Innstilt flight og fotballkamp

Onsdag, rundt lunsjtider, skulle han lande på Heliporten. Klokken 16 ringte han og sa at flighten var kansellert. Da var det for seint for meg å hente på SFO, så jeg måtte ringe dem og si at han skulle få lov til å gå hjem alene. Torsdag fikk jeg beskjed om at han var bakerst i køen, fordi… Grunnen fikk jeg ærlig talt ikke helt med meg. Fredag ble flighten innstilt, så lørdag kveld hentet jeg ham på heliporten. Da var han 40 minutter forsinket fordi de hadde problemer med å lande.

Skikkelig dårlig timing på forsinkelsen. Onsdag hadde jeg lovet guttungen å kjøre ham på bortekamp; jeg må jo nesten prøve å holde det jeg lover. Minstemann var ikke helt 100% fri for snue, så han fikk lov å være hjemme. Været var liksom ikke helt optimalt for tilskuere.

Jeg kom til oppmøteplassen i god tid. Det der er en flott ordning: vi samles på et gitt tidspunkt, slik at de som ikke har skyss kan finne ledige plasser i bilene som kjører. Jeg fikk noen kommentarer på at jeg nok ikke hadde nok klær, men jeg hadde to stilongs og treningsbukse, ull og greier under, og en godt foret jakke. Jeg trodde jeg hadde tenkt på alt. Jeg har tross alt ammet på kamp, utendørs, i hagl, mens de andre voksne kroet seg i termodressene sine.

Vi kjører gjerne sammen til stadion på bortekamper (det vil si: de som klarer holde følge med treneren som er et råskinn i sin nye Tessla). Disse fotballbanene er jo ikke alltid like enkle å finne fram til. Vi fant fram, parkerte, gikk ut av bilene… og det var regn på tvers i isende kald vind.

Jeg er litt oppgitt over meg selv, som etter 12 år på diverse fotballkamper for aldersbestemte lag, enda ikke har lært. Lurer på om jeg er tungnem? Kulden kom krypende innunder ulla, regnet rant iskaldt nedover nakken, og jeg tenkte med meg selv at det var NOEN ANDRE som burde ha kjørt til denne kampen. Men saken er jo den at NOEN ANDRE satt varmt og godt ute på plattformen og hørte vinden ule i rørsystemet utenfor. Nei, jeg klandrer ham ikke, jeg var bare fanget av øyeblikkets misnøye.

Det jeg burde ha gjort, var å komme hjem fra jobb fem minutter før, satt på kaffen, tint noen kanelsnurrer og tatt med en haug av pappkrus… Men det gjorde jeg ikke. Jeg kom hjem fra jobb, smurte mat til minstemann, ga ham beskjed om at storebroren var i kjelleren på rommet sitt, viste ham lappen med mobilnummeret mitt (han klager alltid over at jeg peker på lappen på kjøleskapdøra, han KAN nummeret mitt, nemlig), ga storebror beskjed om at han var hjemme, kledde meg godt (trodde jeg) og kjørte til kamp. Jeg husket endatil å ta med meg guttungen som sikkert allerede lenge hadde vært klar til kamp med drakten og leggbeskyttere på.

Av og til har det hendt at jeg har satt meg i bilen og lurt på hva det er jeg har glemt… helt til guttungen kommer halsene med uknyttede sko. Han stoler ikke helt på at jeg husker å ta ham med, tror jeg.

Så sto jeg der og heiet… litt mindre entusiastisk enn mødrene i termodress og pledd. Mobilen ringte med regelmessige mellomrom; minstemann spurte om han fikk ta en is, om vi skulle gjøre lekser når jeg kom hjem, om jeg ikke snart var hjemme… Klart han får bare ja til svar. De vant kampen. Og godt var det, ellers hadde de fire timene føltes temmelig bortkastet.

Nå er de kvalifiserte til 1. divisjon. Det er skikkelig bra det… egentlig. Det betyr jo at de er flinke! Men… det jeg tenkte mest på var at nå blir det enda lengre å kjøre til bortekamper.

