan kvinner har det andre steder. Steder der kvinnene representerer en så stor trussel at de må undertrykkes og ydmykes. Disse kjempene av modige hverdagshelter som på grunn av at de ikke er menn må straffes.

"Du ble voldtatt? Ja, da får du 90 piskeslag". "Du er en mindreårig, nydelig jente, på terskelen til nysgjerrig ungdom? Ja, da stjeler jeg likegodt hele deg, din identitet og ditt liv, og tjener noen få raske kroner". Dersom du mener at dette er noe helt annet enn resultat av samme kynismen og
kvinnesyn som driver pornoindustrien, da kan du egentlig bare lese kommentarene i VG artikkel:
"Kringkastingsrådet delt om pornohets", så får du svar på det.

Det er trygt og ikke så nært å bruke eksempler fra andre kulturer enn den norske, men det ville være utilgivelig naivt å ikke se at vi også her har store utfordringer når det kommer til kvinnesyn og hvordan kvinner faktisk har det.

Likelønn, forfremmelse, mangel på fulle stillinger og økonomi ved samlivsbrudd er noen få av de økonomiske utfordringene kvinner har som følge av diskriminering. Og det er en av de mildere konsekvensene spesielt kvinner opplever som følge av å bli systematisk sett ned på.

Utallige voldtekter blir ikke anmeldt engang, fordi kvinnene ikke orker den vanskelige prosessen det er å anmelde overgrep. Den store prosentandelen henleggelser av saken og hvor få som blir domfelt gjør at menn tror det er fritt fram fordi det ikke blir tatt på alvor.

Det blir ynkelig å se at mennesker jeg har betraktet som oppegående må ty til porno for å være morsomme. Det blir så... enkelt og stakkarslig, og vitner om en tankeløshet som både sårer, fornærmer og opprører store deler av befolkningen. Og der sporer debatten av for min del.

Har de i det hele tatt tenkt på hvordan familie må føle det å se sine kjære bli parodiert så simpelt? Det virker som om de har kastet seg over trenden å være nådeløs mot de som ikke har sjanse til å forsvare seg selv.

Nå var det nok ikke disse tankene som lå til grunn for innslagene, for der er flere "episoder". Det var vel heller ideen om hvor langt kan man strekke ytringsfriheten, før man går for langt.

Ytringsfrihet betyr ikke at man kan si hva man mener om akkurat hva man vil. Den friheten vi har til å ha, og få uttrykke, hva vi mener har begrensninger. Vi skal verne om ytringsfriheten, men ikke misbruke den. Det er en skatt som vi er heldige å eie. En menneskerettighet som sikrer et fritt samfunn. Hvorfor man da mener det er nødvendig å utfordre den blir helt uforståelig. Spesielt når utfordringen bærer preg av kynisk misbruk

De som er for at pornografi skal være en naturlig del av samfunnsbildet, skal selvsagt også ha en stemme, men den stemmen må man vel kunne få i tale uten å produsere innslag som krenker en uskyldig tredjepart.

Når man så grundig bryter prinsippene ved Vær Varsom Plakaten for å utfordre retten vi har til fritt å uttale våre meninger, og bruker en industri som i stor grad bryter ned menneskeverdet, da er man etter min mening langt forbi det som er greit.

Javel, så er det noen få som syns det er morsomt, men ærlig talt: dialogen hadde vært like hensiktsløs uansett setting. Fantasiløs sex minner om en desperat og enkel løsning, og innslaget blir aldri et morsomt bidrag til konstruktiv debatt. 

Når det er sagt, så har de aller fleste av oss en mening om programmet, og der ligger dillemmaet: Vi diskuterer hvor langt man kan gå i ytringsfrihetens navn. Men jeg skal ikke se "Trygdekontoret" mer.