Neste gang skal jeg huske å ta med varm kaffe.

Hva lykken er... eller? Lykke #1

Siden det i disse dager er så utrolig mye fokus på lykke, surfet jeg litt på nettet for å finne ut hva lykke er. Vi har jo alle en formening om hva lykke er, likevel opplever jeg at vi snakker forbi hverandre når det blir snakket om det å være lykkelig. Noen er opptatt av at man skal være eller ha noe for å være lykkelig, andre mener nesten det motsatte: For å være lykkelig kan man ikke ha noe. Tingenes iboende ondskap slår hardt, sier de. Der er liksom ikke noen enighet om hva lykken er, eller hva som fører til at vi blir lykkelige.

«Jeg vil være lykkelig», «Jeg er så lykkelig!»; jeg hører det hele tiden, helst når venner gjør drastiske endringer i livet, enten de går fra en partner, slutter i jobben, forlover seg eller blir gravid. Man sier aldri man er lykkelig sånn på det jevne. Det skal liksom noe stort til for at man skal kjenne på den lykken som man i media blir fortalt man fortjener hele tiden. Når man kjenner våren bruse i årene, og alt er bare nydelig… ja, DA er man lykkelig!

Men… man kan jo ikke løpe rundt og forandre livssituasjon hele tiden. Da ville vi ha blitt tullete og stresset, og dermed også ulykkeligere, hele gjengen, og det vil vi jo ikke.

Jeg fant Ni tips for å bli lykkelig i dagens næringsliv. Når jeg leser disse tipsene innser jeg at selv om det å være lykkelig er veldig moderne nå, så er det neimen ikke mange jeg kjenner som har mulighet til å oppnå lykke, rett og slett fordi vi har et liv der vi involverer flere mennesker enn bare oss selv.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)

 

Etter å ha lest dette, ble jeg litt uttafor, rett og slett, fordi jeg fant ut at det man tenker på som viktig for å bli, eller være, lykkelig er i mitt tilfelle en utopi. Det passer ikke inn i min livsstil å finne lykken. Ikke er jeg så overbevist om at det er lykke, som en euforisk tilstand, vi egentlig søker etter, heller.

De fleste av oss er ikke så selvsentrert at vi kan bruke mye tid på oss selv og vår egen selvrealisering. Andre mennesker begrenser oss faktisk ganske mye, rett og slett fordi vi tar hensyn og skjønner at for at andre skal ha det greit må vi også bidra, eller ofre noe, for at de skal ha det så bra som overhodet mulig.

 

Lengselen og jaget etter lykke er på ingen måte nytt. Det er bare nytt fokus på at det er dette vi skal strebe etter. Og så merker jeg en tendens til at når man tar opp dette med lykke, så er det hele tiden meg, meg, meg… det er snakk om. Da jeg vokste opp var det å være lykkelig noe man bare kunne oppnå sammen med en eller flere andre.

Jeg tror at mange er ulykkelige fordi de ikke føler de har betydning for noen. Her jeg sitter og skriver gjør den innsikten meg litt betenkt: Der er mange mennesker jeg absolutt burde ha investert mer i, mennesker jeg er uendelig glad i, men som jeg ikke investerer nok tid og oppmerksomhet i. Familie er der jo tross alt, samme hvor ofte man treffer dem… eller sjelden. Det er jo et godt argument når man kveler dårlig samvittighet; jeg skal ringe senere.

Sannheten er at jeg burde rette oppmerksomheten mot dem jeg tross alt er veldig glad i. Ikke elge meg innpå og bli innpåsliten, men noe lite i ny og ne. En tekstmelding på bursdagen, for eksempel, koster ikke all verden, verken tid eller penger, men kan gjøre en stor forskjell i det lange løp.

Enda bedre med et brev eller kort i posten. Det er SÅ HYGGELIG og varmer så inderlig å få noe annet enn reklame og regninger i posten.

Jeg har en tante som er utrolig flink til det der, og jeg bestemmer meg her og nå for å ha som mål å bli like flink: Hver bursdag får jeg et brev. Det er ikke all verden som står der, men følelsen av å bli husket på er uendelig god. Jeg har langt igjen for å nå det målet. Men, det er jo et nytt år, nye bursdager… I morgen skal jeg finne alle bursdagene og lagre dem på mobilen, sammen med oppdaterte telefonnummer. Ja, jeg skal sannelig få det gjort i morgen.

Selv er jeg veldig heldig og blir sett hver dag. Jeg får oppmerksomhet både på jobben, hjemme… endatil betjeningen på butikken er på fornavn.

 Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar på hva lykke er, men... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?

Sett av tid til venner. Lykke #2

En amerikansk undersøkelse slo fast at 43 prosent av gifte mennesker var "veldig lykkelige", mot 24 prosent av de ugifte. En av årsakene til dette er at gifte mennesker tilbringer mindre tid alene. De blir stadig stimulert av andre, er mer aktive, energiske og engasjerte. Er du ikke gift, kan du bli lykkelig av å være mye sammen med venner.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)
Jeg er jo gift, men jeg tilbringer også mye tid alene. Er du ofte alene voksen, i en familie med barn, er det ikke slik at du kan slippe alt du har i hendene for å være sammen med venner. Jeg kan ikke si at jeg har så utrolig mange venner, heller. Jeg treffer jo andre voksne; kollegaer, foreldre som står og hutrer på sidelinja mens tennene klaprer slik at man ville slite ut en tyggi i løpet av 40 sekunder. Det er sannelig ikke enkelt å holde i gang en samtale da… så da står vi der da, mens vi omfavner oss selv og roper oppmuntringer til barna som løper i flokk etter ballen, der ute på bana, på butikken mellom varereolene og ellers sånn i forbifarten, men den sosiale kaffekoppen blir det heller lite av. Når der endelig er 10 minutter uten noe som må gjøres eller noen som skal høres eller batteri som må lades for en energiløs kropp, har vi liksom ikke friminutt fra hverdagen samtidig.

Ikke svinger vi med vinglasset i løssluppen latter heller, sånn regelmessig. Det blir liksom for mye av et tiltak å ordne barnevakt og skyss bare for å holde i stetten mens vi sitter telefonvakt på nåler.

Telefonene kommer alltid. Av og til angrer jeg på at jeg lærte minstemann telefonnummeret mitt og hvordan han skal bruke telefonen. Når det er fem minutter etter sengetid, ja, da er det på tide å forhandle, og da ringer barna.  

Det er lettere å bare bli hjemme: Da får jeg et pusterom fra klokka, barna legger seg når de skal og ikke trenger jeg å tenke på hvordan jeg skal komme meg hjem igjen utpå kvelden. (Joda, jeg vet der finnes drosjer, men det er noe med å vente på at den skal komme også.)

Det er ikke det at jeg ikke har evne eller vilje til å komme meg ut av huset for å treffe andre voksne i uformelle lag, men etter en lang dag på jobb, eller en lang uke med heseblesende jag etter klokka, er det enkelt å gi etter for følelsen av å være et slips. Og tid er en mangelvare.

Liam Neeson har sagt at dagene går så seint, men årene flyr av gårde (fritt oversatt), det er mye sant i det. Jeg sier til noen at vi må virkelig treffes en kveld snart, og plutselig har det gått et par måneder, og jeg skjønner ikke at tiden har gått engang… hvor ble den av? Hva gjorde jeg som var så viktig og travelt all den tiden som har gått? Jeg liker å si at tiden går ikke, den kommer. Men nå som barna er på god vei til å bli mer selvstendige så lurer jeg på om jeg har gått glipp av noe. Jeg tror ikke egentlig at jeg har gått glipp av noe, men der er en liten tvil.

Og hjelpe meg så fort tiden flyr. Jeg hadde jo mange nyttårsforsett i år, men har enda ikke fått tid til å begynne på noen av dem. Jeg skulle bli så mye flinkere. Men heldigvis kommer det stadig vekk nye mandager som jo er en ypperlig dag å starte på ny. (Denne mandagen passet dårlig, men det er jo bare en uke til neste så det skal nok gå seg til tenker jeg.)

En annen ting er venner… jeg nevnte tidligere at jeg ikke har så veldig mange venner. Jeg må nesten forklare den litt. Det er nemlig ikke slik at jeg ikke har en omgangskrets.

Altså, hvor skal jeg begynne hen. Hmmm… de fleste kjenner til at når der er et samlivsbrudd blir det som regel en fordeling av venner. Noen velger å fortsette å ha kontakt med ham, noen velger å fortsette å ha kontakt med henne. Det bare blir sånn, for man har ikke lyst til å sette tidligere par, kanskje med nye partnere, i forlegenhet. Som venn er det også vanskelig å la være å velge hvem som får mest sympati. Det er bare slik det er.

En annen ting er at par gjerne ikke inviterer single, man tenker ikke så mye over det, men det er i hvert fall slik når man kommer i en alder da det å være i et parforhold er det mest vanlige.

Når jeg treffer venner eller bekjente blir det ofte slik at det første de spør om er «Er han ute?» Og det setter liksom tonen for resten av samtalen. Når han er ute er det nesten som om jeg blir sett på som singel. Uten ham er telefonen merkbart stillere, og det sosiale livet blir merkbart fraværende, selv om det ikke er så all verden å skryte av uansett.

Jeg taper liksom både på sivilstatus og vennekrets. Nei, det sosiale livet er ikke mye å basere lykken på.

Når det er sagt; selv om jeg går smertefullt fort tom for samtaleemner når barna og jobb er unnagjort. Og selv om jeg innimellom luller meg inn i drømmer om at både jeg og livet mitt var annerledes, så er jeg kanskje alene, men aldri ensom. Jeg er heldig som trives i mitt eget sære og forskrudde selskap.

Definisjon av Lykke… Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men...... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?

Glem lønnsøkning. Lykke #3

Å gå på byen med venner øker lykkefølelsen din, det gjør derimot ikke en runde på kjøpesenteret. Selvsagt kan det være en rus å kjøpe seg en ny kjole eller en flatskjerm-tv, men den rusen er kortvarig. Jo mer du kjøper, jo mer har du lyst på. Det samme skjer hvis du får en lønnsøkning. Snart tar du de ekstra pengene på lønnskontoen hver måned for gitt, og du blir misfornøyd igjen og vil ha mer, mer, mer.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)

Gå på byen… eh… det er nok ikke noe jeg gjør for ofte. Kanskje kommer det av at jeg har den jobben jeg har. Jeg liker ikke å gå på byen.

På de fleste utesteder dundrer musikken så høyt at det skrangler i godt emballerte innvoller. Jeg skjønner ikke at det skal være nødvendig å spille musikken så høyt. Det er ikke akkurat slik at kvaliteten på lyd blir bedre dess høyere musikken spilles. Ikke tror jeg at folk flest liker å skrike seg hese bare de skal si fra om at de går på do. Jeg blir litt smånervøs av all den skrikinga; erfaringen er at når du virkelig synger ut at du går ut en tur, så stopper musikken akkurat da, slik at alle i lokalet får med seg den mest pinlige og private slutten på setningen. Når musikken stopper, oppdager vi hvor få det er som faktisk snakker sammen, for det blir dørgende stille.

Det er nesten som om vi er alene sammen, hele bunten. Nå må du ikke tro at jeg ikke liker musikk, musikk er en veldig stor del av livet mitt. Dersom jeg skal bruke store ord om noe som helst, så må det være musikk: Jeg elsker musikk, så å si alle sjangre… bortsett fra techno… men det blir et for stort sidesprang her, så jeg skriver om det en annen gang.

Når vi endelig kommer et sted der musikken er såpass dempet at det faktisk er mulig å ha en samtale, kommer tidlige elever og henger over skuldrene mine mens de forteller om livet og lønna og hvor herlig livet har blitt etter at de endelig ble ferdige med skolen generelt, og timene mine spesielt.

Den største fordelen med å spise ute, er faktisk å slippe oppvasken. Det er jo for så vidt en god grunn til å gå ut, det, men det er sjelden at maten i seg selv er skjellsettende.

Når jeg da står der og venter på bussen hjem, kaldfrossen i altfor tynne klær, mens jeg ikke vet hvem det er trygt å se på, så ønsker jeg som regel at jeg allerede var hjemme.

Nei, lykken for meg er ikke å gå ut. Praten går adskillig lettere rundt kjøkkenbordet hjemme, og kaffen blir servert i store nok krus med gratis påfyll. Vinen velges utfra egen smak, og snacksen har ikke blitt kladdet på av x antall ukjente med suspekt forhold til håndvask.

Å kjøpe mer, dess mer man tjener. Jo, jeg beundrer mennesker som ser velstelte og velkledde ut. Skulle endatil ønske jeg var slik selv, men det er jeg litt usikker på om jeg er. Når jeg endelig er velstelt på håret kommer regnet eller vinden og gjør timen foran speilet totalt vekk-kastet.

Klær kjøper jeg online sene nattetimer. Etter jobb må jeg rekke SFO, middag, lekser med barna, fritidsaktiviteter med barna, kveldsmat, kveldsstell, tur med hunden, husarbeid og alt sånt som må gjøres for å drive et hus og et hjem. Når jeg endelig har tid til overs, er det bare IKEA som fremdeles har åpent, og det er begrenset hvor mye jeg kan dra inn i huset av møbler og svenske knekkebrød; som for øvrig er utrolig gode. Det er ikke bare svenske kjøttboller og billige pølser de har der. (Dessuten kan jeg ikke fordra å kjøpe klær! Jeg liker det bare ikke.)

Det aller mest spennende med IKEA er å gå og se på andre som handler der. Som regel når du handler til huset, leter du etter noe du har en formening om at du trenger. På IKEA hører du folk si: «Den der var sneisen, hvor kan jeg finne plass til den?» Vi faller for smarte løsninger, fine farger og design som er så enkel det blir spennende.

Det er velsignet avslappende å ikke ville ha noe nytt hele tiden. Dessuten har jeg innført kjøpestopp, eller nesten kjøpestopp. Jeg har tenkt å la være å kjøpe noe særlig, før det gamle er utslitt og jeg har en god plan. I flere år har jeg slitt med altfor mye ting i huset, klær inkludert, nå begynner jeg å se en ende på den overveldende overfloden, og det er herlig!

Definisjon på lykke… Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?

Ikke lev over evne. Lykke #4

Hvis du flytter til et nabolag du egentlig ikke har råd til å bo i, vil du bli frustrert. Årsaken er at du bruker for mye av lønnen din på boligutgifter og du blir konstant minnet på at andre er rikere enn deg, siden du er omgitt av velstående familier til daglig. Det er bedre å bo i et litt mindre høystatus-strøk og ha litt bedre råd. Det gir deg større tilfredsstillelse.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)

Herlighet, med de boutgiftene vi har i Norge er vi alle avskrevet før vi flytter hjemmefra. Samme hvilket nabolag vi velger å bosette oss. En ting er at vi regner ut hvor mye vi har råd til å betale for boligen, men i regnestykket glemmer vi ofte å ta med renovasjonsavgift, telefon, internett og TV (og TV er veldig dyrt, når man begynner å ville ha netflix og fotballkamper), bil, forsikringer, fritidsaktiviteter, barnepass og gaver. Utgiftene er ofte mye større enn vi først trodde. «Det koster å være kar», sa vi før. Nå til dags koster det flesk å leve.

Man tror at å gå på skole er gratis i Norge. Det er jo ikke det. Klassefester, skoleball, klasseturer, adventskalendere, kantine og pc suger midler ut av budsjettet gjennom hele året. Det er aldri store summer, men det er litt hele tiden.

Jeg syns ikke det er rart at mange faller for fristelsen å bruke kredittkort de egentlig ikke har råd til. Der og da leter man etter midler som kan dekke løpende utgifter, og kredittkortselskapene kaster fristende tilbud om ekstra penger etter deg, fristende løsninger med fengende titler… og godt skjult liten skrift. Flaut å gi etter, for vi vet jo bedre alle sammen. Men forståelig. Samtidig så burde det ringe en bjelle når man tror at det å reise til Syden to-tre ganger i året er noe som alle andre har råd til, og da må man klare å skrape sammen til en tur selv også.

EUs definisjon på fattigdom er:

“Individuals, families and groups in the population can be said to be in poverty when they lack the resources to obtain the types of diet, participate in the activities, and have the living conditions and amenities which are customary, or are at least widely encouraged and approved, in the societies in which they belong”.

I Norge fokuseres det mye på livsstilen til de som har råd, vi glemmer at det slett ikke er alle som kan møte de kravene som media fremstiller som normale. De som egentlig ikke har råd, har ikke lyst til å se på seg selv som fattige, og da ender man i en luksusfelle som er vanskelig å komme seg utav.

 

Her i huset lever vi ikke over evne, strengt tatt har vi en nøktern livsstil, men jeg innrømmer gjerne at vi bevisst har gjort noen valg som gjør at vi har en salig komfortabel økonomi.

Jeg har oppdaget at det er en frihet i det å ha råd til å være økonomisk. Jeg trenger ikke merkeklær eller ny bil, og jeg kan velge om jeg vil kjøpe kjøkkenet på IKEA eller investere i et dyrere merke. Å ha penger når bilen skal på service eller forsikringen skal betales er nydelig! Vi slipper den bekymringen, og det er nesten slik at man blir lykkelig en bitte liten stund, bare fordi vi slipper å bekymre oss.

Definisjon på lykke… Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men...... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?

Ikke bo for langt unna jobben. Lykke #5

Å ha lang vei å pendle til jobb er slitsomt. Du kaster bort altfor mye tid på å sitte på toget eller stå i bilkø på vei til og fra jobb. Jo lengre pendlervei, jo mindre tid til fritid. Og mye fritid innvirker positivt på lykkefølelsen.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)

Tja, man trenger ikke ha lang vei til jobb for å bruke lang tid. Køene er lange, tog er ofte litt uforutsigbart, bussene står i samme køen som bilene (med mindre der er kollektivfelt, da står bussene i samme køene som taxi og elbiler). Å komme for seint på jobb er en ting, å ikke komme seg hjem i tide er verre.

Leste i avisen om ei dame som holder foredrag for bedrifter om hvordan de ansatte skal bli lykkeligere. Hun sa at når du står i kø, så skal du ikke stresse og bli utålmodig, for du kommer deg ingen vei så allikevel. Ta det som en pause, lytt på radio eller god musikk og nyt friminuttet. Det er sannelig ikke enkelt, når du vet at der hjemme venter en familie som skal ut av huset et visst klokkeslett, for å rekke sine fritidsaktiviteter.

Teknikken fungerer sikkert glimrende om det bare er helsestudio, med åpningstid til langt utpå kvelden, man skal rekke, men for min del handler det om å følge opp barnas hverdag.

Jeg innrømmer glatt at jeg gjør ting litt vanskeligere enn de egentlig er. Strengt tatt så har jeg bare problemer med å få tiden til å strekke til når jeg er alene med barna. Når han er hjemme har jeg ingen problemer: Da leverer han barna, henter og lager middag. Og når jeg kommer hjem med bilen tar han løst og skysser dem i øst og vest og passer på at de kommer seg dit de skal, når de skal. (Jeg gjorde et kupp den dagen jeg giftet meg med han som ville ha meg: tålmodig, generøs og overbærende er noen av hans mange gode egenskaper, og selv jeg ser de er nødvendige å ha for å leve sammen med meg.)

Likevel er det vanskelig å legge fra seg egen forventning om tidsklemma. Når jeg springer etter klokka hele dagen, så er jeg på en måte i modus. Det er vanskelig å få stress til å slippe taket. Stress sitter i kroppen, lenge etter at jaget er over. Der er lite energi til å ta seg sammen og komme seg ut av huset; enten det er for å gå en tur eller gjøre noe annet. Sofakroken er velsignet komfortabel. For ikke å snakke om fristelsen til å lese litt. Jeg må slutte med det, for jeg sovner ofte og ødelegger den lille sansen for døgnrytme som jeg fremdeles har. Har litt å jobbe med der, men det skal bli bedre. Har store forventninger til det.

Definisjon på lykke… Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?

Gled deg over det du har. Lykke #6

Du føler deg lykkeligere hvis du av og til stopper opp og tar deg tid til å tenke over det du faktisk har. Fokusér på det du har i stedet for det du har lyst til å skaffe deg eller det som naboen har.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)
Å glede meg over det jeg har føles litt utfordrende. Jeg har et godt hus som er både tett og varmt, jeg har en brukbar bil som både starter villig hver morgen og har god plass. Det er ikke mye jeg tenker på at jeg trenger, eller ønsker meg, men jeg ønsker meg inderlig en carport. Nå vet jeg at den kommer om ikke så lenge, og det skal bli godt. Jeg har nemlig ikke boder inne i huset, og der er mye som skal ut i boden, når den kommer på plass. Da blir det god plass og ryddig inne i huset. Ja, det skal bli herlig.

Møbler og sånne ting er ikke noe problem. Det nytter ikke så veldig å ønske seg så mye der, for jeg har nemlig det jeg kaller for «pliktmøbler», og et hus har som kjent begrenset plass (selv om jeg vet om et par stykker som ikke helt har skjønt at man trenger gulvplass.. i hvert fall nok til at man kan manøvrere en støvsuger eller skaftet på moppen).

Jeg har noen møbler som jeg har kjøpt selv, naturligvis, for eksempel kjøkkenbordet mitt som er bare helt fantastisk. Og ja, det er kjøpt på IKEA. God plass til mange, og akkurat så slitt at det er komfortabelt.

Eneste ulempen med kjøkkenbordet er at når det er så stort så er der også plass til mye, og dette «mye» er ting og tang som bare legges der, og der ligger det komfortabelt. Posten, bøker, skrivesaker og en masse annet hauger seg opp, til jeg blir for utålmodig og hiver eller legger det på plass.

Men, jo, jeg gleder meg over det jeg har. Selv «pliktmøblene» gir meg stor glede. Nå er det kanskje noen som stusser over at jeg har noe som heter «pliktmøbler». Det er møbler som er så gamle, eller som har en så stor affeksjonsverdi, at det er vanskelig å bli kvitt dem. Møbler som for 80 år siden ble snekret av bestefar er liksom ikke noe man bare lemper ut av huset fordi man vil ha en ny stil. Heldigvis liker jeg dem. Jeg kan sitte i stua mi og se meg rundt og fortelle historier om det meste av det som er der.

Om jeg skulle trekke fram noe jeg har, som jeg ikke gleder meg over, må det være uferdige håndarbeid. Jeg har en masse hobbyartikler jeg en gang i fremtiden skal få tid til å trylle om til noe vakkert, men det går jo ikke ut på dato, så det ligger trygt. Men… jeg har noen prosjekter liggende som av og til ergrer meg. Det ergrer meg at jeg ikke finner tiltaket i meg til å gjøre det ferdig, og jeg er for sta til å kvitte meg med det. For eksempel har jeg sikkert tre umonterte gensere som jeg en gang strikket. Skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke har montert dem, heller. Det har liksom bare blitt sånn. Tenker jeg skal se på det snart… en gang, om ikke lenge.

Strengt tatt gleder jeg meg over det jeg har. Og jeg unner naboene alt de har. De har velstelte hager (min skal bli ferdig om et år eller to, den også) og tilsynelatende alltid nyvaskede biler, og det er riktig fint å se på for meg som er nabo. Jeg er heldig som bor i et pent nabolag med naboer som bryr seg om hus og hjem.

Definisjon på lykke… Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men...... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?

Nyt et deilig måltid. Lykke #7

Bruk tid på å lage et fantastisk måltid sammen med kjæresten eller gode venner hjemme, eller nyt et gourmetmåltid på restaurant. Franskmenn er mestere i å nyte god mat og vin - lær av dem! Ikke gjør andre ting mens du spiser, for eksempel å se på tv samtidig. Fokusér alt på måltidet og samværet med dem du spiser sammen med.

http://www.dn.no/borspause/article892870.ece (Kilde: Wall Street Journal)
Jeg er utrolig glad i å lage mat. Etter at jeg fikk skikkelige kniver (gode kniver er halve matlagingen, alt går så greit og fort at det er nesten som om maten tryller seg fram av seg selv) har gleden bare blitt større.

Av og til inviterer vi endatil gjester, og da blir måltidet enda kjekkere å lage fordi det blir noe annet enn mine vanlige 15-minutters middager.

Jeg har ei venninne som nesten alltid tar med seg en eller flere mystiske gjester, fordi hun vet at jeg syns det er greit. Det kan være noen hun mener sitter for ofte alene om kveldene, eller noen som kommer på besøk i det hun er på vei ut dørene. Jeg har skjønt at mange syns det er rart eller noe de selv ville hatt problemer med å takle, men for meg er det bare slik hun er, og det blir alltid hyggelig.

Det blir så hyggelig at vi ofte ikke kommer oss inn i stua. Praten går og jeg kommer liksom ikke innimellom for å skysse dem videre. Da sitter vi på harde kjøkkenstoler hele kvelden, uten at noen blir lei seg for det.

Hun sier at grunnen til at hun inviterer med seg gjester til meg er for det første at hun vet jeg ikke har noe imot det (etter hvert forventer jeg nesten at det kommer noen flere) og så oppfatter hun at jeg har et så avslappet forhold til det å lage mat at det passer å gjøre sånt, selv om hun er klar over at det selvfølgelig strengt tatt er uhørt.

Jeg er aldri helt ferdig med maten når gjestene kommer. Salaten blir ofte til mens gjestene sitter der og prater, mens jeg kutter tomater og agurker. Litt stas når jeg hiver en tomat i lufta og deler den i lufta med en av de fantastiske knivene mine. (Av og til er det greit å vise seg litt. Bare litt, altså.)

Det er utrolig fint å lage mat som folk viser at de setter pris på (det er mulig at den største nytelsen de har er å slippe oppvasken, men jeg lever jo i håpet om at maten også faller i smak).

Kontrasten til familiemåltid er stor. Påfallende ofte spiser vi mens vi passer på klokka fordi vi skal videre. De gangene vi har god tid, blir vi fort færre rundt bordet fordi de yngste sniker seg lydløst fra bordet, med tallerkenen og bestikk, og benker seg inne i stua foran TV’n. Jeg er ikke så glad for det, men lager sjelden oppstyr. Tross alt så spiser de jo maten sin. Etter hvert som vi blir færre rundt bordet, og samtalen stopper opp i misfornøyd stillhet frister dagens, eller gårsdagens, avis i haugen på bordenden. De er alle klar over at jeg ikke liker det, så ved spesielle anledninger, jul og sånt, da sitter vi samlet til måltidet er slutt. Det er liksom premien det, da, at de beviser de tross alt vet hvordan de skal oppføre seg, og at de skjønner at måltid kan være en spesiell anledning.

Definisjon på lykke… Jeg har ikke peiling på hva som er rett svar, men... selv om jeg hutrer og fryser som et bikkjeskinn utvendig (kanskje ikke så merkelig det er jo tross alt vinter, og vinden har blåst kald og hard i over en måned nå) så er våren allerede godt i gang innvendig, og selv om dette ikke er definisjonen må det da kunne kalles lykke allikevel?